3. desember - en sorgfull dag

Vakker sorg

For meg er den 3. desember en veldig sår og trist dato. Jeg mistet noen for en stund siden som har betydd veldig mye for meg og som jeg elsket høyt. Smerten er fortsatt her, ikke like sterk hele tiden, men med jevne mellomrom overflommer tårer mitt ansikt. Jeg sørger. Det er sårt. Det er trist. Jeg savner noen. Av og til føles det som om hjertet mitt blir revet i stykker. Fortvilelse. Tanker. Følelser. 

Men samtidig så er det også noe vakkert med sorgen. Vakkert fordi jeg har fått dele en del av livet mitt med noen jeg har tillatt meg å bli så glad i at det knuser mitt hjerte å ikke ha den her lenger. Noen som jeg kan kjenne på mangler ved min side. Kjærligheten, et dypt savn.

Dette bildet er viet til vedkommende og kommer til å henge på veggen min, på sin egne spesielle plass.

Jeg savner deg min venn.

Det er ikke lett å miste noen for hunden heller

Etter Nala ble borte var Theo hos oss en god stund. Det var plutselig så tomt og rart. Theo og Saga er veldig gode venner og det virker som Saga liker å ha han på besøk. Jeg tror det var godt for henne også å ha han hos oss dagene etter. 

Forrige helg tok jeg de to med meg på jordet så de kunne løpe fra seg. Denne gangen virket det endelig som Saga syntes det var godt å være på tur igjen, på turen noen dager tidligere var hun ikke helt i humør. Kan hende hun bare ikke var helt i form, men jeg har hatt følelsen av at hun ble veldig preget av å miste Nala hun også. Hun har reagert på noen biler som har kjørt forbi oss på tur, det har hun ikke pleid å gjøre før. Men hun har spist og oppført seg vanlig ellers. 

Siden vi ikke akkurat kan sette oss ned og snakke om det er det bare de små tingene jeg kan se etter, og følge magefølelsen min. Jeg kjenner henne jo heldigvis godt og skjønner når noe er galt. Det er ikke alltid lett å vite hva som må til for å gjøre det bra igjen, men det er ofte ikke så mye mer enn litt tid og god omsorg som må til. Og det får hun selvfølgelig. 

Her er noen bilder fra turen vår, jeg kjenner jeg begynner å glede meg til høsten med alle de fine fargene nå :)

En uke, en evighet

Nå er det en uke siden du forlot oss lille venn. Det er rart å tenke på. En hel uke, 7 dager, uten deg. En uke som har føltes som en evighet, men samtidig rast forbi. En uke der jeg stort sett bare ha ville grave meg ned, grått mange tårer og kjent på et kaos av følelser hver eneste dag. Jeg savner deg så mye. Det er så tomt uten deg, og så stille. 

Et lite livstegn igjen

Det er litt vanskelig å prioritere bloggen når sorgen tar så mye plass, men i og med at jeg har koblet meg ut såpass ellers føler jeg det er greit å gi et lite livstegn fra meg her innimellom.

Dagene går og jeg klarer meg, det er selvfølgelig vondt, men livet må bare fortsette. Vi, Saga og jeg, er begge preget av det vi måtte se på. Jeg er i min lille boble der jeg kan gi sorgen den plassen den trenger, men samtidig avlede meg selv så godt som mulig for å få pauser. Jeg har kastet meg ut i valgkampen de siste dagene for å få være i en helt annen boble, og det har fungert greit. Det får i hvert fall tiden til å gå, og det hjelper å kunne fokusere på helt andre ting. Saga virker til å takle det hele ganske greit, men det er tydelig at det har skjedd noe og at det påvirker henne. Hun er litt mer skvetten og reagerer på ting hun ikke har reagert på før. Og hun virker mer sliten enn vanlig. Jeg regner med at det går over som tiden går. Det er mye stress i den lille kroppen som må roe seg igjen. Den neste tiden skal vi ta det mest mulig med ro og antageligvis tilbringe en del tid i skogen, jeg kjenner at det er vanskelig å møte på kjentfolk i gatene akkurat nå.

I dag er jeg fryktelig sliten og kroppen sier tydelig i fra at jeg må sakte ned farten. Theo er hos oss og blir nok til over helgen. Jeg kjenner det er godt å ha han her, det er liksom en som mangler, selv om han egentlig alltid har vært en del av gjengen. Det virker som Saga synes det er ålreit med selskap. Han prøver faktisk å muntre henne opp så godt han kan.

Siden det er skikkelig vått ute skal jeg sette meg ned med noen syprosjekter til Saga og Theo nå, Saga trenger lange potesokker og en regndress med hals. Theo trenger et regndekken. Det blir nok koselig å få laget noe til dem.

Jeg håper dere får en fin dag!

Kunne jeg bare ha skrudd tilbake tiden...

Det er så ubeskrivelig vondt. Hjertet mitt blør og jeg blir gal av den smerten hver gang den blir så sterk at jeg ikke kan ignorere den. I hele dag har jeg prøvd å avlede meg så godt jeg kan for å slippe å se de allersiste bildene jeg har i hodet mitt igjen og igjen. I hele dag har jeg gjemt meg bak den smilende masken. Jeg har prøvd å late som det ikke har skjedd, men det fungerer dessverre så dårlig.

Kunne jeg bare ha skrudd tilbake tiden, så hadde du fortsatt vært ved min side.

Livet er skjørt - hvil i fred min lille venn

 

I går skjedde det jeg så sterkt ønsket å aldri måtte oppleve. Min kjære lille Nala klarte å bykse ut og løp rett under en bil. Hun døde umiddelbart.

Jeg er knust, hjertet mitt er revet i stykker og tårelagrene er tomme. Hvorfor måtte dette skje akkurat nå? Jeg føler meg så tom. Jeg orker ikke å snakke stort med andre akkurat nå og vil helst grave meg ned et sted. Jeg vet at jeg ikke kan det og jeg skal heller ikke gjøre det. Hodet mitt er helt tomt, samtidig så full av tanker. Det eneste jeg kjenner nå er et behov for å få være for meg selv, ikke å være ensom, men litt alene. I løpet av det siste døgnet har jeg fått mange trøstende ord og klemmer, det er godt og jeg er takknemlig for medfølelsen. Jeg har mange gode mennesker rundt meg som er der når jeg er klar for det. Jeg klarer bare ikke enda. Saga er ved min side, og akkurat nå er det alt jeg vil.

Min lille venn, hvil i fred – nå er din plass ved min side tom.