26. februar 2015

Det er så travelt

Hjelpes meg så travelt det har vært i dag, vi har nemlig brukt så mye krefter på å gjøre rett og slett ingen verdens ting i dag. Og jammen meg er det slitsomt! En må tross alt stå opp av senga på et eller annet tidspunkt og krabbe over i sofaen. Vi klarte det etterhvert, og godt plassert i sofaen ble det enda mer hvile. Heldigvis hadde jeg igjen noen pannekaker fra i går så jeg spiste de mens jeg fortsatt lå i senga og leste. Etter noen timer i sofaen ble jeg sulten igjen, men så har jeg jo kjøleskapet mitt rett ved siden av. Utrolig praktisk på sånne dager. Ut med armen, åpne døra og ta ut det en vil ha. Sånn omtrent. Frukt var det som var lettest tilgjengelig, les: som jeg ikke trengte å ordne stort med før jeg spiste det, så det ble en del frukt i dag.

Rundt kl 15 syntes jeg det var på tide å lufte pelsprinsessa, hun kan jo ikke sove hele dagen! En liten tur ble det, hofta mi var fryktelig vond i dag. På vei ut skulle jeg innom vaskekjelleren og sette på en maskin, bra ingen så meg. På dager som disse sliter jeg med å bøye meg ned og ikke minst å komme meg opp igjen fra huk, og det er nok et ganske komisk syn. Samme med å gå opp trappa igjen, jeg vil ikke vite hvordan dette her skal være om 50 år. Men, det viktigste er at jeg fikk satt på den vasken og vi fikk tuslet en liten tur. Til min store glede fikk jeg en hentelapp i posten i dag, juhu! Det var nok redningen for sofaen i dag, den trenger jo en pause innimellom også stakkars. Så etter enda en runde med hvile kom vi oss ut i bilen og tok en liten tur innom posten og butikken. Pelsdotten syntes selvfølgelig hun skulle være med, så hun satt pent i bilen mens jeg ordnet.

Etter den minihandlerunden fant jeg ut at vi måtte få gått en kveldstur og ble med Theo og eiren. Smertene i hofta slapp heldigvis litt etterhvert, så det ble en helt grei runde der de to turtelduene fikk løpt litt fra seg. Det virker som de har savnet hverandre veldig, de har jo tross alt ikke sett hverandre på sååå lang tid. Theo er fortsatt ikke helt enig at Saga er ferdig med løpetiden og sjekker jevnlig, jeg håper han har roet seg til neste uke så han kan være med oss noen dager igjen.

Har jeg nevnt oppvasken min? Et digert fjell med tallerkner, kopper, glass, skåler og bestikk som
blokkerer alt av plass til matlaging og tilgang til vann? Jada, jeg kunne sikkert ha vasket opp litt hver dag og unngått et digert fjell, men det er nå litt kjedelig da. Når jeg først skal vaske opp så må det jo være noe å vaske opp! Men likevel så har jeg nå gått i flere dager, tittet på den haugen, så i skapet og bare funnet fram noe annet jeg kunne spise av. I dag tidlig kom jeg til og med på at jeg sikkert hadde noe papp et eller annet sted. Hjelp - en god blanding av latskap og smerter! I kveld tok jeg endelig til fornuften og fikk vasket opp. Så nå er det egentlig bare å komme på besøk igjen, jeg har både rene glass og kopper! En ganske så ålreit følelse.

Så var det den kleshaugen da og noen få hybelkaniner. De kaninene kan vente til i morgen, da er det vaskedag. Men kleshaugen tok jeg for meg i dag også faktisk, i hvert fall en liten del av den. Greit å ha noen rene håndklær til hunden igjen, jeg har jo igjen noen til meg selv i skapet, men de har jeg lite lyst til å bruke til å la henne spise på dem. Det blir både blod og beinrester...

Nå sitter vi i sofaen igjen, Saga vil ikke spise maten sin (som i dag er i skåla) og jeg skriver litt før jeg skal dra meg opp i dusjen. Og litt mat bør jeg også få i meg, matlysten er skikkelig sløv i dag. Tror den har tatt fri. Ellers så kan det ha en liten sammenheng med smertene da.

I går var jeg forresten i svømmehallen igjen og hadde med meg vesla, storesøstra til faddergullet. Han er ikke så begeistret for meg om dagen (det er kun mamma og pappa som gjelder), så da tok jeg med meg veslejenta. Hun hadde nemlig veldig lyst og ble så lei seg dagen før da jeg skulle dra hjem. Så da tok vi en liten prat med mammaen og avtalte en svømmedate dagen etter. Pappaen leverte henne og siden hun kom rett fra barnehagen og jeg fra fysioen måtte vi ha i oss litt mat før vi kastet oss ut i det store vannet. Utrolig viktig med et gjennomført sunt kosthold spiste vi blåbær, bringebær, kindersjokolade og sjokoladeboller. Mamma trenger jo ikke å vite om det. Og spesielt ikke hvor mye av den sjokoladen som havnet i den minste magen.

Hun var veldig klar til å bade og brukte omtrent ingen tid i garderoben. "Ferdiii!" Mens jeg var halvveis påkledd enda. Vi kom oss i bassenget og lillejenta storkoste seg. Og det gjorde jeg også. Hun hadde ikke lyst til å gå ut av vannet igjen, men etter litt over en time fikk jeg fristet henne ut av vannet med en sjokolade i garderoben (ikke nevn det til mammaen heller!). Hun syntes det var oppskryt å ha på seg klær i går, trenger en mer enn en truse og lue? Ikke ifølge vesla som stod der ganske så bestemt og mente hun ikke trengte noe mer. Jeg fikk nå overtalt henne til å ha på seg genser, hals, lue, jakke og sokker, men buksa ville hun overhodet ikke ha på seg. Etter mange runder med spørsmål om det så hun bare på meg og sa "ha på sko". Jeg måtte smile litt og sa hun bare kunne gå og ta dem på seg og det gjorde hun. Jeg plukket sammen tingene våre og spurte enda en gang om vi nå endelig skulle ta på buksa. NEI! kom det bestemt og ut i gangen gikk hun. Ja, sånn er det når man vet hva man vil. Jeg tok på mine sko og fulgte henne ut i gangen. Der stod hun så søtt i støvlene sine, trusa og jakka. Med lua på hodet selvfølgelig.

 
Siden jeg ikke kunne la henne gå ut sånn og jeg ikke helt hadde lyst til å tvinge henne til å ta på buksa (den hadde blitt litt våt før vi skulle bade, hun rakk det nok ikke på do), så pakket jeg henne inn i jakka mi og bærte henne ut i bilen til pappaen. Der satt den lilledama i bilsetet sitt og strålte som ei sol.

Det gjorde nok jeg også, det er utrolig koselig å ha tid sammen med henne :)

23. februar 2015

Ny sele sa du?

 
Saga har fått seg en ny sele. Vi jobber mye med å gå pent i bånd om dagen, men så synes jeg det er greit at hun kan få lov til å tusle litt som hun vil innimellom og i den sammenhengen også få lov til å dra litt i båndet. Er vi ute på en lengre tur synes jeg også det er kjekt at hun går i bra tempo foran meg og da er det en fordel at båndet ikke henger hele tiden, og på sånne turer kan hun få lov til å trekke litt. Så mye som en liten hund klarer å trekke da. Jeg bruker kun sele på henne og tenkte derfor det var greit å ha en sele som var tydelig forskjellig fra den vi vanligvis bruker. Dessuten synes jeg det er greit at den er litt ekstra polstret når hun kommer til å dra i den og da virket en liten trekksele passende.

Vi endte opp med en Non-Stop Sporsele, ikke en sele som direkte er beregnet for ordentlig trekking, men som holder til det jeg ønsker å bruke den til. Passformen liker jeg veldig godt og det virker som Saga liker å ha den på seg. Ifølge beskrivelsen fra leverandøren skal den ergonomiske passformen sørge for riktig belastning av rygg og nakke. Den er godt polstret i tillegg, noe jeg synes virker ekstra behagelig og viktig når det kan bli litt trykk på den. For de som trenger det er det også en ring på undersiden av selen. Selen har også refleks på seg som er en fordel i mørket. Selv om jeg har en hund med mye pels der en vanligvis ikke ser mye av selve selen, så synes refleksen på denne faktisk ganske godt. Men så er den jo også mye bredere enn de vi ellers bruker. I forhold til floker i pelsen, noe som jeg var veldig redd for, så går det overraskende bra. Så lenge selen sitter godt inntil, ikke for stramt selvfølgelig, så gnir den ikke for mye over pelsen og lager et pelskaos.

Det virker som Saga liker den selen veldig godt, både når hun skal ta den på seg og når hun er ute på tur. Den sitter veldig fint på brystet så hun ikke får problemer med å puste når hun drar litt. I og med at denne selen er mye bredere og har en litt annen passform enn de vanlige så kjenner hun nok en tydelig forskjell når hun ahr den på seg og kan etterhvert skjønne når hun skal gå pent og når hun får gjøre litt som hun vil.


Vi er i hvert fall veldig fornøyde med denne selen her og kan trygt anbefale den videre! Jeg skal også skrive om de selene vi ellers bruker, for de er jeg meget fornøyd med også.

21. februar 2015

Vinterferieuka

Denne uka er det/har det vært vinterferie her i distriktet. Jeg har stellt med fire hester, hatt litt behandling, vært innom svømmehallen noen ganger, på shopping og gått tur i sola. Så jeg sier meg faktisk veldig fornøyd med denne uka. I helgen blir det stell av hestene også. Kjæresten kommer og skal, til tross for å være litt småredd hester, hjelpe meg med dem. De er veldig snille og enkle å håndtere så jeg er ikke så bekymret for at det ikke skal gå bra.

Saga har rullet seg i noe illeluktende på tur i dag og har fått seg et godt bad. Det var uansett planlagt for i dag, så det passet igrunn ganske bra. Nå lukter det veldig godt av henne og pelsen er skikkelig fluffy. Jeg har jo børstet henne godt i tillegg. Jeg har fått tatt husvasken i dag og det føles utrolig godt. Kroppen er teit og verker, men det holder seg forsåvidt stabilt og jeg overlever.


I går tok jeg med meg 10-åringen til venner i svømmehallen og på shopping, vinterferien blir litt lang og kjedelig når mamma er bortreist på jobb og pappa syk. Først en tur innom McDonalds, et sunt kosthold er jo viktig og en trenger litt påfyll før en skal svømme. I svømmehallen ble det en del svømming, klatring, skliing og mye latter. Så gøy det er å være litt barn innimellom! Etterpå fylte vi selvfølgelig på med sjokolade og tok en tur innom kjøpesenteret. 10-åringer synes nemlig det er ganske gøy, spesielt når de får velge hvilke butikker de har lyst å kikke i. Vi endte opp med rar tyggis, noen syre slanger, øredobber, noen bøker og litt andre ting. "Vi fikk plass til 6 butikker i 3 poser!" Etter fullført handlerunde ble det en velfortjent Frozen Yogurt, første gangen jenta smakte på en, og den var jammen meg god! Endelig i bilen igjen ble det latter, veldig sure slanger og høy musikk. Jeg leverte fra meg et veldig fornøyd barn og hentet min lille pelsdott hos barnevakten på vei hjem. Kvelden ble rolig på sofaen og det har denne her også vært.

Nå er det natta for to- og firbeinte, sov godt dere :)

17. februar 2015

Togtirsdag


Hjelpes meg, så dårlig jeg har vært til å blogge i helgen. Det var en ganske så travel helg igjen og jeg sovnet på sofaen hver kveld. Hyggelig å være hestepasser, men jammen meg var ikke kroppen like begeistret. Bursdagsselskapet var veldig koselig også.

Saga er nesten ferdig med løpetiden og har begynt å roe seg veldig,nå er det jeg som må dra henne ut av senga igjen. Med andre ord begynner det å bli litt mer normalt igjen hos oss.

Akkurat nå sitter jeg på toget igjen. En ny dag med behandling kaller,denne gangen skal kroppen knekkes opp. Vi får se hvordan det går. I morgen skal jeg også til fysioterapeuten igjen og er litt spent på hvordan formen er etter så mye behandling. På torsdag har jeg planer om å ta med meg datter til ei venninne på bading. Det er vinterferie og med en mamma som må jobbe og en syk pappa er det sååå kjedelig. Hun ville gjerne henge med meg en dag og det synes jeg er bare koselig. Kanskje jeg får sett faddergullet mitt denne uka også.

Ellers er det ikke mye nytt, hoftene og ryggen verker, jeg tror pokker meg det er en nerve i klemm. Håper hun kan gjøre noe med det i dag.

Ha en fin dag!

13. februar 2015

Elgsafari

Fredagskveld. Jeg er stuptrøtt og vet egentlig ikke helt hva jeg skal skrive om. Denne uka har gått i ett med behandlinger, sykehus- og legebesøk og etter en lang dag i dag jeg har endelig punktert i sofaen. Jeg har fått svømt denne uka, hatt to koselige dager med kjæresten og hatt koselig besøk av et vennepar. I helgen hjelper jeg ei venninne med å stelle hestene hennes og skal i et bursdagsselskap, ellers skal jeg nok bare ta livet med ro og hvile. I går hadde jeg en dag med sterke smerter og fikk ikke gjort stort mer enn å hvile og å sove. Jeg klarte å lufte Saga en tur midt på dagen før jeg krøp under dyna igjen. Sånne dager er utmattende og jeg kjenner det sitter igjen ganske godt enda.

Saga har kommet til stådagene og er rimelig giret på å finne seg en herremann. Det kan innimellom være litt slitsomt for oss rundt, men nå er det ikke mange dager igjen før det roer seg og hun forhåpentligvis blir normal igjen.

Da jeg var på vei til hestene i dag møtte jeg på tre elger. De stod rett i veikanten og spiste helt rolig mens jeg stoppet, tok bilder og filmet. Skikkelig kult! Men jammen meg angret jeg på at jeg ikke hadde med meg kameraet mitt. På vei hjem lå de på andre siden av veien og hvilte. I morgen blir kameraet noe av det først jeg skal ha med meg, så får jeg bare krysse alt for at de dukker opp der igjen. 



10. februar 2015

Fadder - å være en god voksen

Nå har det faktisk gått et år siden jeg bar en liten gutt i dåpen og ble hans gudmor. En spesiell dag, ikke bare ble han døpt i den kirken min bestefar ble døpt, konfirmert og giftet seg i med min bestemor, men også mine oldeforeldre giftet seg i den. Og etter så mange år stod nå jeg i samme kirke og sa ja til å ta på meg rollen som gudmor for en liten gutt.
 
For meg betyr denne oppgaven utrolig mye og jeg tar den ganske seriøs. Ikke mer enn jeg trenger og jeg har heller ingen planer om å påvirke han i forhold til hvilken tro han har, det er noe han får finne ut av selv og som jeg etter beste evne står klar til å diskutere. Men jeg synes det er utrolig stas å få ta del i livet til et lite barn og få følge det gjennom livet, å være en ressursperson for barnet og bidra med gode ting.

Dette var også noe jeg ønsket å få uttrykt gjennom dåpsgaven og etter en del tenking ble dette maleriet til. Med det maleriet følger et brev som han får åpne enten til konfirmasjonen sin eller 14 år senere.
Brevet er ment til å tas fram igjen når han føler for det og lese de ordene på nytt. Kanskje forstår han ikke alt der og da og det er ikke så viktig, med årene kommer han til å forstå mer og mer av de ordene.

Det er selvfølgelig en mening bak maleriet. Det er et symbol på hva det å være fadder betyr for meg: å følge et barn gjennom livet. Ta tak i et uskyldig barns lille hånd og holde i den mens det barnet går langs livets vei med sine daler og fjell. Å være en veileder, en støtte, en god venn og en beskytter når det trengs. Å være en som bryr seg og som bidrar med gode verdier. En som gir trygghet, omsorg og kjærlighet. Nesten som foreldre skal, bare at faddere ikke trenger å krangle om hvor lenge barnet får se på tv, være hos sine venner eller om å gjøre ferdig lekser.

Rett og slett en god voksen, for det trenger vi alle, men spesielt våre barn.

Ensomme barn


Det bor to ensomme barn
bak døren over gangen,
alene om kvelden,
alene i mørket;
Kveldsmat og stellet de alene tar,
hvor er moren de egentlig har?

Hvem leser historien
og synger en sang,
slokner lyset i rommet?
Setter døra på gløtt
så lyset kan holde
monstrene og trollene borte?

Hvem tørker tårene?
Hvem trøster og passer på
når monstrene skremmer
og herjer i drømmene?

Hvem holder hånden
så de slipper å gå
alene i det skumle,
alene i det grå?

Hvem stopper opp og sier «Hei,
hvordan har du det...inni deg?»

«Jeg er vant til det, jeg klarer meg selv»

Ensom alene, en sen kveld.

9. februar 2015

Mandagen

 

Helgen har til tross for en del smerter vært veldig fin. Endelig hadde vi en helg sammen og helt for oss selv igen og det var veldig godt. Fredagen ble rolig med god mat og serie, mens det ble litt action med bading på lørdag. På søndag slappet vi av til litt ut på ettermiddagen. Jeg gikk en lengre tur i løypene med Saga og etterpå kastet vi oss rundt i heimen og fikk gjort unna husvasken. Den ble nemlig utsatt siden jeg ikke var i bra nok form før helgen. Kjempegodt å få litt hjelp til det. Takk kjære <3 nbsp="" p="">

Som nevnt så gikk jeg en tur med Saga over jordene i går og selvfølgelig tok jeg med kameraet også. Det var rett før sola gikk ned vi rakk å gå der og den forsvant underveis, men det var enda en gang utrolig godt å gå en tur. Jeg kjente hofta ganske godt og var litt usikker på om jeg ville klare den runden jeg hadde tenkt å gå, men jammen meg var jeg jo allerede der jeg skulle svinge hjemover igjen da jeg kjente at jeg ikke kunne gå noe lengre. Fikk meg nok et lite kick av å ha klart å gå så langt likevel og hjemturen gikk bra. Litt pauser innimellom da, men jeg må jo få tatt bilder og. Hofta har vært veldig kranglete og jeg kjenner den godt i dag også, tror nesten det er nervene som tuller, det stråler veldig. Får ta det opp med legen neste uke, jeg er litt usikker på hvordan jeg skal håndtere det. En ting er at jeg ikke klarer å gå når det er veldig ille, det sier seg jo selv. På sånne dager har jeg fryktelig vondt uansett hva jeg gjør og kommer meg ikke opp av senga alene. Men samtidig er jeg litt usikker på hvor mye jeg skal la den smerten hindre meg når det ikke er "så veldig ille". Rolige og forsiktige turer må jo gå greit, Saga må ut og jeg må jo røre på meg.

Vi gikk forresten forbi noen katter og denne her synes jeg bare var så nydelig. Skulle jeg hatt en så måtte det vært en sånn en.

I dag har jeg vært på noe behandling igjen, fått handlet mat og endelig vasket bilen (det var på tide!). Hjemme igjen sov jeg i noen timer, utmattelsen slår til innimellom, før Saga vekket meg og ville gå en kveldstur. Det har vi fått gjort og nå må jeg finne på noe mat. Middagen forsov jeg jo. I morgen skal jeg en tur på sykehuset igjen og få en ny runde med behandling.

Ha en fin kveld!

Et år som gudmor

Da er det altså allerede litt over et år siden jeg ble gudmor til denne lille nydelige gutten her. Det året har gått utrolig fort og hjelpes meg så mye som har skjedd. Lillegutten har vokst mye, lært seg å gå og innimellom kommer det noen ord. Han forstår så mye av det vi sier, vet enda bedre hva han vil og ikke minst hva han ikke vil. Det har vært et spennende og morsomt år med den lille rakkeren og jeg gleder meg til alle de som kommer framover. Her kommer det bilder av det året, enjoy :)

 

 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 

7. februar 2015

Badedag

Jammen meg har denne dagen gått fort! Eivind og jeg tok med oss søsknene til fadderbarnet mitt i svømmehallen, minstemann var ikke helt i form og fikk slappe av hjemme alene med pappaen sin.
 
Vi hadde en kjempefin ettermiddag sammen og storkoste oss med bading. Det ble som jeg regnet med så eldstemann kapret med seg Eivind og jeg og vesla tuslet rundt sammen. Skliene måtte selvfølgelig testes, vi var mye i de små bassengene og vasset, tullet og fløt. På slutten fikk jeg overtalt henne til å ta en tur i varmebassenget, en blir jo litt kald etterhvert selv om en ikke vil innrømme det når en er liten. Vi badet i to og en halv timer og med dusjinga var vi der i cirka tre og en halv. Eldsten hadde absolutt ingen lyst til å komme ut av vannet, men vesla og jeg begynte å bli slitne så vi lot gutta være igjen i bassenget og brukte lang tid i dusjen før vi satt oss i kafeen og spiste vafler. I gardroben fikk jeg beskjed om at vesla ikke hadde noen planer om å bli med pappa hjem, hun ville heller bli med Lisa hjem. Gutta kom etterhvert og var nok veldig sultne, vaffelen gikk i hvert fall ned på høykant. En is måtte det selvfølgelig bli til dessert også. Barna virket som de hadde en veldig fin tid og det hadde vi også. Jeg gleder meg til neste gang vi får lov til å tilbringe tid med dem.

Nå slapper Saga og jeg av i sofaen mens mannen i huset har dratt på sportsbaren og ser på fotballkamp. Jeg kan ikke si det fristet så mye å bli med. Jeg har fortsatt mye smerter og kjenner jeg er ekstra sliten etter litt aktivitet i dag. Det stråler fra ryggen i låret nedover hele setet og samtidig oppover i hele skuldra. Jeg har funnet fram varmeflaska, tatt en god dose smertestillende og laget meg en kopp te. Resten av kvelden skal jeg se mer på en serie og hvile.

I morgen har vi ingen store planer enda. Hvis sola titter fram har jeg veldig lyst til å gå en lengre tur over jordene igjen, bare ryggen/hofta har roet seg litt. Hvis ikke tror jeg vi får rusle en tur på stranda og sette oss litt i sola. Vi får ta det litt spontant.

Jeg håper dere har hatt en fin lørdag og har en fin kveld!

5. februar 2015

Hviledag

Sånn, nå er nesten alt jeg har hatt planer om å gjøre i dag unnagjort, mangler bare å gå en kveldstur, gjøre øvelsene mine og dusje! Og det skal jeg rekke før jeg har en avtale på Skype.

Saga virker sliten i dag faktisk. Vi gikk en ganske grei tur midt på dagen og hun har til nå ikke vært så urolig som hun har vært de siste dagene. Hun har for det meste sovet i sofaen og sett på meg ordne her hjemme. Eivind var her til midt på dagen og kommer tilbake i morgen. Jeg har tatt det med ro. Det er godt med en hviledag etter behandlingen, jeg kjenner det i ryggen.

I helgen skal vi låne faddergullet og søsknene hans og ta de med oss i svømmehallen. Jeg er vel litt spent på hvordan det blir med to små på en gang, men tar utfordringen! Eldstemann kommer nok til å kapre med seg Eivind og dra han med seg på den største sklia. Så får jeg ta den minste med de minste. Det skal bli koselig å få litt faddertid igjen.

Nå får jeg hoppe opp av sofaen og gå ut i kulda med ulldotten. Ha en fin kveld!

PS: Den her fikk et skikkelig smil rundt munnen min, enjoy :)

Hjelpesløs

Jeg ser dine tårer,
Jeg hører dine ord.
Jeg ser frykten i øynene dine.

At dette noen gang kunne skje
ville ingen tro.

Jeg føler skjelvinga
i stemmen din,
din verden raser sammen.
Og jeg kan ikke forhindre det.
Jeg ønsker jeg kunne tatt lastene
av skuldrene dine.
Bytte ut din smerte
med håp og glede.

Hjelpeløs og trist,
sånn føler jeg meg.

Å se deg gråte knuser mitt hjerte,
men dessverre kan jeg ikke beskytte deg denne gangen.
Jeg kan bare støtte deg med all min kraft.

Jeg kan fortelle deg
hvor mye du betyr for meg,
hvor glad jeg er i deg,
hvor verdifull du er.

Men - din smerte kan jeg ikke ta.

- Lisa L. 

Dette er et dikt jeg skrev i fjor, på våren cirka, da faren til bestevenninna mi var i ferd med å dø av kreft. Vi satt i samtaler i timesvis, opptil flere ganger daglig. Jeg fikk høre om alle de tankene hun hadde rundt både sykdommen og døden, framtiden og mest av alt den angsten hun satt med. Vi snakket mye og lenge, prøvde å finne ut hvordan hun skulle takle det som kom til å skje og hvordan livet etter farens død skulle bli. Hva skulle hun gjøre for å ikke bli gal og falle ned i en mørk depresjon? Hvordan skulle hun takle å møte verden i sorgen både før og etterpå? Hvordan klare å holde en fasade som var i ferd med å briste? Mange tanker og spørsmål, mye smerte.

Jeg husker jeg følte meg bare utrolig hjelpesløs opp i det hele. Det er utfordrende å være en støtte i en så vond og vanskelig tid, pappaer skal ikke dø før du er kjempegammel selv! De skal følge deg til alteret, de skal hilse på barnebarna sine og de skal være med hver jul. Hvorfor i all verden responderer ikke kroppen bedre til behandlinga!? Hvorfor sprer kreften seg fra det ene stedet i kroppen til det neste? "Pappa smiler ikke lenger" - den stakk skikkelig. Hvordan er man egentlig en god støtte til noen som er i ferd med å miste noen, og i tillegg pappaen sin? Hvorfor skjer dette?

Jeg husker så godt den kvelden jeg fikk vite om det. Vi satt på kjøkkenet hjemme hos mine foreldre og plutselig bryter hun ut i gråt. "Hva er det vennen? Herregud, hva er det som er galt?"
Pappa sine blodprøver og undersøkelser hadde ikke vært noen rutinesaker likevel, pappa var syk. Pappaen til min bestevenninne som jeg har kjent siden jeg var 8 år gammel og som har vært meg så nær i mange år. Den pappaen som pleide å lage pasta til oss, som hadde kjørt meg hjem mange ganger og som hadde vært en del av familieferier jeg også var med på. Han som fortsatt, så mange år etterpå, ertet meg fordi jeg spiste så mange rundstykker til frokost og slo hjul i flere uker gjennom ferien fordi jeg skulle bli god i det.

Han var syk. Han hadde kreft.

Ifølge legene startet det i prostataen og spredde seg til skjelettet. Derfra til hjernen og videre til leveren. Og den typen var aggressiv, ingenting hjalp.

Jeg besøkte ham noen uker før han sovnet inn, noen måneder etter det diktet ble til. Jeg skulle jo hjem en liten tur til familien og følte det var viktig å få tatt farvel. Jeg var forberedt på å se et svært sykt og svakt menneske og at det kom til å bli tøft, og det ble det. Avmagret, samtidig hoven i ansiktet, huden hang ned på armene. Kroppen stappet full av sterke medisiner så smertene skulle kunne holdes ut. Min venninne ved siden av meg, med et forsiktig smil i ansiktet og sikkert tusenvis av tårer bak øynene.Vi prøvde vel alle tre å holde fasaden mens vi snakket litt om gamle tider. Han orket ikke å ha besøk så veldig lenge, så vi satt oss i bilen igjen og det var stille. "Jeg vil ikke hjem nå, kanskje vi bare skal kjøre et sted, legge oss i gresset og bli liggendes der?" Tårene trillet.

4. februar 2015

Små loppeagenter på amfetaminer


"Kan du ikke bare være sliten nå?" spør kjæresten når jeg kommer hjem fra behandling og egentlig er sliten, men likevel tenker at vi må finne på noe. "NEI! Jeg vil ikke! Og jeg vil i hvert fall ikke legge meg ned og hvile nå, NEI!" skriker det inni meg.

Jeg klarer det faktisk ikke, for uroen plager meg fryktelig. Igjen. Som mange andre ganger i det siste. Det er som å ha lopper i blodet, men de holder seg ikke til blodet. De er overalt i kroppen og hopper rundt som om de har fått seg en overdose med extacy. Spesielt ille er det om kvelden og når jeg skal legge meg. Som om de er mikroagenter med utmattelse av individet i oppdrag.
De befinner seg i hjernen der de skriker høylytt og hopper opp og ned, tar fart og dunker mot innsiden av brystet så det sprenger i hele skuldra i tillegg, de tar bomba i magesekken så syren spruter og klatrer i nervebanene i ryggen. Innimellom prøver de å kutte de av med en kniv, det er jeg helt sikker på. Disse små djævlene slår mot kneskålene med en hammer og kjører motorcross ned- og oppover i leggene og armene dine så du ikke klarer å holde de stille. Du har ingen sjanse mot dem, bare kapituler!

Kroppen verker og jeg tviler på at hjernen hadde klart å holde seg fokusert selv i en kort samtale nå, jeg er sliten. Ordentlig trøtt. Litt som en liten unge som du på et eller annet tidspunkt bare klemmer under armen, pakker inn i voksiposen og triller rundt i vogna til den endelig har sovnet. Jeg klarer ikke å finne roen, rett og slett. Samtidig som jeg er så trøtt er jeg på grensen til å være hyper. "Kanskje vi skal gjøre det? Eller det? Eller DET?"

Men, nei. Vi skal ikke gjøre noe, for det orker jeg jo egentlig ikke og er ikke det jeg trenger nå. Ro, en kopp te, varmeflaska på magen og kanskje en serie å se på er det jeg trenger etter enda en dag med behandling. Jeg får legge meg ned og tvinge kroppen til å roe seg ned nå, stort sett går det greit...

...etter en stund.

3. februar 2015

Ut i sola!

Fint vær har jeg jo ønsket meg i noen dager nå og endelig var det en solskinnsdag i dag. Etter gårsdagens tunge stunder gjorde det utrolig godt med sol og litt varme. Saga og jeg gikk en lang tur over jordene. Hun fikk gått løst og storkoste seg. Vi møtte på en liten søt tispe som Saga fikk hilst på, en hel haug med barn og noen andre voksne mennesker som gikk på ski. Jeg fikk tatt en god del bilder og synes det var veldig koselig å få brukt kameraet igjen. Jeg har gjort det litt lite de siste ukene. Jeg var rimelig svett da jeg var hjemme igjen, men jammen meg var det godt å få gått litt og å være ute i frisk luft. Det er balsam for sjela.

Saga har sovet store deler av ettermiddagen og kvelden, men stresser en del med jevne mellomrom. Hormoner, hormoner. Slitsomt, og jeg tror jeg blir gal om det fortsetter sånn. Jeg har en liten mistanke om at stoffskiftet hennes er litt for høyt igjen og det hadde forsåvidt ikke overrasket meg. Jeg får ta en telefon til veterinæren og høre hva hun tenker jeg skal gjøre.

Nå er jeg helt tom for energi igjen og har gjespet i sofaen i flere timer allerede. Senga kaller og jeg tror jeg rett og slett skal gi etter. Min kjære kommer på besøk igjen i morgen og det skal bli veldig koselig. Jeg skal også til fysioterapeut igjen og en tur i bassenget. Det kommer musklene til å ha godt av. God natt til alle dere!

'

2. februar 2015

Ikke føle mer

I dag er en av disse dagene som bare gjør vondt. I hele kroppen, men spesielt i hjertet. Tårene triller og jeg føler meg fryktelig liten og alene i denne verden. Jeg vil helst krølle meg sammen et sted og aldri komme ut igjen. Kanskje bare bli borte for alltid? Ikke gråte mer, ikke puste mer, ikke føle mer.

Den fysiske smerten er ikke den som absolutt er verst, en venner seg jo til den. Lærer seg å leve med den og på et eller annet vis bare takle den. Men den andre smerten, den i hjertet er så vanskelig å smertestille. Ingen varmflaske og heller ingen medisiner hjelper. Innimellom kan noen gode ord eller en klem lindre den litt, men den forsvinner ikke så lett.

Ofte så er det denne smerten som er enklest å skjule, den halter ikke med beinet eller har problemer med å komme seg opp av stolen. Den har heller ikke på seg gips eller er skjult av et plaster.  Utenifra pynter smilet fasaden. Et skuspill, nei, en strategi. Å skåne andre er et mål. Beskytte seg selv et annet. Fra hva? De vonde følelsene, virkeligheten, tristheten. Den psykiske smerten.

I dag kjenner jeg på at de menneskene jeg er glad i og kanskje hadde trengt rundt meg enten er langt unna eller har mer enn nok med sitt eget. Jeg føler meg ensom og alene i alt det vonde jeg står i og som jeg bare må takle på noe vis. Livet er vanskelig og det er langt ifra hva jeg har drømt om og hadde ønsket meg. Det er tøft å være syk, ikke fungere "som alle andre" og likevel ikke "å gi opp". I dag vil jeg helst bare det. Gi opp, bare ikke føle mer.

1. februar 2015

En halv kake i magen

Nå er også denne søndagen snart over og jeg sitter godt plassert i sofaen med pcen på fanget. Dagen har forsåvidt gått i ett igjen med tur, bading og midagsbesøk og nå sitter jeg her og gjesper og gjesper. Snart er vi nok klare for senga, bare klokka blir over ti så er det greit med noen timers søvn.

Som sagt ble det en tur i bassenget i dag og det gjorde utrolig godt for kroppen. Jeg slapper veldig godt av i varmt vann og det var spesielt godt for ryggen i dag, den er nemlig fortsatt veldig vond. Etter badinga var jeg på et veldig koselig middagsbesøk hos venner der jeg ikke bare spiste nydelig middag, men omtrent en halv eplekake i tillegg. Ja, den var stor... og likedan føler jeg meg nå. Jeg er i hvert fall mett enda. Hundene var med, Theo overnatter igjen, og koste seg med oppmerksomhet  og ekstra kos de også. Saga løper og er mer stresset enn vanlig, men de to klarer fortsatt å være rolige sammen. Han kunne ikke brydd seg mindre om lukta hennes virker det som, vi får vel se hvordan det er om noen dager. Jeg regner med at det går bra de neste to-tre dagene, men etter det venter han med å komme på besøk igjen til Saga er ferdig med løpetiden.

Akkurat nå står de og spiser maten sin, vi skal ut en liten runde etterpå før vi legger oss og jeg må få hentet og hengt opp noen klær. I morgen blir det heldigvis ikke noe stressfull dag og på tirsdag skal jeg avlyse timen på sykehuset. Jeg er rett og slett for sliten om dagen og trenger å ta meg en liten pause fra all reisinga. Kanskje jeg skal se om jeg kan få sett faddergullet denne uka, det hadde vært koselig. Jeg har planer om å bade på onsdag tenker jeg og eventuelt til helgen igjen, og kunne tenkt meg en skogstur i løpet av uka. Jeg håper bare på finere vær igjen! Ut skal vi jo uansett, men det er så ekstra godt å være ute når sola skinner. Hvis hofta ikke er øm i morgen har jeg tenkt å tusle en stor runde over jordene.


Men nå får vi bevege oss litt før natta, sov godt alle dere :)