Jeg har kastet meg på karbobølgen

Eller rettere sagt lavkarbobølgen. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe stort om dette her, men så er dette jo en blogg om Livets kaos - altså alt det kaotiske og ikke-kaotiske som skjer i livet mitt. Mat er en del av det, og ikke minst tanker og følelser om kropp og vekt. Som mange har fått med seg har jeg gått opp en god del kilo de siste årene. Jeg tror at jeg aldri har veid så mye før i mitt liv. Vektoppgangen skyldes mye medisinene som jeg har måtte ta de siste årene, noen av de tar jeg fortsatt, og selvfølgelig livsstilen. Selv om kostholdet ikke har vært så annerledes enn årene før snek det seg nok inn en del raske karbohydrater og uvaner. Livet med kroniske sykdommer betyr mye utmattelse og slitenhet og lite energi til det meste.

Jeg har ikke trivdes i det hele tatt med en del kilo ekstra på kroppen. Jeg har rett og slett følt meg skikkelig uvel og til tider mislikt kroppen min. Fryktelig dumt, for det er jo fortsatt meg i denne kroppen. Det er en ting at sykdommene begrenser livet mitt mye og har tatt fra meg en del av de drømmene jeg hadde før jeg ble syk, å miste kontrollen over vekta og se kroppen bli større og større gjorde det ikke bedre. Lenge har jeg prøvd å spise annerledes, mindre, mer salat, ikke dette og dette, men ingenting gjorde noe forskjell. Heller ikke å svømme enda mer hjalp.

Etter hvert ble jeg tipset om noen kostplaner, som baserer seg på lavkarbo, og sjekket de opp. Jeg bestilte en og begynte. Vektnedgang var hovedmålet mitt og selv om det var usikkert hvor mye det ville hjelpe meg, ville jeg prøve. Mange av de som går på denne typen dietter/livsstilsendring synes de får masse energi. Det våget jeg ikke å håpe på så veldig, jeg tror det håpet forsvant for noe år siden. Jeg kan ikke skryte av å ha fått masse energi heller, kanskje litt mer, dog ikke mye. Men, det jeg kan skryte av er en vektnedgang, og det er jeg veldig fornøyd med. Endelig kan jeg påvirke den delen av livet mitt igjen. Og det faktisk uten å sulte.

Jeg har altså startet med lavkarbo. I tillegg følger jeg noe som heter lav FODMAP, som vil si at jeg har kuttet matvarer som er såkalt høy FODMAP, og er kjent for å gi plager i mage og tarm. Mange med irritabel tarm eller tarmsykdommer har prøvd denne dietten og har god effekt. Jeg har prøvd den tidligere uten å kjenne noe forskjell, men nå, med en mye friskere tarm, er forskjellen stor. Jeg er nå på det stadiet der jeg reintroduserer noen av matvarene med FODMAP og det fungerer greit. Noe vil nok alltid gi meg plager, mens annet kan jeg trygt ha som en del av kostholdet.

Lavkarbodietten går også ganske greit. Starten var tøff, kroppen var nok fryktelig avhengig av sukker og skrek etter det. Jeg vil si det verste var de første ukene, men når de først var over gikk det veldig fint. Maten kan være litt kjedelig innimellom, men den trenger ikke å bli det. Det hjelper dog å være litt kreativ, synes i hvert fall jeg.

Etter omtrent 4 måneder med omlegging av kosthold og endring av livsstil, noen kilo mindre og kanskje bittelitt mer energi kan jeg nok trygt si at jeg kommer til å fortsette med dette her. Magen er jo så mye mer fornøyd, og noe som jeg også synes er veldig interessant, er at betennelsesverdien min aldri før har vært så lav. Kanskje det er noe sannhet at maten kan ha en sammenheng med det?

Og plutselig var det høst

Det er rart hvor fort tiden flyr forbi meg om dagen. På en måte går alt så fryktelig fort, samtidig som tiden står stille. Det høres rart ut, jeg vet. Med en hund i huset som har en del utfordringer, og ikke trives med livsstilen vi har, er hverdagen snudd på hodet og det er rett før jeg blir gal. Det er en utfordring å legge tilrette og dekke behovene til alle, faktisk umulig. Men jeg gjør mitt beste og hittil er ingen av oss blitt lagt inn noe sted. Det er bare det der med tiden som føles så uvirkelig. Når en blir så innestengt og isolert føles det som den står stille og ikke vil gå, samtidig som det skjer masse rundt oss.

Jeg gleder meg til det blir en forandring på dette og jeg kommer meg ut igjen. Jeg tror Kiwi er veldig enig, selv om det nå går mot kaldere tider igjen og hun ikke er stort begeistret for det. Svømminga går det litt dårlig med siden jeg er så låst for tiden, men kroppen sier tydelig ifra at jeg må få det til bedre framover, før smertene blir for ille.

Jeg har nettopp hatt besøk av familien og storkost meg med et fantastisk skønt tantebarn! Det er grusomt hvor fort han vokser og utvikler seg. Det kunne gått litt saktere, så tante klarer å få med seg det meste... Det er jo lov å drømme. Etter at han har kommet inn i mitt liv må jeg si det plutselig ble fryktelig langt til Tyskland. Jeg vil så gjerne være der hver dag, men det hadde ikke vært så lett om jeg bodde nærmere heller. Jeg får prøve å dra ned igjen om ikke så altfor lenge.

Det er lite planer for høsten hittil, rart egentlig, men samtidig er det godt. Jeg må nok ta tak i å få tilbake en mere vanlig hverdag med regelmessig svømming igjen, men utover det tror jeg dagene skal bare få gå som de gjør. Bortsett fra en del smerter i musklene er resten av sykdommene under ganske grei konntroll. Medisinene virker og jeg er uendelig glad for det.

Nå er det en liten frøken her som ber pent om oppmerksomhet og jeg skal prøve å få noen solstråler før mørket kommer igjen.

Vi tastes!