En tirsdag på sykehuset

Her sitter jeg altså igjen, veneflonen godt plassert i hånden og medisinen drypper sakte ned i slangen og inn i kroppen min. I dag har jeg måtte vente litt, påsken har sørget for kø på laboratoriet så blodprøvesvar kom litt senere enn vanlig. Drypp. Drypp. 

Pcen ligger i fanget, noe å gjøre må jeg ha.

Han ved siden av meg har sovnet og snorker høyt. Som en motorsag nesten. På andre siden av rommet sitter det en ungdom. Han sitter med mobilen sin i hånden og ser tydeligvis på noe morsomt. Det er noe forfriskende med å se andre le. Den siste på rommet trykker på mobilen sin og leser. I dag kjente jeg nesten ikke stikket - takket være emla-plasteret. Drypp... Drypp. En time skal jeg sitte her, forhåpentligvis kan jeg få gå så fort jeg er ferdig. Jeg vil hjem. Jeg er sliten. Natten har vært kort, jeg fikk ikke sove. Sykepleieren titter inn. Hun skal bare sjekke at det går bra med oss. Mat skal vi også få.

Innimellom lurer jeg på om den medisinen noen gang skal ha noe bedre virkning. Jeg kunne ønske den funket på meg som på mange andre. Drypp. Ingen smerter mer. Hvorfor vil kroppen min ikke respondere bedre? Legen sier han har måtte slå seg til ro med at jeg antageligvis ikke vil bli symptomfri noen gang. Smertelindring er målet. Å holde sykdommen i sjakk og å unngå at jeg blir verre igjen. Drypp... Drypp. Dette er kronisk, og til dags dato betyr det for alltid - resten av livet. Skal jeg tilbringe resten av livet mitt avhengig av medisiner som kanskje gir meg en lindring, men ikke kan ta alle symptomene mine? Og der vi ikke vet hvordan langtidsbruk vil utvirke seg? 5 år sier dem er maksimum - lengre enn det er ikke trygt nok for at de vil ta sjansjen. 

Jeg kan vel ikke klage heller - jeg har i hvert fall noe som gir meg en lindring. Noen har ikke det en gang. 

Lilla pannekakedag

Siden vi kom hjem fra fjellet har dagene ikke bestått av så mye annet enn tur, hundetrening, litt sying og å slappe av. Jeg har vasket unna kleshaugen, handlet mat før alt var stengt og fått laget en del god mat – blant annet lilla pannekaker til frokost i dag. Kiwi har endelig fått seg en regndress, nå som det blir en del varmere trenger hun en som ikke er foret, men beskytter mot regn og gjørme. I dette været som er nå føler jeg nemlig at jeg ikke gjør noe annet enn å dusje hundene, Saga mest riktig nok.

Vi sov lenge i dag og sløvet en god stund til i sengen før jeg satt i gang med mat til meg og hundene sov videre i sofaen. På tur kom vi oss ikke før på ettermiddagen, men da gikk vi en lang runde og kombinerte det med å stikke innom Theo. Det er nemlig to som savner hverandre stort om dagen. Nå som Kiwi er omtrent ferdig med løpetiden kan han endelig komme på besøk igjen og det tror jeg de to kommer til å bli veldig glade for.

Kvelden har blitt tilbragt i sofaen med lydbok, videoredigering og Kiwikos, hun tvinger meg til å ta pauser med jevne mellomrom. Snart er det natt her igjen, kroppen bryr seg lite om klokka i dag :)

Hyttetur

Da er vi vel hjemme igjen etter noen koselige dager på hytta. Det var utrolig godt å være en tur på fjellet og få slappet av skikkelig. Vi hadde litt besøk på dagen både på søndag og på mandag og så kom det et overnattingsbesøk til tirsdag. Det ble mye godteri, boklesing og soving. Hundene fikk løpt en god del og virker rimelig slitne i dag. Siden det er meldt sånn passe bra være resten av påsken blir vi nok hjemme og drar eventuelt bare opp igjen for en dagstur.

Jeg skal ikke nekte for at det er veldig behagelig og mye lettere å slippe fyringa og bæring av ved og vann, det er ikke like lett når kroppen krangler. Men det har gått bedre enn jeg turte å håpe på. Jeg gleder meg til all snøen er borte og det blir enklere å gå i skogen der opp igjen. Og selvfølgelig gleder jeg meg til elva kommer fram igjen og heg kan sitte ved vannet.

Balsam

Jeg trenger mange pauser, ikke bare for å hvile, men til å koble ut helt og glemme det som er rundt meg. Og kanskje vende blikket innover. I dag har vært en travel dag, men jeg tok meg likevel tid til en tur i skog og sol med de to yndlingene mine. Det gjorde utrolig godt og vi tre nøt det maksimalt.

Det er deilig å være ute, kjenne på varmen og høre fuglene synge. Det finnes ikke mye som er bedre enn å se på hundene snuse og utforske, og rett og slett kose seg. Ikke bare er det koselig å observere nysgjerrigheten og gleden dems, men å ligge i snøen med kameraet foran ansiktet er noe jeg elsker. Så går vi litt videre gjennom snøen og finner nye steder å utforske, å sette seg ned, å ta en pust i bakken. Det er godt med frisk luft. Både for kropp og for sjel.

Jeg gleder meg til våren kommer, selv om jeg av en eller annen grunn ikke er helt klar for å gi slipp på vinteren enda.

Tanker om døden

Det har vært en fin dag. Jeg hadde tenkt å sette meg ned og skrive om litt forskjellig, men klarte ikke å bestemme meg. Så ble det da sånn at jeg så litt gjennom innlegg av venner på Fb, klikket litt her og der og plutselig snublet over en video. En sang, om å dø. En veldig veldig fin en.

Og plutselig begynte tankene å virre omkring. Livet. Døden. Å miste noen. Å bli borte.

En vakker dag tar et hvert liv slutt, akkurat som det en dag startet. På spørsmålet om en kjenner smerte og angst etter en har dødd svarte en døende mor sine barn: «Var du redd før du ble født? Hadde du det vondt? Var det kaldt og skummelt?»

Det er en skummel tanke å dø en dag. Jeg er redd for hvordan det en dag kommer til å skje, for det er vel det eneste som er helt sikkert i dette livet: ingen overlever det.

Blir det vondt før jeg sovner inn? Hvor mye verre smerte kan jeg tåle? Jeg tåler jo mye. Slipper smerten rett før jeg tar mitt siste åndedrag? Kommer jeg i det hele tatt til å ha vondt? Dør jeg på grunn av sykdom? Eller en ulykke?

Det har alltid vært noe fredfullt over døden for meg, og jeg er ikke redd for at jeg en dag slutter å puste, mitt hjertet slutter å slå og min sjel forlater denne verden. Jeg personlig håper at jeg sovner inn når det tidspunktet kommer og bare ikke våkner igjen, forhåpentligvis med noen ved min side. Rolig og fredelig. Og helt stille.

Døden er slutten på det som startet med vårt første åndedrag og vi vet ikke hva som kommer til å skje etter den. Men visste vi hva som kom før sansene våre ble utsatt for denne verdenen for første gang?

Søndagens syprosjekt

I dag har jeg satt meg foran symaskina igjen og sydd et regndekken til en liten veldig kjekk hannhund. Selvfølgelig måtte det guttefarger til, så dette dekkenet ble blått med grønne og blå perler.

Jeg regner med at både hunden som skal ha det på seg og eieren blir fornøyde, nå er det endelig slutt på en klissvåt hund etter turen. Jeg synes det er litt morsomt å sy til forskjellige hunder, ikke minst er det utfordrende. Hannhundmodellen dekker ikke like mye av magen som klærne jeg sydde til Kiwi og Saga, hannen må jo kunne tisse uten problemer. Jeg håper bare jeg har målt riktig. Siden han og vesla er ca på samme størrelse har hun prøvd det og hun godkjente det, så da bør kjekken også like sitt nye klesplagg.

Søndagssløving

Da var det søndag igjen. Og denne søndagen går i litt tregere tempo. Theo lider siden Kiwi lukter utrolig godt, men ikke er interessert i sjekketriksene hans. Kiwi er helt normal, hun får bare noen små anfall der hun ikke kan få vasket seg fort nok. Saga ligger ved siden av meg og er langt borte i drømmeland og jeg har nettopp fortært nystekte pannekaker. En ganske ålreit start på dagen med andre ord.

Dagen skal fortsette ganske rolig, husarbeid og smårydding før jeg skal sette meg ned med symaskina og etterhvert få litt besøk. Hundene skal selvfølgelig få luftet seg også, og jeg må børste Saga. Jeg håper jeg får satt meg ned og skrevet en del i dag også. Jeg får vel bare sette i gang med å henge opp klær og ta fram støvsugeren. 

Ha en fin søndag dere!

Og plutselig var hun stor

Plutselig var ikke babyen en baby lenger - Kiwi har fått sin første løpetid. At hun ikke er en valp lenger har nå sakte, men sikkert festet seg opp i mitt hode også. Men at det skulle gå så fort å virkelig bli "stor jente" (hunden er hele 9 måneder nå altså) var jeg ikke helt forberedt på.

Det er jo ikke lenge siden dvergen flyttet inn til oss! Ok da, nesten et halvt år og jammen meg er det ikke første valpen jeg har hatt i huset heller, men det er noe spesielt med disse tydelige forandringene. Ikke bare vokser kroppen litt i rykk og napp, disse små modner i hodet også. Plutselig er det en lang stund siden siste uhell, ting som var skumle før er en selvfølge og den lille har fått en egen vilje. Rutiner er på plass, rampestreker utføres som bare det og er enda mer utspekulerte (en har jo lært av erfaring), grenser testes kanskje enda sterkere og den lille er mer selvstendig.

Vesla er fult og helt i puberteten. Og jeg vil bare skru tilbake tiden litt og nyte øyeblikkene med en liten kosevalp på brystet bare litt til... bare litt....

En fin solskinndag

Roen har senket seg etter en fin dag. Jeg har nettopp satt meg ned i sofaen for å skrive litt her, to brød står i ovnen, klesvasken henger på stativet og to slitne hunder sover ved siden av meg. Jeg har satt på rolig musikk og tankene surrer rundt omkring. Det klør i fingrene mine, det er mye jeg har lyst til å skrive om så etterhvert kommer det noen flere innlegg om forskjellige temaer.

Akkurat i kveld tror jeg ikke at jeg rekker noe mer enn å dele bildene fra turen i dag med dere. Det var utrolig godt å være ute i sola og hundene fikk rørt på seg ganske bra. Jeg håper på like fint vær i morgen, men nå skal vi først finne senga. God natt!

 

 

 

 

 

 

 

Sola skinner!

Jeg vet om få andre ting som er så deilig som å våkne til solskinn og blå himmel ute. Det gir en energiboost uten like og setter i gang gode følelser i kroppen. Jeg håper jo på en varm vår med mye sol og ikke minst en skikkelig fin sommer. Om det blir det kan vi jo ikke vite, men hver solskinnsdag er fantastisk og jeg klarer å glede meg stort over det hver gang.

I dag henger Otto med oss og vi skal plukke opp Theo før vi skal ta en runde på jordet. Det skal bli godt å komme seg ut. Kameraet skal selvfølgelig være med, det er altfor lenge siden jeg har fått tatt bilder.

Ha en fin dag i sola dere :)

I dag trenger jeg næring

Ute laver snøen forsiktig ned og Mjøsa som jeg vanligvis ser fra stuevinduet gjemmer seg bak et hvitt slør. Jeg sitter her og ser ut av vinduet mens musikken vugger tankene i en behagelig rytme. Smerten vil ikke helt gi slipp og slitenheten hviler på skuldrene mine.

I dag trenger kroppen påfyll av gode ting. Næring som jeg kalte det i et tidligere innlegg, jeg er sliten. Det har vært slitsomme måneder som har tært veldig på meg, og nå som roen senker seg kjenner jeg hvor sliten jeg virkelig er.

Derfor er denne dagen rolig. Vi har startet med ro, rett og slett, og snart skal jeg ta meg en tur i varmt vann. Jeg skal bare flyte og kjenne varmen mykne opp spenningene i kroppen min. Det kjenner jeg kropp og sjel har godt av nå. Etterpå blir det en runde med malekosten i koselig selskap og det gleder jeg meg til.

Det er sånne dager jeg trenger mer av.

Stillhet

Det er stille rundt meg. 

Jeg lukker øynene og lar meg bæres. 

Tankene kommer opp, men forsvinner med strømmen. 

Jeg føler meg tom, ingen tanker, ingen smerter.

Jeg føler meg lett, ingen vekt på mine skuldre.

Jeg er helt alene, men jeg er ikke ensom. 

Ingen mas, ingen stress og ingen bekymring. 

Jeg bare flyter.

Kan jeg få være her for alltid?

- L.Lang



Bildekilde:
https://encrypted-tbn2.gstatic.com/images?q=tbn:ANd9GcQyyHQ_duxVWZRpI5H8gy_Sruvr_EF0kRQfDuPTtKDNDOObtx1w

En stor tommel NED for Europris

Kanskje er jeg en av de siste som har fått det med seg, men jeg må si jeg ble ganske så overrasket da jeg skulle innom Europris i går. På forhånd sjekket jeg nemlig hva de hadde på tilbud og klikket meg gjennom nettsidene da jeg oppdaget at Europris tydeligvis har inngått et samarbeid med Cesar Millan! Den såkalte «hundeviskeren» som vel dessverre fortsatt blir vist på tv her i Norge, i en rekke andre land har programmet hans blitt forbudt på grunn av metodene han benytter seg av i rehabilteringen av det han kaller for «problemhunder».

Europris linker både til Facebooksiden hans og har altså nå valgt å ta inn leker han har designet. På nettsiden dems blir kunden oppfordret til å følge hans side «dersom du liker denne mannen og hva han står for». I løpet av februar og utover våren får butikkene inn produkter fra Cesar Millan, om det bare betyr lekene eller noen av hans torturredskaper utdyper de ikke.

Jeg kan vel kanskje ikke si meg altfor overrasket, som ei venninne så fint sa «den butikken er vel ikke akkurat kjent for kvalitet», men jeg er meget skuffet over dette. Jeg har kunne anbefale andre å se etter enkelt hundeutstyr i den butikken fordi de innimellom har fått inn for eksempel gode bur, men her etter kommer jeg ikke til å gjøre det lenger. Jeg kommer også til å unngå den så langt jeg kan.

Det er gode grunner til at han har fått mye kritikk og er til og med forbudt både på tv-skjermen, men også scenen, i en rekke andre land. Jeg har ikke tenkt å gå veldig inn i dybden på det, jeg skal heller legge ved noen linker så de som er interessert kan lese mer om det og kanskje se på programmet hans med mer kritiske øyne.

Det finnes veldig mange gode hundetrenere med en solid og god utdanning som jobber med vennlige og oppdaterte metoder. Cesar Millan er ikke en av dem, han har hverken en utdanning innen hund og atferd og heller ikke viser han stor interesse for å viderutdanne seg og dermed holde seg oppdatert. Han bruker metoder som er i strid med dyrevelferdsloven og flere av hans metoder definerer Mattilsynet som vold. Er det virkelig en slik person vi ønsker å støtte?

Jeg hadde forventet og ønsket meg at en så stor butikkjede som Europris hadde informert seg godt før de vurderte dette. Om de har det har de tatt et klart standpunkt om hva de prioriterer, ikke dyrevelferd. Dessverre.

Linker for de som ønsker å lese mer: 

Pressemelding fra NAS vedr Cesar Millan

THE DAMAGE OF DOG WHISPERING

Cesar Millan - Hundehviskeren som brøler 

Åpent brev til alle Cesar Millan-tilhengere som bruker uetiske metoder 
Cesar Millan Fails German Dog Training Test  
Trening av hund – hva er lov? 

 Bildekilde: http://smartdawgs.com/newsite/wp-content/uploads/2009/04/cesars-way-no-300x259.jpg

Snø ute, kos inne

 

Dagen har startet rolig, vi sløver i sofaen og ute snør det som bare det. Siden hundene ikke er veldig giret på å komme seg ut enda sitter jeg her og prøver å finne igjen bilder av de maleriene jeg hadde tenkt å selge. Jeg finner mye kult, men ikke bildene. Enda. De er et sted. Jeg får bare lete videre.

Jeg har derimot funnet noen videoer fra jeg passet faddergullet mitt som jeg tenkte å dele med dere. Det passer ganske fint på en kjølig og snøfull dag som denne.

Jeg savner den lille, jeg må virkelig komme meg avgårde og besøke han igjen en dag. Det er litt for lenge siden sist. Tiden flyr fra meg. Han blir jo jammen meg 3 år i sommer! Det er merkelig, det er jo ikke så lenge siden han lå i armkroken min og drakk fra flaska si.

Resten av dagen blir relativt rolig også. Jeg har en del smerter og kjenner kroppen trenger å hvile mest mulig. Jeg har lyst til å være litt i vannet i dag, kanskje får jeg det til senere. Kiwi og Saga har hatt noen travle dager så de er ganske fornøyde og rolige i dag.

Jeg får lete litt videre før jeg må få gjort bittelitt husarbeid, jeg håper dere får en fin dag :)