Ros der det skal roses

Jeg synes det er utrolig viktig med tilbakemeldinger fra oss pasienter. Vi skal og må si fra når noe ikke er greit, men jammen meg må vi ikke glemme å rose og å skryte der det er på sin plass.
For, i løpet av de siste årene med mange runder på forskjellige sykehus med ulike leger og andre behandlere, har jeg også mange ganger blitt møtt på svært gode måter. Og selv om jeg aldri hadde blitt spurt om hvordan jeg hadde opplevd en undersøkelse eller samtale i etterkant, så har jeg det nå. Av en utrolig dyktig og hyggelig lege og faktisk også av den beste fysioterapeuten jeg kunne ønsket meg.

Jeg har blitt tatt imot av hyggelige sykepleiere og leger som har vært vennlige og høflige,

forståelsesfulle og som har tatt hensyn til meg og mine behov etter beste evne. Jeg har fått betryggende ord, en hånd å holde i og en hånd som vennlig strøk meg på armen da jeg var på vei inn i en narkose og livredd. Flere av mine faste behandlere på sykehuset , og også min fastelege, viser tydelig at de har forstått at jeg har mine utfordringer og at de ønsker å ta hensyn til det så godt de kan. Om det så er å ringe for å flytte på en time så jeg får samme behandler eller gi meg tydelig tegn på at jeg ikke trenger å gjenta replikkene mine enda en gang, så føles det godt. Det er en lettelse og det føles trygt. Jeg føler meg forstått og ikke minst føler jeg meg respektert. Og det er for så vidt det jeg trenger i en til tider skummel situasjon.

Når en har faste behandlere over en lengre periode vil nok kontakten bli bedre etter hvert om den ikke er det fra starten av. Jo bedre en kjenner hverandre jo enklere er det selvfølgelig å få til et godt samarbeid. Men for mange pasienter vil det være forskjellige behandlere å forholde seg til fra gang til gang. Og stort sett vil det også være nye sekretærer, sykepleiere og annet helsepersonell å forholde seg til. Det øker viktigheten av gode møter enda mer. Tilliten skal etableres på kort tid og for å få mest mulig ut av den lille tiden en har er det viktig at begge parter prøver å få til et så godt møte som mulig. Jeg vil fordele ansvaret nesten likt på begge partene, men må kanskje si hovedansvaret for det ligger hos behandleren (hjelperen) som tross alt jobber med pasienter til vanlig. Pasientene vil nok stort sett være den parten som er preget av usikkerheten ved å være i den rollen.

Det er i utgangspunktet ikke så mye som må til for at jeg føler jeg blir møtt på en god måte. Og jeg tror der er jeg ikke så annerledes enn andre. Hyggelige ord, et smil, høflighet og forståelse gjør mye og det er for så vidt ikke vanskelig å få til.

Som jeg nevnte i starten av innlegget så har jeg noen flotte behandlere rundt meg som gang på gang møter meg på en fin måte og andre nye som gjør en bra jobb. Takk skal dere ha! Jeg setter stor pris på det, for dere gjør det litt lettere for meg å være i denne situasjonen. 

Kilde bilde 1: https://www.trialog-unternehmerblog.de/wp-content/uploads/2012/12/Richtig-Loben-Motivation-Mitarbeiterfuehrung-Panorama.png