Kom og se på kunsten vår!

Som jeg har nevt tidligere har jeg vært med på et malekurs i høst og i morgen er et på tide å vise fram kunsten vi har laget!

Jeg har vært med på det tidligere og også da trivdes jeg veldig godt. Det er ikke mye som er bedre enn å være kreativ sammen med en fantastisk gjeng i ordentlig trivelig stemning.

Denne gangen har vi bestemt oss for å stille ut det vi har laget i morgen, onsdag den 24.11., og det blir i selveste Prøysenhuset på Rudshøgda. Det er et arrangement med noe underholding der fra kl 17.45 og varer til ca kl 21. Det er åpent for alle som har lyst til å se, det er lov å gå før om en bare vil se på kunsten.

Kom og se hvis du har lyst :)

Sliten kropp og sinn

I det forrige innlegget mitt skrev jeg om de erfaringene et hvert menneske bærer med seg og som setter sine spor på kropp og sjel. Denne bagasjen kan være meget tung og slite ut hele mennesket. Kropp og sjel henger sammen og hvis ikke den ene delen har det bra går de også utover den andre. Jeg ba deg om å forestille deg å legge ut på en langtur med flere kiloer ekstra uten å kunne legge de fra deg. Den eneste måten å bli kvitt noe av den bagasjen er å løse de gåtene som befinner seg i denne sekken. Disse er meget vanskelige og kan ofte ikke løses uten hjelp fra andre og samtidig ikke før det rette tidspunktet har kommet.

Bilde 1

Så da sitter vi her, slitne og trøtte av livsgåtene som er så forbannet vanskelige, den bagasjen som er for tung. Fortvilelsen er stor og spiser oss opp. Antageligvis er du redd også, vil dette noen gang bli bedre? Hvordan kommer framtiden til å være? Kroppen har sagt stopp og sjelen har også satt ned foten. Nå er det nok, det går ikke mer. Noe må skje, noe må endres.

Dessverre finnes det hverken en quick-fix eller en sikker løsning. Vi er forskjellige, vi er individuelle og har derfor ulike behov og muligheter. Men, en ting har vi til felles: Vi har en kampvilje og en styrke i oss som kan få til utrolige ting. Den gjelder det å finne igjen. Livsmotet, troen på at det kan bli bedre igjen. Håpet. Det er ikke lett å finne tilbake den styrken, men jeg lover at den er et sted inn i deg og jeg skal skrive mer om hvordan jeg har klart å finne igjen min i et senere innlegg.

Hva skal vi gjøre med denne slitne kroppen nå? Og disse tankene som surrer rundt i hodet og holder oss våkne om nettene. Kommer vi oss noen gang ut av dette svarte hullet igjen? Ut av mørk
et?

Noe av det viktigste jeg har merket meg gjennom mange mørke daler er å huske på at jeg kommer meg ut av dem igjen, bare jeg ikke gir opp. Tiden hjelper, ja – så fryktelig lei vi er av å høre det, men den gjør faktisk ofte det. 

Nå må du først og fremst sørge for det din kropp og sjel trenger: hvile, en pause. 

Bilde 2

Eventuelt trenger du legehjelp, vær ærlig med legen. Det kan hende den vil henvise deg videre til utredninger både for fysikken og psyken. Kanskje den anbefaler å oppsøke psykolog. Ikke vær for skeptisk til det, de vil og kan faktisk hjelpe deg med mye. Det er fortsatt du som må gjøre den jobben, men innimellom trenger vi hjelp. Eventuelt trenger du en pause fra jobb, skole eller studier og det kan absolutt være nyttig. For mange er det ikke løst med en kort pause fra jobb eller studier. I hvert fall ikke de som har gått med en ekstra tung bagasje i en rekke år, for det har de som regel. En del blir langvarig sykmeldte og detter utenfor arbeidslivet og blir begrenset i det sosiale livet også. 

Spesielt da er det viktig at du begynner å ta vare på deg selv. Nei, det er slettes ikke så enkelt som det høres ut. Men din kropp og ditt sinn trenger deg nå. Vær snill mot deg selv, gi kroppen mulighet til å hvile – ikke push noe mer nå! Det gjør ting bare verre. Er du i et skikkelig mørkt hull må du se at du får i deg mat, dusjer og pusser tenner hver dag, betaler regningene dine og du bør komme deg ut av døra minst en gang om dagen. Søk deg hjelp så du ikke detter enda lengre i det hullet og du kan komme deg bedre ut av det igjen. 

Utover å sørge for de grunnleggende tingene må du prøve å få fylt på med gode ting, ting som gir deg næring! Du kan ikke sitte og tenke eller kjenne etter på hvor vondt du har eller hvor vanskelig situasjonen er. Den blir heller ikke bedre av det. Jeg er fullstendig klar over at dette føles nærmest umulig, men det er noe av det som er utrolig viktig og som faktisk hjelper. 

• Gjør ting du liker å gjøre. Er det noe du alltid har likt å gjøre? Hvis det er umulig for deg nå, kan du finne noe alternativ? Jeg har for eksempel alltid elsket å løpe og å ri. I dag kan jeg ikke gjøre noen delene, men jeg kan (med mange pauser noen ganger) gå turer med hundene mine og jeg har klart å trene meg opp til å kunne svømme en del. Du kan også få til noe lignende.
   
• Omgi deg med gode mennesker som vil deg vel og klarer å gi deg mer enn de tapper deg av energi.  

Bilde 3

• HVIL og SLAPP AV! Sørg for å få nok søvn (ta det opp med legen om du sliter med den!) og husk også på å slappe godt av regelmessig. Eventuelt kan det være til hjelp med noe avspenningsprogrammer. Det finnes ulike metoder, en del kan du finne på nettet.

• Husk å spise ordentlig mat, og regelmessig, kroppen din trenger også denne næringen. 

• Prøv å finne noe å sysselsette deg med, håndarbeid, tegning/maling, lese bøker, høre på musikk, se på filmer og/eler serier, osv. Hold de små grå i gang, men ikke bli altfor fortvilt om du må finne andre ting enn du har gjort før. Det finnes mange nye ting som kan prøves og som kan være ålreite.

• Ikke sitt og tenk hele tiden, du blir bare sprø av å gruble. Sett heller av en viss tid til tenking hver dag, se om du finner noe løsning på ting, men legge det fra deg igjen etter det og konsentrer deg om noe annet. Antageligvis er små problemer kjempestore akkurat nå og skremmer vettet av deg. Klarre du å la de ligge til du faktisk har mulighet til å gjøre noe med dem vil du se at de ikke var så store likevel. Når du setter av tid til å tenke kan du også sette av litt tid til å kjenne etter hvordan ting er, om du er lei deg, sint eller annet. Kjenn etter og gi disse følelsene rom. Holder du de inne hjelper du deg heller ikke.

• KOM DEG UT! Har du en hund eller et annet dyr som må luftes? Supert, da er du tvungen til å komme deg ut hver dag. Hvis ikke må du tvinge deg selv. Frisk luft er viktig, sol er fantastisk og det er utrolig hva de til sammen kan bevirke. Litt bevegelse er heller ikke dumt, om du bare klarer å gå i 5 minutter så er det bedre enn ingenting. Du kan bare gå til neste steinen eller benken og sette deg ned i noen minutter.

• Nyttiggjør deg den behandlingen du eventuelt får, den er der for å hjelpe deg. Og ta medisinene dine om du trenger noen.  

• Snakk om hva som er vanskelig! Du behøver ikke å sitte alene med det. Snakk med venner, familie, fastlegen, en psykolog eller eventuelt andre. Det finne sulike tilbud der det er mennesker som du kan snakke med og som har erfaring på de ulike feltene. Noen har ingen å snakke med eller vil ikke belaste andre med sine problemer, da kan et slikt tilbud være passende. 

• Sett GRENSER! Både for deg selv og andre. Innimellom, og kanskje litt oftere akkurat nå, må du si nei. Du må først og fremst ta vare på deg selv nå før du kan hjelpe andre. Så jobb med samvittigheten og lær deg at det er helt i orden å ikke kunne stille opp for andre hele tiden.

Jeg tror det er noen av de viktigste punktene, kanskje har jeg glemt noe. Si gjerne fra om det er noe du synes mangler så skal jeg føye det til. Det viktigste når kropp og sinn er slitne er som sagt å ta vare på dem, deg. Pass på å sørge for gode tind og ta tiden til hjelp. Benytt deg av den hjelpa som er tilgjengelig, enten det er behandling eller medisiner. Og ikke gi opp bare fordi det ene ikke funker med en gang eller i det hele tatt. Innimellom må en lete og prøve litt mer før noe fungerer.

Husk på at du er sterk, å være sliten er lov og innimellom har vi rett og slett vært sterke for lenge. Vær snill mot deg selv nå, du klarer dette!

Bilde 4

Bildekilder: 
Bilde 1: https://trinityyoungprofessionals.files.wordpress.com/2013/06/tumblr_ku61s6ixp11qau81io1_500.jpg?w=323&h=221
Bilde 2: http://thedailyquotes.com/wp-content/uploads/2014/10/try-to-be-kind-to-yourself-quotes-sayings-pictures.jpg
Bilde 3: http://29wa8r1atuhavaklx3zonor1.wpengine.netdna-cdn.com/wp-content/uploads/2015/08/kind-ok2.jpg
Bilde 4: http://cdn.quotesgram.com/img/44/37/529376238-quotes-about-moving-on-0179-181-stay-strong-quotes-12_53a72fe9ddf2b35834d09645.jpg

Et lite hallo!

Jammen meg er jeg sliten nå. Denne uka har vært passe travel, jeg har fått svømt mer enn vanlig og det er selvfølgelig en super følelse. Men jeg skal ikke nekte for at det kjennes på kroppen.
Siste gangen på malekurset har jeg fått med meg denne uka, jeg har vært for dårlig de siste gangene, og snart skal vi ha en liten utstilling. Spennende! Jeg gleder meg faktisk litt. Det blir koselig å få se alt vi har laget pent satt opp og å kunne vise det fram til andre som har lyst til å se.

I dag var vi med på hundetrening igjen og det var veldig trivelig. Kiwi begynner å bli tryggere i forhold til de andre hundene og det er godt å se. Saga er som vanlig, hun er liksom bare med og litt overalt. Vi godt i gang med hjemmealene-treningen, har et par ganger igjen på valpekurst og tusler turene våre som vanlig.

Formen min ellers begynner å komme seg litt igjen etter siste infusjon og det er veldig greit. I kveld skal hundene og jeg bare slappe av og legge oss ikke så altfor sent. Ha en fin kveld dere :)

Når kroppen bærer på for mye blir den sliten

Kropp og sjel henger sammen, det har vi forhåpentligvis alle skjønt nå. Om den ene ikke har det bra har heller ikke den andre det. For en del år siden leste jeg et lite tysk dikt som handlet om akkurat dette. 

 

"Sjelen sa til kroppen at den nå ikke visste videre og kroppen måtte ta over. Hvorpå kroppen svarte at den kom til å bli syk, så han (mennesket) endelig kom til å ha tid til sjelen."

 

Dette lille diktet har fulgt meg gjennom alle de årene med ekstra fysiske og psykiske belastninger og jeg synes fortsatt at det er så sant.

Alle mennesker har med seg en bagasje, ting de har erfart og de har opplevd gjennom årene de har levd. Disse erfaringene bærer vi med oss gjennom resten av livet og disse erfaringene preger oss. De har bidratt til å være det mennesket vi er i dag og bidrar til hvilket menneske vi kommer til å være framover. De påvirker kroppen vår, og de påvirker sjelen.

https://michellewynne.files.wordpress.com/2014/01/heavy-luggage.jpg

Noen av oss mennesker går rundt med en ekstra tung bagasje, det kan være sykdom og/eller traumatiske opplevelser som har satt sine spor på kropp og sjel. Noen har blitt rammet av en sykdom, kortvarig eller langvarig, mindre alvorlig eller svært alvorlig, og prøver så godt de kan å leve med det. Andre har opplevd vonde ting i barndom eller som ungdom, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, psykisk og/eller fysisk vold, mobbing, tap av nære, krig eller andre opplevelser som har vært svært vonde og vanskelige å takle.

Selvfølgelig gjelder dette ikke bare barne- og ungdomsårene, men også voksenalderen. Vi kan oppleve noe traumatisk når som helst i livet og det preger oss. Vi bærer det med oss. Og det kan være ufattelig tungt og det kan slite oss ut.

Forestill deg at du går ut på en fjelltur langs en sti med 20 kg ekstra på ryggen. Du skal ikke trenge å gå så altfor langt før du merker at ryggen blir vond. Sakte kryper smerten oppover i skuldrene, nakken blir stiv av all de spenningene og hodepinen starter. Eventuelt vil du kjenne tyngden i hoftene dine og i hvert fall i beina. Føttene begynner å bli vonde og såre. Du ønsker å ta deg en skikkelig pause for å hvile, men du kan ikke. Du må gå ferdig denne turen i det tempoet du har satt som mål, enten det er fordi du har fått beskjed om det av andre eller bestemt deg for det selv. Smertene blir sterkere og du kjenner at det begynner å gå utover humøret. Du blir irritert og kjenner at du er så forferdelig sliten. Men, du får fortsatt ikke lov til å kvitte deg med de ekstra kiloene. Og du kan heller ikke snu for å avbryte denne turen. Du må videre, du må rett fram. Tårene presser på, men du kan ikke bare brekke sammen og gråte nå. Du må fortsette.

Det eneste du får lov til å gjøre med de ekstra kiloene er å pakke dem ut av sekken for å ta en nærmere titt på dem. Hvis du tør, det er nemlig tunge ekstra kiloer. Sammensatte, vanskelige gåter som krever mye av deg. Kan du løse den første får du lov til å legge den fra deg og starte på den neste. Men å løse disse gåtene tar tid, og noen kan du ikke løse før du har fått samlet inn de rette verktøyene til det. Disse vil du forhåpentligvis finne langs den stien du går. Finner du dem ikke får du ikke løst dem og dermed ikke kvittet deg med den ekstra tyngden. Du får lov til å ta i mot hjelp til å finne passende verktøy, hvis du igjen finner den rette hjelpa.

Jeg regner med at du skjønner at denne turen ikke er avsluttet etter bare noen timer, noen dager eller uker. Som regel vil den vare i minst flere år, hvis ikke mange og kanskje slutter den ikke før du tar ditt siste åndedrag. Klarer du å lette noe av bagasjen i løpet av den turen er du heldig.

Hørtes dette tungt og komplisert ut? Ja og det er det. Det finnes ingen enkle løsninger når det kommer til kropp og sjel og de belastningene de må tåle. Og det går i hvert fall ikke fort. Er det fysisk sykdom så må den utredes, diagnoser er det ikke alltid lett å komme fram til og behandlingen er ikke alltid den rette med en gang. Det prøves, det feiles og forhåpentligvis lykkes det etterhvert. Psykiske belastninger er heller ikke enkle å finne ut av og å behandle, men det er mulig. Det er bare en lengre og krevende prosess, og det er denne kampen mange mennesker rundt omkring i verden kjemper. Er det så rart at disse menneskene er så slitne? At kroppen på et eller annet tidspunkt ikke klarer mer, men ikke bare kroppen – sjelen også! Den vil nemlig også melde sin fortvilelse og kan få hele mennesket til å briste.

Vi mennesker er ufattelig sterke, vi takler det mest utrolige, klarer å klatre ut av de mørkeste og dypeste daler og reiser oss opp selv om det tilsynelatende ikke er noen krefter igjen. Selv om vi er så sterke så kan denne turen være for tøff for noen, bagasjen for tung. Noen mennesker velger å forlate denne verden. Det er ufattelig trist og smertefullt, spesielt for de som sitter igjen.

Men mange prøver så godt de kan å komme seg videre og å få løst alle disse gåtene. For å kunne løse en del av dem er det nødvendig å stoppe opp og hvile, selv om en ikke vil det selv eller noen andre mener at et er feil. Kroppen må få lov til å samle inn nye krefter, det samme må sjelen. 

Å kjempe er viktig, men ingen vinner en kamp ved å gi tre hundre prosent, det vil si minst to hundre prosent mer enn det den har.

Bildedryss fra lørdagen

Alle trenger en lekeonkel

Hver valp bør ha en lekeonkel, helt klart! Kiwi storkoser seg med onkel Theo, som leker så fint med den lille rampeungen vår. Jeg er veldig glad for det, ikke bare fordi det avlaster Saga og meg litt, men fordi alle valper har godt av trygge og rolige lekekamerater som roer ned en for heftig lek og leker med valpen på en god måte. De skal jo lære seg å oppføre seg pent, også i leken. 

Roller skal byttes på, den ene gangen er det den ene valpen som er øverst eller jager, den andre gangen er et plutselig den andre valpen som ligger øverst eller løper etter den ene. Det skal være en balanse mellom krefter og energi, og det må disse små øve på. Selvfølgelig skal valper få lov til å være sammen og å leke med andre valper også, men voksne trygge hunder er gullverd å sosialisere en valp med. De er ofte flinkere til å roe ned når valpen er for giret, setter grenser på en god måte og har forsåvidt mer tålmodighet. Valper er som barn, de trenger litt veiledning innimellom.

På tur med krøllbølla

 

Det er lenge siden sist vi hadde besøk av krøllbølla Otto, men på tirsdag tok han seg en tur innom igjen og det var veldig hyggelig. Theo hang også med oss, så jeg hadde med meg fire hunder på tur. Jeg skal innrømme at jeg er glad for jorder der de kan springe, det blir fort båndsalat når vi tusler i gatene.

Kiwi liker godt å ha to lekeonkler tilgjengelig og Saga (og jeg også) er glad for litt avlastning. Været for tiden er ikke helt til å skryte av, men vi trosser det meste og kom oss ut på en ålreit tur. Kiwi blir fort gjennomvåt og fryser i det høye gresset, men da krabber hun på plass i jakka mi og varmer seg opp der mens de store løper fra seg. Theo har fått klippet seg, men takler kulden bra hittil. Han koser seg også i lag med Otto'n og det virker som Otto ikke synes det er altfor ille å henge med oss heller. Kos dere med bilder og en liten video fra turen :)

Lørdagsbilder

Bilder, bilder og enda flere bilder fra treningen på lørdag. Jeg trenger nok ikke å skrive så veldig mye mer enn at det var ålreit og lille Kiwi jammen meg er en råtass!

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Det der med livstegn fra meg...

Det der med å gi noen livstegn fra seg når kroppen krangler er ikke alltid så lett. I kveld har jeg tenkt å skjerpe meg litt og få oppdatert bloggen. De siste ukene har vært veldig travle og formen ikke noe å skryte av, men nå er det litt over en uke siden siden jeg fikk en ny infusjon og håper formen stiger igjen. Jeg har prøvd å holde smertene i sjakk med mye avspenning, svømming/øvelser i varmt vann og fokus på å gjøre ting som er bra for meg. Som å være sammen med hyggelige mennesker og hundene mine.

Hundene har det veldig bra. Kiwi har mistet sin første tann og er nok ferdig med den nyligste
spøkelsesfasen. Hun er som regel i veldig godt humør, holder lekeonkelen Theo i farta og ikke minst matmoren sin. Saga tar det hele med ro og nyter de stundene vi får alene innimellom. Begge elsker turene over jordene og i skogen. Det gjør selvfølgelig jeg også

Ellers har det vært en tur til enda en smerteklinikk, denne gangen Ullevål. Jeg hadde ingen store forhåpninger om at de hadde noen bedre løsninger på mine smerter enn de andre og dermed ingen store forventninger til dem. Det viste seg til å være realistiske tanker, men jammen meg var det ålreit å komme dit en tur for det. Faglig dyktige mennesker som tok meg godt imot og som jeg hadde veldig fine samtaler med. Jeg fikk oppsummert og reflektert en del over prosessen hittil og situasjonen i dag og en tydelig bekreftelse å at jeg er på riktig vei, både med tanke på den behandlingen jeg får og ellers i livet. Det gjorde virkelig godt og jeg er glad for at jeg dro.

Nå får jeg avslutte dette innlegget og bli ferdig med å gå gjennom bildene fra lørdagstreningen. Kanskje får jeg postet de i dag, ellers kommer de i morgen.

Ha en fin kvelde dere :)

Video fra lørdasgtreningen

 

Sånn, her kommer endelig en video fra treningen på lørdag. Nå filmet jeg ikke selve treningen, men valpene i pausen mens de lekte inne i hytta.

Brutus heter den lille herremannen og er omtrent på samme alder som Kiwi. Jeg tror Kiwi nøt å endelig kunne leke med noen på hennes størrelse, så vi håper på å møte dem der igjen en gang.

Jeg skal prøve å få filmet litt av treningen en gang også, det er bare ikke så lett å huske på med disse søte småtrollene. Ha en fin kveld!

Bilder fra treningen

Sånn, her kommer det endelig noen bilder fra treningen i helgen. Det var en koselig trening igjen, jentene var rimelig fornøyde på kvelden og etter et bad på oss alle ble det en rolig kveld. Jeg fikk også filmet en del, men har ikke fått laget noe film av det enda. Dere får kose dere med bildene i første omgang.