Kan du bli litt til?

Til deg som vil gi opp i dag:

Her står vi;

Ved kanten, du er klar til å hoppe.

Du er klar til å forlate oss.

Et øyeblikk for deg;

- En evighet for oss.

«Hvorfor ikke,

hvem vil savne meg?»

«Det går fort;

vil det være vondt?»

«Det er det beste for alle,

er det ikke det?»

Her står vi;

Ved kanten, du er klar til å ta siste steget.

Du er klar til å forlate oss.

Du har det vondt.

Du orker ikke mer.

Dine øyne forteller meg det.

Jeg legger min hånd på din skulder,

kan du bli litt til?

 Copyright Lisa Lang

Tanker om døden

Det har vært en fin dag. Jeg hadde tenkt å sette meg ned og skrive om litt forskjellig, men klarte ikke å bestemme meg. Så ble det da sånn at jeg så litt gjennom innlegg av venner på Fb, klikket litt her og der og plutselig snublet over en video. En sang, om å dø. En veldig veldig fin en.

Og plutselig begynte tankene å virre omkring. Livet. Døden. Å miste noen. Å bli borte.

En vakker dag tar et hvert liv slutt, akkurat som det en dag startet. På spørsmålet om en kjenner smerte og angst etter en har dødd svarte en døende mor sine barn: «Var du redd før du ble født? Hadde du det vondt? Var det kaldt og skummelt?»

Det er en skummel tanke å dø en dag. Jeg er redd for hvordan det en dag kommer til å skje, for det er vel det eneste som er helt sikkert i dette livet: ingen overlever det.

Blir det vondt før jeg sovner inn? Hvor mye verre smerte kan jeg tåle? Jeg tåler jo mye. Slipper smerten rett før jeg tar mitt siste åndedrag? Kommer jeg i det hele tatt til å ha vondt? Dør jeg på grunn av sykdom? Eller en ulykke?

Det har alltid vært noe fredfullt over døden for meg, og jeg er ikke redd for at jeg en dag slutter å puste, mitt hjertet slutter å slå og min sjel forlater denne verden. Jeg personlig håper at jeg sovner inn når det tidspunktet kommer og bare ikke våkner igjen, forhåpentligvis med noen ved min side. Rolig og fredelig. Og helt stille.

Døden er slutten på det som startet med vårt første åndedrag og vi vet ikke hva som kommer til å skje etter den. Men visste vi hva som kom før sansene våre ble utsatt for denne verdenen for første gang?

Enda et år har gått - farvel 2015!

Da er altså året 2015 historie og 2016 har begynt. Jeg er ikke helt sikker på hva jeg synes om året 2015, spennende har det definitivt vært – på mange måter. 

Det har inneholdt mye smerter og tristhet, sorg og fortvilelse, sinne og bekymring. Men det har også inneholdt mye glede, kjærlighet og håp. Mye har endelig falt på plass og jeg står stødigere enn i 2014. Jeg er langt ifra friskere, men jeg har bedre verktøy til å takle det. Jeg klarer på et eller annet vis å leve med det, selv om sorgen over å ikke kunne leve det livet jeg hadde sett for meg til tider er vanskelig å bære. Mye har jeg delt med dere, noen ting har jeg valgt å holde unna bloggen. Jeg er generelt en veldig åpen person som deler mye, men det finnes ting som får forbli i mine tanker, følelser eller imellom meg og mine nærmeste.

Saga er fortsatt ved min side og det er jeg dypt takknemlig for. 2015 har nemlig vist meg hvor skjørt livet er og hvor brått det kan ta slutt. En ulykke rev lille Nala brått fra oss og det har satt sine spor. Lille store Kiwi har flyttet inn og beriker livet mitt hvert eneste sekund jeg har med henne. Hun er en ordentlig godklump, en morsom rakkerunge og sosial skrue. Jeg tror Saga også begynner å sette pris på selskap igjen. Vi har blitt med i en koselig treningsgruppe der vi har hatt det veldig morsomt hittil og jeg gleder meg til å være med i framover.

Jeg har blitt kjent med en del nye mennesker og jeg har funnet meg noen gode venner til. Noen få mennesker er ikke med på min reise lenger og det er i orden. Jeg har klart å nå noen mål og kjent på at jeg kan mestre noe til tross for en syk og til tider veldig sliten kropp. Jeg har gode behandlere ved min side som hjelper meg så godt de kan. Spesielt min fantastiske fysioterapeut. Hun er en utrolig god støtte. Innimellom er det sånn at de rette menneskene bare kommer inn i livet ditt på akkurat rett tidspunkt. Det er disse som klarer å hjelpe deg med å komme et godt stykke videre. Og med henne tror jeg at jeg kan komme langt.

Personlig vil jeg si at 2015 har vært et av de årene det har skjedd mest med meg selv. Ikke bare i form av å komme i gang med en ny behandling og endelig en med noe effekt, men spesielt på det følelsesmessige planet. Jeg «har utvidet mine muligheter» som legen på smertepoliklinikken så fint sa. Jeg har kommet veldig langt i prosessen av å leve med kroniske sykdommer, ikke bare med de fysiske plagene, men det det betyr for den psykiske delen av meg også. For det henger sammen og påvirker hverandre. 

Jeg klarer å være snillere mot kroppen min når den er sliten, før ble jeg bare så forbannet over at den ikke bare kunne prestere. Jeg klarer å ta bedre vare på meg og kjenne etter hva som er godt for meg og hva som ikke er det. Jeg klarer også å se hva jeg kan og ikke bare hva jeg ikke kan få til. Jeg har funnet oppgaver som passer meg og mine utfordringer, jeg har klart å fylle dagene mine med meningsfulle ting. Jeg har skjønt at jeg har en verdi, selv om jeg ikke kan leve det livet alle andre lever.

Jeg har ikke veldig mange ønsker for 2016, noen få veldig personlige som jeg ikke deler her, men stort sett de samme som før: å bli frisk(ere)! Heller ikke 2016 kommer til å bli det store året, det har jeg sluttet å tro på for mange år siden. Det nye året vil, akkurat som alle de tidligere årene, inneholde en god blanding av smerter, tårer, glede, fortvilelse, håp, sorg, latter og så mye mer. Jeg har ingen forsetter, jeg skal bare pusse tenner hver dag og titte ut av vinduet.

Jeg ønsker meg for dere at dette året bringer med seg mer positivt enn negativt, enkelt og greit.

 

 

 

 

 

 

 

9. desember: En av de beste oppgavene i mitt liv

I dag tenkte jeg å vise fram et bilde som jeg malte for snart to år siden. Dette bildet ble dåpsgaven til mitt kjære fadderbarn. Jeg elsker å være gudmor og har i tillegg adoptert søsknene hans som bonusfadderbarn. Jeg storkoser meg med denne oppgaven og må si det er en av de beste oppgavene jeg har i mitt liv. Teksten under om bildet skrev jeg i et innlegg tidligere i år og den gjelder enda:

"For meg betyr denne oppgaven utrolig mye og jeg tar den ganske seriøs. Ikke mer enn jeg trenger og jeg har heller ingen planer om å påvirke han i forhold til hvilken tro han har, det er noe han får finne ut av selv og som jeg etter beste evne står klar til å diskutere. Men jeg synes det er utrolig stas å få ta del i livet til et lite barn og få følge det gjennom livet, å være en ressursperson for barnet og bidra med gode ting.

Dette var også noe jeg ønsket å få uttrykt gjennom dåpsgaven og etter en del tenking ble dette maleriet til. Med det maleriet følger et brev som han får åpne enten til konfirmasjonen sin eller 14 år senere. Brevet er ment til å tas fram igjen når han føler for det og lese de ordene på nytt. Kanskje forstår han ikke alt der og da og det er ikke så viktig, med årene kommer han til å forstå mer og mer av de ordene.

Det er selvfølgelig en mening bak maleriet. Det er et symbol på hva det å være fadder betyr for meg: å følge et barn gjennom livet. Ta tak i et uskyldig barns lille hånd og holde i den mens det barnet går langs livets vei med sine daler og fjell. Å være en veileder, en støtte, en god venn og en beskytter når det trengs. Å være en som bryr seg og som bidrar med gode verdier. En som gir trygghet, omsorg og kjærlighet. Nesten som foreldre skal, bare at faddere ikke trenger å krangle om hvor lenge barnet får se på tv, være hos sine venner eller om å gjøre ferdig lekser.

Rett og slett en god voksen, for det trenger vi alle, men spesielt våre barn."

5.desember: Til deg som har mistet fotfestet

Jeg skjønner at du ikke har det noe bra akkurat nå, det ser jeg. Og det kan jeg også høre. Samtaler er vanskelige å holde, du klarer ikke å fokusere riktig. Det virker ikke som du klarer å forstå det jeg sier og jeg er usikker på hva du prøver å formidle. Du vet det nok ikke selv heller.
 
Du oppfører deg merkelig og til og med truende, så jeg blir skremt. Jeg blir veldig redd og jeg kjenner denne situasjonen er vanskelig å håndtere. At du ikke har det bra unnskylder ikke din oppførsel og gjør den mindre alvorlig, men det er en forklaring. Uten å kjenne deg tror jeg du har gode grunner til å ha blitt så syk, og jeg kan kjenne på en tristhet inn i meg. 

Jeg håper du nå får den hjelpen du trenger, men enda mer håper jeg at du klarer å ta den imot. Jeg håper du blir bedre igjen. Antageligvis vil det ta en god del tid og mest sannsynlig vil det være en meget krevende prosess for deg, men jeg tror du kan klare det. Med riktig hjelp, og ved å finne igjen styrken din. Jeg ønsker meg i hvert fall det for deg, ingen skal ha det så vondt. Spesielt ikke når den mørke årstiden har startet og julehøytiden starter.

God bedring.

Bildekilde: http://bringchange2mind.org/wp-content/uploads/2015/10/Faces-of-mental-illness.jpg

Takknemlig

I går kveld satt jeg med bildene jeg tok på turen på dagen. Det var knallfint vær og rett og slett fantastisk å være ute. Mens jeg så gjennom bildene var det spesielt en tanke og følelse som kom opp: takknemlighet.

Hvor heldig er jeg ikke som kan få dele fine stunder med to av de som betyr mest for meg, Saga og Kiwi. Hvor heldig er jeg ikke som ikke bare kan dele fine, men også triste og vonde stunder med dem, og ha dem ved min side. Uansett hvordan jeg har det viker de ikke fra min side. Og det ikke bare i noen dager eller uker, men mange år. Jeg ser i øynene dems hver eneste dag og kjenner en varme rundt hjerte som jeg kjenner ovenfor andre veldig sjeldent. En varme som kan løfte meg opp på dårlige dager eller gjøre en god dag enda bedre. 

Det er ingen selvfølge at vi kan få lov til å ha de som betyr mye for oss rundt oss, hverken hele tiden eller av og til. Livet er så skjørt og kan brått ta slutt. Selvfølgelig skal vi ikke gå og tenke på at det kan skje noe med våre nærmeste hele tiden, men vi bør nyte de stundene vi har sammen. Og vi bør være takknemlige for de. Legg i fra deg mobilen for en liten stund og ta deg tid til å være tilstede der du er. Det er utrolig fantastisk hva du kan legge merke til når fokuset er rettet mot den som skal ha det. Kjenn etter på hvordan du føler deg i disse øyeblikkene og la det minne feste seg i din hukommelse. 

Akkurat nå kjenner jeg meg dypt takknemlig for å ha disse to fine vesener i mitt liv og selvfølgelig kunne jeg ønsket meg at de aldri ville forlate meg igjen.

Vær den du trengte da du var liten

For noen dager siden leste jeg dette utsagnet: «Vær den du trengte da du var liten» og har tenkt en del på det i etterkant. Ja - vær akkurat den du trengte da du var liten. Hvorfor? 

Fordi jeg tror det er akkurat den mange andre barn, men mange voksne også, trenger.

Hva trenger disse små? Gode voksne. Voksne som ser, som bryr seg og som tar seg tid. Voksne som går fram som gode eksempler og som er trygge veiledere. Voksne som respekterer hverandre og de små. Som respekterer at det finnes grenser og som setter grenser. 

Gode voksne som aksepterer hverandre og de små for akkurat dem de er: individer med sine særegenheter. 

Gå litt inn i deg selv, hva eller hvem hadde du trengt da du var liten? En mor som trøstet deg når du gråt? En far som tok seg tid til å lære deg å bruke en sag eller å stå på ski? En tante som kom på besøk og leste en godnatthistorie eller bare en nabo som sa hei og smilte til deg? Kanskje det lille barnet ditt, som vi alle har i oss, får noe godt ut av at du er den det hadde trengt da også?

Jeg ser daglig barn tuslende i gatene, jeg går jo jevnlige turer med hundene til forskjellige tider på dagen. Noen av disse ler høyt og tøyser med andre barn mens andre sykler forbi i full fart for å komme seg hjem fortest mulig. Noen krangler høyt, men klarer å å finne en løsning. Andre går alene. Ofte ser jeg det ene barnet som så gjerne vil være med de andre og prøver så hardt, men som misslykker så sterkt. Han eller hun er ikke med i gjengen. Noen barn prøver å inkludere, men det er ikke alltid lett når det barnet er så annerledes og kanskje oppfører seg merkelig. Andre viser tydelig at de ikke vil ha noe å gjøre med vedkommende.

Er det ikke mitt ansvar som voksen å inkludere ham eller henne når jeg stopper opp og snakker med de andre? Det er meg disse barna ser opp til og som de høyst sannsynlig hermer etter. Det er jeg som har levd på denne kloden i så mange flere år og som forstår så mye mer enn disse små. Jeg vet så godt hvor ubehagelig den følelsen av å være ensom er. Jeg har på et eller annet tidspunkt vært den ingen ville leke med, om så bare en gang så er den følelsen vond og vi vet i dag at dette kan sette sine spor. Om du ikke har opplevd å bli ekskludert så har du helt sikkert følt deg skikkelig ensom en gang. Unner du denne følelsen til et lite barn?

Det gjelder ikke bare min oppførsel ovenfor barn, men andre mennesker generelt. Og kanskje dette handler om enda mer, for eksempel om hvem jeg vil være? Hvordan ønsker jeg at andre skal se meg? Hvem trenger jeg å være for meg selv i dag? Hvordan ønsker jeg andre mennesker skal være mot meg og andre? Er jeg fornøyd med hvordan samfunnet i dag utvikler seg og hva er min rolle i det hele? Hva kan jeg gjøre for å påvirke?

Vær den som går fram som et godt eksempel. Vær den du trengte da du var liten, en god voksen. Si hei, spør kanskje hvordan det går og ta deg tid til å lytte. Ikke spør om du ikke er villig til å høre etter. Smil, det koster deg så lite og kan bety så mye for en annen. Vær høflig og behandle andre med respekt. Spør noen om hjelp, så strekk ut en hånd. Bry deg og ikke være redd for å si fra når du skjønner at noe er galt. Det er vårt felles ansvar å ta vare på hverandre, og spesielt å ta god vare på de yngste i samfunnet.

Kilde til nøkkelbildet: https://healingfromcomplextraumaandptsd.files.wordpress.com/2015/07/younger.jpg?w=436&h=302

Ni hele år i Norge

God ettermiddag,

her har vi startet dagen i sola med godbitsøk for hundene i hagen og en god frokost på meg. 

Samtidig har jeg startet det tiende året her i Norge. Jeg har altså bodd i Norge i hele NI år nå. Jeg skulle jo egentlig skrive om det i går, siden det var den første da, men jeg rakk det rett og slett ikke. Dagen ble nemlig full av koselige aktiviteter og når jeg endelig var hjemme igjen sloknet jeg med en gang. Jeg fikk faktisk feiret dagen med en god middag i hyggelig selskap. 

Det føles litt rart å tenke på at det er ni år siden jeg ble igjen her for å være au pair i et år og så reise tilbake igjen for å studere. Sånn ble det nå ikke, og jo, jeg er vel glad for det. Selvfølgelig er det vanskelig å ha familien så langt unna innimellom og jeg savner venner, omgivelser, mat og andre ting der nede. Men jeg angrer likevel ikke på de valgene jeg har tatt, det føles godt å være her fortsatt og så lenge det gjør det trenger jeg ikke å ta nye på det området. 

I dag har vi som sagt startet dagen rolig og skal heller ikke finne på noe stort. Saga er veldig sliten etter dagen i går med en alenetur på oss to og å ha brutt seg ut av huset. Mens jeg var borte en tur klarte hun nemlig å komme seg ut av katteluka og møtte meg i hagen da jeg kom hjem. Kjempen Baloo er rimelig fornøyd med å være lekeonkel og å kunne bade, kan han få gnage på et bein i tillegg er han i himmelen. Og Nala, hun er fornøyd med hva som helst nesten, hun tusler rundt og aktiviserer seg selv om ingen vil leke med henne. 

Jeg er litt sliten etter i går og siden været er fint i dag også er det helt greit å være hjemme. Jeg har tenkt å pusle litt i hagen, se om jeg ikke få tatt noen fine bilder av hundene og så må det bli en tur ned til vannet igjen snart. Hundene skal bade, jeg vil kalle meg fornuftig som ikke vil bli for kald. 

Kos dere i sola! Nå skal jeg få i meg mat :)

Faddergullet har bursdag

Faddergullet mitt fyller år i dag og vi vil selvfølgelig gratulerer ham så mye med dagen! 

Tiden flyr og du blir jammen meg så mye større så altfor fort, men så utrolig gøy det er også. Jeg er veldig glad i deg og så stolt å få være din gudmor. Du er en herlig liten gutt som jeg gleder meg til å tilbringe mye tid med framover. Glad i deg lille venn, kos deg masse med familien din på ferie.

Og da var jeg plutselig et år eldre

Som jeg skriver så ofte og skriver igjen: Tiden flyr jammen meg fort!

Det har gått noen dager siden jeg har fått satt meg ned for å skrive. Men vi er fortsatt i live. Saga også, selv om turbotrollet er rimelig lei av å ta det med ro. Hun er fortsatt i super form og vil helst ut på en lang skogs- eller jordetur. Det er det nok egentlig ikke noe i veien for, men hun kommer til å være veldig fornærmet om hun ikke kan springe som hun vil, så vi venter litt med det. Jeg prøvde å slite henne ut med et godbitsøk i går, men føler vel ikke at jeg lyktes med det. Vi går litt lengre turer og så lenge vi ikke møter på så mange andre (så det blir mye hopp og sprett, hun blir jo så glad) går det veldig bra. Såret ser veldig fint ut og hun har ikke brydd seg om det de siste dagene.

Formen min er sånn bob bob, men jeg er i godt humør da! Litt hetetokter, kanskje småfeber, og litt smerter, men med sol ute er det absolutt å leve med. Jeg hadde bursdag på mandag og har nå fått hengt opp bursdagsgaven og endelig har også bursdagsposten fra familien kommet. Stas å få bursdagskort til og med av lillebror (som forresten har bursdag på samme dag!). Bestevenninnen min sendte meg en overlevelsespakke med godteri! Jeg trenger vel ikke å nevne at jeg ble kjempeglad og allerede er rimelig kvalm...

I og med at Saga omtrent er nyoperert skulle jeg vente med å feire dagen til litt lengre ut i juni eller eventuelt juli og kombinere det med en liten sommerfest som jeg gjorde i fjor, men det ble nå en minifeiring med noen få venner likevel. Jeg kunne sikkert ha prøvd å låse døra eller å jage de bort, men de hadde jo med seg kake så da slapp jeg dem inn. Det var veldig hyggelig, det er koselig å bli husket på, men jammen meg sloknet ikke Saga og jeg to sekunder etter vi hadde krøpet under dyna.

Hvert år, når alderstallet forandrer seg, blir jeg sittendes med en del tanker. Plutselig har det bare gått en dag og jeg har liksom blitt et helt år eldre. Et helt år! Og disse årene går så fryktelig fort. Ikke at jeg er redd for å bli eldre, det kan jeg nå ikke endre, men tiden flyr bare forbi. Dagene, ukene, månedene, et nytt år. Innimellom kunne jeg ønsket at jeg kunne stoppet tiden litt, trekke pusten godt og bare latt alt stå stille en stund.

Nå ligger vi i sofaen og ser på "Hunder i tjeneste" og Saga har sloknet skikkelig ved siden av meg. Hun drømmer nok om å bli den neste narkotikahunden. Snart blir det mat og så får vi vel tusle en tur. Hodet mitt er litt for tungt for å skrive noe mer akkurat nå.

Så da ønsker jeg bare alle dere en fin dag :)

10 ting som nærer

Da sitter jeg her og prøver å skrive ned en liten liste over ting som gjør meg godt og som nærer. Det er jammen meg ikke så lett – i hvert fall ikke å finne 10 stykker. Men når en først er i gang synes jeg plutselig det kommer opp mer og mer. Kunsten er vel å kjenne godt nok etter og la det lille barnet i seg komme med innspill. Så er utfordringen å sørge for å oppleve/utsette seg for minst en av de tingene hver dag. I en travel hverdag er nok ikke det alltid så lett, men prøv nå en liten stund. Du taper ingenting på det.

Det som nærer kan være så lite som å lese en bra bok, se på en fugl utenfor vinduet eller å få høre at noen er glad i en. Når jeg skriver ned en liste nå så tenker jeg på ting jeg kan gjøre eller ta initiativet til selv. Siden mange av oss som er syke ikke klarer å være en del av arbeidslivet eller eventuelt bare en liten så mister vi noen viktige områder der andre får en del av den næringa jeg beskriver. Derfor tenker jeg at det er så utrolig viktig å sørge for å tilføre seg selv den psykiske næringa på andre måter, og i den grad en klarer og tåler det bra. Altså i den grad en får igjen mer enn det koster en selv å gjøre det. Kunsten med å finne fram til ting som nærer er å være obs på at akkurat den balansen mellom næring og tæring holdes. Ikke sikt for høyt, hold deg til de små tingene i hverdagen. Og prøv å finne alternativer. Nå sklir jeg litt over til hva en kan ha lyst til, men ikke klarer å være med på eller å gjøre. Der tenker jeg at det stort sett finnes alternativer, det gjelder "bare" å være kreativ. Det skal jeg kanskje komme tilbake til en annen gang.

Tilbake til noe som nærer. Du kan ikke tvinge noen til å fortelle deg at den er glad i deg eller til å gi deg en spesiell følelse, men du kan oppsøke en person som du føler deg vel sammen med. For min del er mye av det som gir meg næring avslappende aktiviteter, sosiale interaksjoner og rolige aleneaktiviteter, men også å være ute i frisk luft og naturen, spesielt sammen med hunden min eller på en hest.

Så her er lista mi så langt! Jeg har ikke rangert punktene etter noe som helst, men bare skrevet ned alt ettersom det kom opp i hodet mitt.

Ting som nærer/gjør meg godt:

• å være ute i frisk luft sammen med hunden min, gjerne i skogen, på stranda eller på noen jorder
• kose med hunden min
• å være på hytta
• å ta bilder
• å male/tegne
• å være sammen med fadderbarnet mitt
• barnelatter! (den trenger et eget punkt)
• å høre på musikk jeg liker eller en god lydbok
• å se på en morsom film/serie
• å ligge i hengekøya i sola
• å flyte i varmt vann
• sitte på stranda og se på fuglene
• å møte en god venn/venninne
• høre på avslappende musikk og gjøre tøyningsøvelser
• lese eller høre en god vits (latter er jo så utrolig viktig!)
• å gjøre det koselig hjemme
• å hjelpe noen
• å ha en god, spennende, inspirerende samtale som gjerne setter i gang en tankeprosess
• en kasse full av moreller
• å lese en god bok
• å ri en tur i skogen
• en spillekveld med gode venner (spilt Fantasi før? Jeg elsker det spillet!)
• .....

Du trenger noe som nærer

Jeg er kronisk syk. Det innebærer et liv med mye smerter og å ofte føle seg utmattet, trøtt, sliten. Være frustrert og lei seg fordi livet ikke er som en hadde ønsket seg. Tenke positivt ja, den har du sikkert hørt noen ganger allerede du og? Jeg hører den stadig vekk. Og jo da, det er viktig å ikke miste motet og å prøve å tenke positivt. Og det er helt sikkert godt ment, men det er 1. ikke så lett og 2. ikke alltid mulig. Enkelte dager går dette ganske greit, andre dager vil jeg helst bare ta en håndfull undermedisiner og dra dyna over hodet igjen til sykdommene er borte. Så våkner jeg igjen og det fantes ingen magi. Smertene ble kanskje litt mindre, men kroppen er fortsatt den samme. En følger behandlingsløpet, møter opp til undersøkelser, møter og nye behandlinger og gjør så godt en kan. En må jo bare. En må prøve. En må ikke gi opp. Lettere sagt en gjort, det virker ofte som det ikke er noe en kan gjøre, noe som hjelper. Velkommen i sykdomsfengselet!

Noe som er utrolig viktig når en er inn i dette sykdomsfengselet er å sørge for NÆRING. Nei, ikke bare i form av mat, men psykisk næring: å sørge for å tilføre livet sitt gode ting. Noe en får glede av, som gjør at en kanskje glemmer at en er syk om så bare for en liten stund, som flytter fokuset over på noe annet og som gir en mer enn det koster en. Noe som nærer. For det trenger vi, i massevis! Første skrittet er å finne ut av hva som nærer.

Hva liker du å gjøre? Hva gir deg mer enn det koster deg? Kan du skrive ned 10 ting som virkelig gjør deg godt?

Oj - dette var et vanskelig spørsmål? Ja, jeg er helt enig i det og det er vi ikke alene om. Det er vanskelig og jeg tror det er fordi vi fokuserer mye på det som ikke er godt for oss, hva vi ikke kan eller hva vi ikke liker.

Så nå oppfordrer jeg alle til å ta for seg dette spørsmålet og skrive ned 10 ting som nærer!

Lykke til :)

En ny start ... ?

Da starter jeg visst på nytt. En ny blogg, et nytt kapittel i livet? Kanskje. Det har jo skjedd veldig mye hos meg det siste året. Jeg fant i hvert fall ut at jeg ikke trengte en egen hjemmeside lenger.

Hvem er så jeg?

Godt spørsmål, det har jeg ikke helt funnet ut av enda selv heller. Men det jeg vet er at jeg er kvinnelig, har levd på denne jorda i 27 år, sett mange av de vonde sidene av livet og vet hva det betyr å være kronisk syk. Jeg er som regel i ganske godt humør til tross for livets utfordringer, liker å lese bøker om alt mulig rart, men det går mest i krim/thriller og mye menneske- og hundepsykologi. Jeg elsker å høre på lydbøker og å tegne og å male. Foto er kanskje ikke akkurat en superstor interesse, i hvert fall ikke redigeringa, men jeg elsker å ta bilder. Livet mitt deler jeg med en liten pelsdott som er enda sprøere enn det jeg (forhåpentligvis) noen gang kommer til å være. Hun har en helt spesiell plass i hjertet og jeg tror hun vet det veldig godt. Kameraet er selvfølgelig mye med oss på tur, så dere får nok sett noen bilder etterhvert. Jeg er også så utrolig heldig til å få lov til å være gudmor til verdens skjønneste gutt. Han er 1,5 år nå og en kjempeberikelse i livet mitt. I tillegg til å ha han i livet mitt har søskene hans blitt "bonus"fadderbarn, så egentlig har jeg vel tre herlige småtasser i mitt liv. 

Jeg tror dette holder for det første, jeg må komme meg ut en tur nå! Ha en fin dag :)