Nå
har det allerede gått to måneder siden forrige innlegg, Cleo har nå
bodd hos oss i tre måneder – når skjedde det?! Det føles jo som
hun alltid har vært hos oss.
Hun
utvikler seg fortsatt fint og vokser som bare det. Hun har bikket 6
kilo og er dermed ikke bare høyere, men også tyngre enn Kiwi. Cleo
er fortsatt en utadvendt og sosial sak, like nysgjerrig og
utforskende og enda mer eventyrlysten.
Hun
har vært med på ganske mye rart de siste månedene og takler det
meste på strak arm. Hun har kjørt tog, buss, bil, møtt
forskjellige andre hunder, noen andre dyr og mange forskjellige
mennesker (de finnes jo i ganske mange størrelser og med ulik
utseende, og ikke minst oppførsel). Hun har vært med i butikker, på
kafe, restaurant, i stasjonshallen, i skogen, ved stranda, i
bykjernen, på en kunstutstilling og også på besøk hos venner. Vi
har møtt på barnevogner, mennesker på krykker, mennesker i ulike
rullestoler og med rullatorer, mennesker på skøyter, på ski og på
sykkel, barn som leker og som skriker. Vi har gått turer med andre
hunder, der vi har lekt og løpt, søkt etter godbiter sammen, sittet
rolig i sola eller snust på alt som kunne snuses på. Alle de
tingene har vi gjort både med storesøster og uten, for lilletassen
må jo lære seg å takle verdenen på egenhånd også.
Når
jeg leser gjennom det siste avsnittet synes jeg selv at det høres
ganske mye ut, og det er jo generelt en ganske variert hverdag hun
opplever. Derfor passer jeg alltid på at hun får godt med hvile.
Som regel har vi maksimalt en stor aktivitet per dag, men faktisk har
vi også dager der det skjer ingenting. Og da mener jeg virkelig at
vi ikke gjør mer enn å lufte oss, hun spiser på tyggebein og leker
litt med seg selv, vi koser og slapper av. I og med at kroppen min
ikke alltid vil som meg, er det faktisk ganske viktig at hun venner
seg til ganske rolige dager. Hittil er det ingen problem for henne.
I
tillegg til å sørge for nok ro er jeg veldig opptatt av at alt vi
gjør er noe hun mestrer godt. Selvfølgelig er det innimellom
situasjoner som kan være mer utfordrende enn jeg hadde trodd, men da
passer jeg på å få tilpasset/snudd de eller komme oss ut av de så
fort som mulig og heller øker avstanden og gir henne mer rom og tid
til å utforske og erfare at det går bra. Ingen miljøtrening eller
sosialisering er verdifull når hunden ikke mestrer de. Mestring
styrker individet og det er målet mitt. Hun skal få flere gode
verktøy i den verktøykassa si, så hun kan benytte seg av de
allerede nå og som voksen.
Jeg
har ikke lært henne stort med kommandoer og faktisk ingen triks
hittil. Hun kan en fin kontaklyd, som jeg kan bruke i ganske mange
miljøer allerede, hun har lært seg en ganske bra innkalling, og hun
har lært seg å være i ro på pleddet sitt (det tar vi med på
restaurant for eksempel). Jeg har brukt tid på å jobbe med
pelsstellet: bading, føning og børsting – pelsen vokser jo like
fort som resten av henne. Hun er ganske flink til de ulike tingene og
kloklipp og å sette opp håret er heller ingen problemer. Det er
sikkert en eller to småting til som jeg ikke tenker over at hun kan
nå. Men jeg synes faktisk at det er nok.
Hun er tross alt bare 5
måneder gammel og skal først og fremst bli kjent med og trygg i den
store verdenen. Selvfølgelig må hun lære at hun ikke alltid kan
gjøre akkurat som hun vil. Barn skal helst få bli stående på to
bein, og ikke alle liker å bli slikket i ansiktet, vi kan ikke løpe
bort til alle andre, innimellom må vi vente en liten stund selv om
ikke det er topp, og taklampe får ikke brukes som huske. Men hun
trenger ikke å kunne så veldig mye mer enn det jeg har nevnt for å
få til en behagelig hverdag sammen. Så fram til jeg ser at hun
trenger å kunne flere kommandoer fortsetter vi med dette og sjekker
ut the big wide world.
