Cleo har begynt å snakke

Reklame siden innlegget inneholder linker

Som noen sikkert har fått med seg så har Cleo begynt å snakke, og det ikke lite. Hvordan skal det være mulig? Det har jeg tenkt å fortelle deg litt mer om i dette innlegget.

Cleo har selvfølgelig ikke begynt å si ord selv, men hun har begynt å bruke knapper som spiller av ulike ord til å uttrykke forskjellige ting. Det kan være at hun må ut, at hun er sulten eller vil at jeg skal bli med og legge meg. Hun gir også uttrykk for at hun vil spise noe annet, at jeg skal bli med henne ut i hagen eller forteller meg at hun mener jeg er ferdig med å støvsuge.

Knapper som lager lyd?

Ja, du leser helt riktig. Hun bruker buzzere som det er spilt inn lyd på. Den lyden spiller jeg inn selv og det kan være enkelte ord som «UT», «SPISE», «KOSE» eller «FERDIG». Knappene har jeg bestilt online. Barn med språkvansker kan ofte bruke skjermer med symboler på til å kommunisere, og det hadde jo vært flott om hunden kunne det, buzzerne er dog enklere for den å bruke.

ASK og hunder

Cleo har lært å benytte seg av samme prinsippet til hjelpemiddel som vi bruker på personer uten språk eller med utilstrekkelig språk. Ved å bruke det er det mulig å kunne kommunisere på et tilfredsstillende nivå. Prinsippet bak dette kalles for AAC, på norsk forkortet til ASK. Mer om det litt lengre ned.

Jeg ble oppmerksom på dette via et innlegg på Facebook der hunden Stella fortalte sin eier at hun ville gå ut og leke i hundeparken. Dette gjorde hun ved å trykke på knapper som spilte av ord. Christina Hunger, som eieren heter, er utdannet logoped og jobber med barn i ulike aldre og med ulike funksjonsnivåer. Det finnes barn som ikke utvikler noe verbalt språk, eller der utviklingen eventuelt tar lenger tid enn forventet. Disse barna har stor nytte av å bli introdusert for AAC, som da som regel er en skjerm med ulike symboler på. Trykkes det på disse blir ordet spilt av og dermed kan barnet forme setninger og uttrykke seg til tross for manglende tale.

Da Hunger fikk en valp i huset vokste spørsmålet, om ikke hunder kunne lære seg å kommunisere på lignende måter med oss, frem i henne.

“Not being able to speak is not the same as not having anything to say.” –Rosemary Crossley

Hun sier at hvert menneske, uansett om det har et verbalt språk eller ikke, har to måter å beherske språk på: den reseptive og ekspressive. Den reseptive beskriver ferdigheten av å forstå det en annen uttrykker/beskriver. Det kan være i form av ord, setninger eller spørsmål, men også kroppsspråket den andre bruker. Det ekspressive derimot omfatter ferdighetene til å kunne uttrykke seg selv på, å gjøre seg forstått. Også her snakker vi om ord vi bruker, signaler/tegn med kroppen, tekster vi skriver – altså alt vi kan bruke for å gjøre oss forstått. Når noen ikke kan snakke, som jo bare er en av mange måter å kommunisere på - dog en av de enklest forståelige for de fleste - trenger en å hjelpe vedkommende med å kommunisere på andre måter. En av disse kommunikasjonsmåter er AAC.

Hva er AAC eller ASK

AAC står for «Augmentative and Alternative Communication» og kalles «Alternativ og Supplerende Kommunikasjon» i norske fagmiljøer. ASK er en samlebetegnelse for kommunikasjonsmåter som kan benyttes når personer ikke har språk eller ikke har et tilstrekkelig nok språk for å kunne gjøre seg forstått på en tilfredsstillende måte.

Det skilles generelt mellom ikke-hjulpet og hjulpet kommunikasjon. Ved ikke-hjulpet kommunikasjon bruker personen sitt eget kroppsspråk, lyder eller håndtegn til å kommunisere med omverdenen sin på. Det kan til tider by på utfordringer siden disse signalene kan tolkes ulikt av andre, derfor er det viktig å ha tydelig definerte tegn/signaler for hver egen bruker.

I hjulpet kommunikasjon bruker personen et hjelpemiddel til å gjøre seg forstått. Det kan være ulike systemer med tegn på kort eller symboler på en skjerm, eller taster/knapper som lager ulike lyder/ord. Ved hjelp av dette kan vedkommende uttrykke seg på en mer avansert og spesifikk måte, men det krever også en høyere kognitiv utvikling.

For de som vil lese mer om ASK er dette en fin side å gå inn på:(http://www.isaac.no/fagstoff/om-ask/)

Knappene vi bruker går altså under definisjonen av hjulpet kommunikasjon, og gir hunden muligheten til å kunne kommunisere med oss på et ganske så avansert nivå.

Hunder sier ikke ord, men de snakker for det

Vi vet fra før at hunder relativt lett lærer seg hva enkelte ord betyr og kan til og med forstå litt mer avanserte beskjeder. De har ikke det samme verbale språket som oss mennesker, men til tross for det bruker de en del andre måter til å gjøre seg forstått. De bjeffer, de knurrer, de uler, hopper, biter og de bruker kroppen på mange andre måter til å kommunisere med hverandre, men også med oss på.

Til og med uten et verbalt språk, som vi mennesker har, klarer de dette. Hva ville skjedd om de fikk ord å bruke? 

Det spørsmålet bestemte Hunger seg for å se mer på og introduserte sin egen hund for språkknapper. Det gikk ikke altfor lang tid før Stella forstod at hun kunne bruke den knappen de startet med og ikke minst til hva. Hunger og mannen la til flere knapper relativt fort og la merke til at Stella begynte å bruke knappene til flere funksjoner og mer abstrakte konsepter. Hun kommenterte på aktiviteter eierne drev med, ga uttrykk for at hun var uenig, at noe manglet og faktisk at rutiner hadde blitt endret. I dag kombinerer hun flere knapper til å forme enkelte setninger og Christina sier hun stadig vekk blir overrasket over hunden.

Den kommunikative utviklingen til Stella har vært enorm og viser enda en gang hva dyr er i stand til å lære. Dog er det egentlig ikke overraskende. Forskning viser at en hund gjennomsnittlig forstår og kan skille mellom omtrent 165 ulike ord. Noen hunder har til og med blitt trent til å kunne skille mellom 250 ord og tegn. Kognitivt og lingvistisk sett kan en hund dermed sammenlignes med et barn på cirka 2 år. Hverken Stella eller Cleo, eller noen av de andre hundene som i dag bruker knapper til å fortelle eierne sine om ønsker, følelser eller andre tanker, er de første dyrene til å løre seg kommunikasjonssystemer. Koko, den berømte gorillaen, lærte seg over 1000 ord i det amerikanske tegnespråket av sin trener Penny Patterson, og forstod i tillegg 2000 engelske ord. Også Koko satt samen flere av disse tegnene og viste et lingvistisk og kognitivt nivå av et ungt barn.

Nå snakker altså Cleo

Jeg synes dette er et utrolig spennende felt. Fra før har jeg erfaring med noe som heter «tegn til tale», der barnet bruker ulike håndtegn til å kommunisere med andre på. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at det kunne vært nyttig for Kiwi å få muligheten til å uttrykke seg mer spesifikt ved hjelp av knapper, men hun viser faktisk relativ liten interesse i dette. Jeg har en mistanke om at hun ikke ser hensikten ved å bruke de når vi allerede, over de nesten 5 årene sammen, har utviklet vår måte å kommunisere på. 

Cleo derimot har sett meg bruke knappene fra hun flyttet inn og begynte så å bruke dem selv etterhvert. I starten prøvde hun dem veldig mye og flere etter hverandre, det virket til å være ganske tilfeldig og en del lek, men nå er hun målrettet i hvilken knapp hun vil utløse og virker til å ha forstått prinsippet. Hun har i det siste begynt å bruke knappene til å kommunisere med andre enn meg også. Det gjorde hun ikke i starten, men siden noen av vennene mine også begynte å bruke dem i kommunikasjonen med henne, har hun nok skjønt at andre mennesker også kan forstå henne ved hjelp av disse.

Cleo har per dags dato disse knappene: spise, ut, tur, sove, leke, trene, mamma, Kiwi, Cleo, ferdig, ja, nei og kose. 
 

Hun bruker de til å be om det den spesifikke knappen sier, men har også begynt å bruke den samme knappen til å uttrykke annet. For eksempel kan hun trykke på «spise» igjen om hun ikke vil ha det jeg serverer henne. Likedan kan hun komme inn igjen og trykke på «ut» for å fortelle meg at jeg også skal bli med ut i hagen. Jeg bruker «ferdig» knappen når de har varslet på at for eksempel naboen kommer hjem og jeg synes de er ferdige, nå har hun ved flere anledninger trykket på den samme knappen når jeg for eksempel støvsuger, vasker gulvet eller snakker i telefon. Er hun misfornøyd med noe trykker hun gjerne på «nei». «Sove» har hun trykket på for så å legge seg i sofaen og å sove, men også for å få meg med i senga. 

Noen knapper er jeg sikker på at hun bruker bevisst og ganske målrettet, med noen andre er jeg litt usikker enda. Innimellom kan det virke som hun tilfeldigvis kombinerer de veldig passende i en situasjon, men jeg er ikke helt sikker – kanskje skjønner hun allerede mer enn jeg har fått med meg, det er vel bare å vente og se.

Har du lyst til å vite mer om hvordan du kan lære din egen hund dette? Les mer i neste innlegget som kommer snart!

Kilder:

https://www.hungerforwords.com

http://www.isaac.no/fagstoff/om-ask

3 måneder med valperampen

Nå har det allerede gått to måneder siden forrige innlegg, Cleo har nå bodd hos oss i tre måneder – når skjedde det?! Det føles jo som hun alltid har vært hos oss.

Hun utvikler seg fortsatt fint og vokser som bare det. Hun har bikket 6 kilo og er dermed ikke bare høyere, men også tyngre enn Kiwi. Cleo er fortsatt en utadvendt og sosial sak, like nysgjerrig og utforskende og enda mer eventyrlysten.

Hun har vært med på ganske mye rart de siste månedene og takler det meste på strak arm. Hun har kjørt tog, buss, bil, møtt forskjellige andre hunder, noen andre dyr og mange forskjellige mennesker (de finnes jo i ganske mange størrelser og med ulik utseende, og ikke minst oppførsel). Hun har vært med i butikker, på kafe, restaurant, i stasjonshallen, i skogen, ved stranda, i bykjernen, på en kunstutstilling og også på besøk hos venner. Vi har møtt på barnevogner, mennesker på krykker, mennesker i ulike rullestoler og med rullatorer, mennesker på skøyter, på ski og på sykkel, barn som leker og som skriker. Vi har gått turer med andre hunder, der vi har lekt og løpt, søkt etter godbiter sammen, sittet rolig i sola eller snust på alt som kunne snuses på. Alle de tingene har vi gjort både med storesøster og uten, for lilletassen må jo lære seg å takle verdenen på egenhånd også.

Når jeg leser gjennom det siste avsnittet synes jeg selv at det høres ganske mye ut, og det er jo generelt en ganske variert hverdag hun opplever. Derfor passer jeg alltid på at hun får godt med hvile. Som regel har vi maksimalt en stor aktivitet per dag, men faktisk har vi også dager der det skjer ingenting. Og da mener jeg virkelig at vi ikke gjør mer enn å lufte oss, hun spiser på tyggebein og leker litt med seg selv, vi koser og slapper av. I og med at kroppen min ikke alltid vil som meg, er det faktisk ganske viktig at hun venner seg til ganske rolige dager. Hittil er det ingen problem for henne.

I tillegg til å sørge for nok ro er jeg veldig opptatt av at alt vi gjør er noe hun mestrer godt. Selvfølgelig er det innimellom situasjoner som kan være mer utfordrende enn jeg hadde trodd, men da passer jeg på å få tilpasset/snudd de eller komme oss ut av de så fort som mulig og heller øker avstanden og gir henne mer rom og tid til å utforske og erfare at det går bra. Ingen miljøtrening eller sosialisering er verdifull når hunden ikke mestrer de. Mestring styrker individet og det er målet mitt. Hun skal få flere gode verktøy i den verktøykassa si, så hun kan benytte seg av de allerede nå og som voksen.

Jeg har ikke lært henne stort med kommandoer og faktisk ingen triks hittil. Hun kan en fin kontaklyd, som jeg kan bruke i ganske mange miljøer allerede, hun har lært seg en ganske bra innkalling, og hun har lært seg å være i ro på pleddet sitt (det tar vi med på restaurant for eksempel). Jeg har brukt tid på å jobbe med pelsstellet: bading, føning og børsting – pelsen vokser jo like fort som resten av henne. Hun er ganske flink til de ulike tingene og kloklipp og å sette opp håret er heller ingen problemer. Det er sikkert en eller to småting til som jeg ikke tenker over at hun kan nå. Men jeg synes faktisk at det er nok. 

Hun er tross alt bare 5 måneder gammel og skal først og fremst bli kjent med og trygg i den store verdenen. Selvfølgelig må hun lære at hun ikke alltid kan gjøre akkurat som hun vil. Barn skal helst få bli stående på to bein, og ikke alle liker å bli slikket i ansiktet, vi kan ikke løpe bort til alle andre, innimellom må vi vente en liten stund selv om ikke det er topp, og taklampe får ikke brukes som huske. Men hun trenger ikke å kunne så veldig mye mer enn det jeg har nevnt for å få til en behagelig hverdag sammen. Så fram til jeg ser at hun trenger å kunne flere kommandoer fortsetter vi med dette og sjekker ut the big wide world.