En pasients stemme: Ikke alt kan fikses - hjelpeløse hjelpere

Hei du som vil så gjerne hjelpe,

jeg vet ikke om jeg er pasient nummer 5 eller 15 i dag, jeg vet ikke om du gruer deg til å få meg inn på kontoret ditt fordi du vet at dette ikke er en enkel sak å løse og jeg vet heller ikke om du egentlig bryr deg. Du smiler vennlig og hilser meg velkommen, jeg setter meg ned og du spør hvordan det har gått siden sist.

Har behandlingen hatt noe effekt? Nei, er dessverre svaret, kanskje litt. Smilet viker fort fra munnvikene dine og du ser på meg med alvor, kanskje kan jeg fornemme en smule av skuffelse? Du stiller meg flere spørsmål om hvordan livet mitt er for tiden, hvordan er de andre smertene, går det bra på privaten, har du prøvd dette og hvordan gikk det forresten hos den nye behandleren?

Du vil gjerne se på meg en gang til og sjekke om det er noe forskjell denne gangen. Forsiktig undersøker du, kjenner deg fram og skjønner at det nyligste behandlingsforsøket ikke har gitt noen store resultater.

Tilbake til stolene ved pulten din. Det er tydelig at du ikke har noen flere ideer. Hvordan skal du hjelpe når det er så komplisert? Og kanskje til og med utenfor ditt kompetanseområde, dine muligheter til å kunne hjelpe meg? Jeg har med meg så mye at de fleste andre legene ser overrasket og håpløs på meg. Ingen av de andre virker til å vite hvor de skal starte hen. Hva skal tas tak i først? Dette er såpass sammensatt at det nok er få som jubler over pasienter som meg. Og jeg tror ikke at det stort sett er fordi dere ikke orker oss, men fordi det er vondt å ikke kunne hjelpe. Hvis jeg noen gang blir bedre så vil det ta lang tid og det er ikke sikkert at jeg noen gang blir helt kvitt de plagene. Og det er det ikke noe hyggelig å være vitne til. Det er trist, baksiden av medaljen.

Du vil gjerne henvise meg til enda en ny spesialist, den har nemlig spesialisert seg på det spesifikke området, kanskje den har noen gode innspill. Noe vi ikke har prøvd enda.

Jeg skjønner at du er redd for å frarøve meg det siste lille håpet på å bli noe bedre. Å bli helt frisk har jeg skjønt at jeg med stor sannsynlighet aldri kommer til å bli. Hvor mye bedre jeg kan bli er heller ikke sikkert, det har jeg skjønt. Selv om dere aldri sier det direkte. Mange år i pasientrollen med samtaler, møter, undersøkelser, ulike behandlinger og ikke minst hovedrollen i mitt liv ellers med alle de daglige utfordringene har knust mange drømmer og tvunget meg til å innse det. Men det har likevel ikke tatt fra meg det siste lille håpet.

Hadde jeg vært min egen behandler hadde jeg helst bare begynt å gråte, skrike og revet meg i håret i stor fortvilelse. Jeg regner med at også du sliter med å forstå hvorfor det noen ganger må være så komplisert og kan virke umulig å hjelpe. 

Men vet du hva, du hjelper meg litt likevel. Hver gang du uttrykker din forståelse, anerkjenner at den kampen jeg kjemper er hard og viser meg respekt ved å ta meg på alvor, sette deg inn i saken min, ta hensyn og å la meg slippe å forsvare meg enda en gang hjelper du meg. 

Og det setter jeg utrolig pris på.

Din pasient.