Overlevd julekaoset?

Gjesp! Vi har krøpet ut fra under den varme dyna, drukket en kopp te, vært ute en liten tur og fortært frokosten. Nå sitter mor foran pcen mens pelsbarnet ligger under et pledd i stolen og sover søtt. Ute skinner solen i en del minusgrader og fuglene spiser ivrig frøene som ligger i det lille fuglehuset.

Freden har senket seg med andre ord. Julestresset er over og vi tar det med knusende ro. Nå har vi ikke stresset mye i jula heller. Det tok sin tid å få laget ferdig noen av julegavene, jeg hadde en strålende ide, som bare tok mye mer tid enn jeg tenkte over. Men de ble fine, kanskje viser jeg dere noe av det senere, den siste gaven er bare ikke levert enda.

Juleaften tilbragte Kiwi og jeg med fadderbarnet mitt og familien hans. Foreldrene hadde ordnet istand en veldig god og fin middag, pyntet så fint i stua og det var veldig koselig å komme dit som vanlig. Barna var mest opptatt av å endelig få pakket opp gaver, mat var ikke like interessant og det var vanskelig å vente, men også det overlevde de. Det er utrolig hvor lang tid det tar å pakke opp gaver, og jeg var glad for at vi ikke hadde enda flere, men det er like stas hvert år å se hvor mye barna gleder seg over det de får. Kiwi synes det hele var helt ok, det er liksom litt kjedelig å være hund opp i det hele, så da sover en.

Første dag jul fikk jeg besøk av to små jenter, bestemor og fem hunder. De skulle tas bilder av og jammen meg må jeg innrømme at det var koselig å ha barn foran linsa, selv om 2-åringen fort var sliten. På ettermiddagen stakk jeg på besøk til ei venninne som bor i nærheten av der vi bodde i julen. Vi passet jo gamlefar og hårballen til tante B. Det ble en god middag og en koselig stund med te, noe godt å spise på og masse skravling. I tillegg ble det en god porsjon av hundekos, det var nemlig ganske så mange hunder med på vår lille "feiring". Kiwi taklet det fint til tross for noen ivrige gutter, hun fortrekker dog disse høflige damene.

Andre juledag fikk jeg besøk av venner, som også ønsket fine familiebilder, og som ble til middag. Juletaco er tingen altså. 4-åringen hadde masse energi igjen til tross for en tur i bassenget før dem kom hit. Hundene likte godt å ha besøk, bli matet ved bordet (ehem..) og å få masse kos.Sent på kvelden hentet jeg tante B på togstasjonen.

Vi er fortsatt her ute, men drar nok hjem i dag, det er bare så vanskelig å motivere seg til å pakke sammen og inn i bilen igjen. Resten av helgen blir nok ganske rolig også, det kan hende at vi får en overnattingsgjest i miniutgave en av dagene og så kommer jo snart nyttårsaften. Egentlig skulle vi ha besøk av en liten hund, men den har visst endret planene, så Kiwi og jeg blir alene. Altså, vi må nå bare bestemme oss for hvor vi vil feire hen.

På en måte gleder jeg meg til hverdagen igjen. Kroppen sier tydelig ifra at jeg må komme meg i bassenget igjen og jeg må også fortsette med et sunnere kosthold. Det har blitt noen (planlagte) utskeielser i julen. Kiwi er i grei form, hun får fortsatt smertestillende på grunn av ryggen sin, men virker til å være i god humør og fornøyd med å bo i et stort hus med enda større eiendom rundt i julen. Desssuten tror jeg hun liker å ha en "storesøster" å henge seg på. Leela har det forresten helt strålende også, hun spiser godt, leker masse og virker til å ha funnet seg godt tilrette i den nye familien. Hva mer kan jeg egentlig ønske meg denne julen?

God jul og det der!

Jeg er bare en relativt liten tur innom bloggen for å ønske dere en Riktig God Jul!

Vi tar det ganske så med ro i år og tilbringer julen i Norge. Tradisjonen når jeg er i Norge i julen har de siste årene vært å feire selve juleaften med fadderbarnet og familien hans, og det blir det i år også. Kiwi skal være med og forhåpentligvis ikke spise opp en katt til julemiddag. Slapp av! Katta skal sikres, og Kiwi også. Første dag jul blir også i hyggelig selskap og andre dag får det eventuelt dukke opp spontane planer, ellers slapper vi av i sofaen og hviler etter mye god mat.

Det er snø ute og trivelig julestemning, passe kaldt er det forsåvidt også. Jeg er i mål med alle gaver, men venter på noen pakker både fra Tyskland og Norge til meg selv. De får jeg nok pakke opp etter jul. Jeg ha allerede fått et par julegaver, så jeg skal overleve å ikke pakke opp alle i morgen.
Siden vi hverken bor eller feirer hjemme i julen har jeg ikke pyntet noe til jul i leiligheta. Vi passer heim og dyr til ei venninne og sover ikke hjemme igjen før et sted i romjulen. Helt greit egentlig, da trenger jeg ikke å rydde det bort igjen.

I morgen skal jeg altså ta på meg finstasen (jepp, du leste riktig!) og komme til dekket bord og ribbe. Etter maten blir det gaver, som antageligvis blir tunge å pakke opp etter altfor mye god mat. Jeg får ikke vært borte i så veldig mange timer siden jeg er passer for en gammell kar på fire bein og en til med en øyeskade som trenger dråper regelmessig, men noen timer blir det.

Dere får ha en god jul og kose dere masse, husk å beholde litt plass til desserten og kjør forsiktig på glatte veier!

Infusjon, røntgen og sofakos

Nå har det vært mange temainnlegg om hund og det er flere under produksjon, men nå er det vel på tide å skrive litt om oss igjen, altså Kiwi og meg.

Kiwi med de nye søstrene til Leela

Det er snart tre uker siden vi kom hjem igjen fra den nye familien til Leela. Det virker til å gå veldig bra med henne der og det er en stor lettelse. Selvfølgelig er det sårt, men samtidig føler jeg det er en bekreftelse på at det er et riktig valg for alle. Kiwi er som vanlig, jeg må aktivisere henne litt mer igjen, men utover det virker hun til å synes det går veldig greit å være alene igjen. Hverdagen er mere normal igjen og det merker jeg på henne. Hun virker mer fornøyd. Bare ikke med at det er kaldere ute, kunne hun valgt ville vi bodd i syden. Andrevalget er å ligge under varmepleddet i sofaen, men der kan vi ikke være hele dagen heller.

I sommer fant vi ut at hun har noen vondter i skulder/nakke og rygg og på kontrollen nå viste det seg til å ha blitt verre. I utgangspunktet gikk vi ut ifra at smertene "kun" var muskulære og skulle avvente med å undersøke mer., og heller prøve å få løst opp i det. Men så var det en dag hos barnevakten i forrige uke der hun ikke hadde kontroll på vannlatingen, så vi endte opp hos veterinæren for en grundig sjekk. Urinen ble undersøkt grundig, men det var ingen tydelige tegn på en infeksjon. Vi går ut ifra at det antageligvis var en infusjon på vei, men immunforsvaret klare å kicke den ut selv. Derfor valgte vi å se an om det ble flere problemer før vi satt i gang med noen medisiner.

Smerter er bæsj!

Jeg tok selvfølgelig opp det med ryggen hennes også, jeg var jo redd det eventuelt kunne ha en sammenheng. På kllinikken kom vi til en veldig behagelig og trivelig veterinær som faktisk er utdannet kiropraktor på hund. Jeg følte at hun tok mine bekymringer og den informasjonen jeg ga på alvor og fikk undersøkt Kiwi grundig. Hun var enig i det vi hadde oppdaget tidligere og ønsket å ta noen røntgenbilder for å utelukke noe i skjellettet før hun ville behandle henne. I tillegg ønsket hun å ta ultralyd av buken for å blant annet utelukke en lukket livmorbetennelse, Kiwi mistet nemlig kontrollen igjen mens vi var der. Jeg er ganske sikker på at det var på grunn av redsel, men det har ikke skjedd tidligere og det er bedre å sjekke en gang for mye enn for lite.

Kiwi ble sedert og røntgenbilder og ultralyd ble tatt. Ingen av delene viste noe unormalt. Hele ryggsøylen og hoftene ser fine ut og magen inneholdt akkurat de organene den skal  i den tilstanden de skal være i. Dermed kan vi konkludere med at smertene kommer fra musklene, det er ikke bare bare det heller, men jeg er tusen kilo lettere etter undersøkelsene. Hun får smertestillende i en periode nå og skal få kiropraktisk behandling framover.

Årsaken til plagene hennes er vi ikke så mye klokere på. Den eneste logiske forklaringen jeg har er en kombinasjon av mindre aktivitet og mye stress de siste månedene. Jeg har jo sett at Kiwi har mistrivdes med situasjonen. Om hun eventuelt kan ha skadet seg på noe måte kan jeg heller ikke utelukke. Hun hopper og spretter jo som en tulling i blant, men det har aldri vært noe tydelig. I sommer ble jeg jo ganske overrasket over de spenningene og låsningene i kroppen hennes, jeg hadde ikke trodd at det var noe der utifra hvor sprek hun hele tiden har vært. Før den siste kontrollen nå skjønte jeg at noe ikke var som det skulle. Hun ville nemlig ikke hoppe opp i sofaen eller senga selv og virkert til å feilberegne en del, noe som aldri har skjedd før. Jeg sitter og tenker en del på hva som gjør at hun har fått disse plagene, men tenker vi nå skal konsentrere oss om å få løst opp i det og å pusle med ting Kiwi liker. Så er hun nok helt på beina igjen fort.

Pledd, sofa, sove

Jeg har det passe greit selv om dagen. Kroppen krangler, men tarmen er ganske fornøyd med infusjonene. Det er godt at medisinen virker så bra, ikke minst at tiden i fosterstilling i senga og med skjelving og tårer sprutende på do er over. Det er rart å tenke tilbake på det, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg gjennom de dagene. Men her sitter jeg. Musklene krangler mest om dagen, hodet er mye vondt, nakke og skuldre anspent. Jeg prøver så godt jeg kan å svømme regelmessig og å variere aktiviteten. Det er ofte lettere sagt enn gjort, når smertene først herjer er det vanskelig å dra seg opp. Jeg kjenner vel at det siste halvåret har påvirket meg en del fysisk også. Siden vi kom hjem igjen har jeg faktisk så vidt testet ut nye aktiviteter og det virker til å gå bra hittil. Det er bare litt vanskelig å holde den gode balansen mellom hvile og aktivitet. Jeg vil så mye mer enn hva jeg kan, så egentlig er alt som vanlig.

Jeg har kastet meg på karbobølgen

Eller rettere sagt lavkarbobølgen. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe stort om dette her, men så er dette jo en blogg om Livets kaos - altså alt det kaotiske og ikke-kaotiske som skjer i livet mitt. Mat er en del av det, og ikke minst tanker og følelser om kropp og vekt. Som mange har fått med seg har jeg gått opp en god del kilo de siste årene. Jeg tror at jeg aldri har veid så mye før i mitt liv. Vektoppgangen skyldes mye medisinene som jeg har måtte ta de siste årene, noen av de tar jeg fortsatt, og selvfølgelig livsstilen. Selv om kostholdet ikke har vært så annerledes enn årene før snek det seg nok inn en del raske karbohydrater og uvaner. Livet med kroniske sykdommer betyr mye utmattelse og slitenhet og lite energi til det meste.

Jeg har ikke trivdes i det hele tatt med en del kilo ekstra på kroppen. Jeg har rett og slett følt meg skikkelig uvel og til tider mislikt kroppen min. Fryktelig dumt, for det er jo fortsatt meg i denne kroppen. Det er en ting at sykdommene begrenser livet mitt mye og har tatt fra meg en del av de drømmene jeg hadde før jeg ble syk, å miste kontrollen over vekta og se kroppen bli større og større gjorde det ikke bedre. Lenge har jeg prøvd å spise annerledes, mindre, mer salat, ikke dette og dette, men ingenting gjorde noe forskjell. Heller ikke å svømme enda mer hjalp.

Etter hvert ble jeg tipset om noen kostplaner, som baserer seg på lavkarbo, og sjekket de opp. Jeg bestilte en og begynte. Vektnedgang var hovedmålet mitt og selv om det var usikkert hvor mye det ville hjelpe meg, ville jeg prøve. Mange av de som går på denne typen dietter/livsstilsendring synes de får masse energi. Det våget jeg ikke å håpe på så veldig, jeg tror det håpet forsvant for noe år siden. Jeg kan ikke skryte av å ha fått masse energi heller, kanskje litt mer, dog ikke mye. Men, det jeg kan skryte av er en vektnedgang, og det er jeg veldig fornøyd med. Endelig kan jeg påvirke den delen av livet mitt igjen. Og det faktisk uten å sulte.

Jeg har altså startet med lavkarbo. I tillegg følger jeg noe som heter lav FODMAP, som vil si at jeg har kuttet matvarer som er såkalt høy FODMAP, og er kjent for å gi plager i mage og tarm. Mange med irritabel tarm eller tarmsykdommer har prøvd denne dietten og har god effekt. Jeg har prøvd den tidligere uten å kjenne noe forskjell, men nå, med en mye friskere tarm, er forskjellen stor. Jeg er nå på det stadiet der jeg reintroduserer noen av matvarene med FODMAP og det fungerer greit. Noe vil nok alltid gi meg plager, mens annet kan jeg trygt ha som en del av kostholdet.

Lavkarbodietten går også ganske greit. Starten var tøff, kroppen var nok fryktelig avhengig av sukker og skrek etter det. Jeg vil si det verste var de første ukene, men når de først var over gikk det veldig fint. Maten kan være litt kjedelig innimellom, men den trenger ikke å bli det. Det hjelper dog å være litt kreativ, synes i hvert fall jeg.

Etter omtrent 4 måneder med omlegging av kosthold og endring av livsstil, noen kilo mindre og kanskje bittelitt mer energi kan jeg nok trygt si at jeg kommer til å fortsette med dette her. Magen er jo så mye mer fornøyd, og noe som jeg også synes er veldig interessant, er at betennelsesverdien min aldri før har vært så lav. Kanskje det er noe sannhet at maten kan ha en sammenheng med det?

Og plutselig var det høst

Det er rart hvor fort tiden flyr forbi meg om dagen. På en måte går alt så fryktelig fort, samtidig som tiden står stille. Det høres rart ut, jeg vet. Med en hund i huset som har en del utfordringer, og ikke trives med livsstilen vi har, er hverdagen snudd på hodet og det er rett før jeg blir gal. Det er en utfordring å legge tilrette og dekke behovene til alle, faktisk umulig. Men jeg gjør mitt beste og hittil er ingen av oss blitt lagt inn noe sted. Det er bare det der med tiden som føles så uvirkelig. Når en blir så innestengt og isolert føles det som den står stille og ikke vil gå, samtidig som det skjer masse rundt oss.

Jeg gleder meg til det blir en forandring på dette og jeg kommer meg ut igjen. Jeg tror Kiwi er veldig enig, selv om det nå går mot kaldere tider igjen og hun ikke er stort begeistret for det. Svømminga går det litt dårlig med siden jeg er så låst for tiden, men kroppen sier tydelig ifra at jeg må få det til bedre framover, før smertene blir for ille.

Jeg har nettopp hatt besøk av familien og storkost meg med et fantastisk skønt tantebarn! Det er grusomt hvor fort han vokser og utvikler seg. Det kunne gått litt saktere, så tante klarer å få med seg det meste... Det er jo lov å drømme. Etter at han har kommet inn i mitt liv må jeg si det plutselig ble fryktelig langt til Tyskland. Jeg vil så gjerne være der hver dag, men det hadde ikke vært så lett om jeg bodde nærmere heller. Jeg får prøve å dra ned igjen om ikke så altfor lenge.

Det er lite planer for høsten hittil, rart egentlig, men samtidig er det godt. Jeg må nok ta tak i å få tilbake en mere vanlig hverdag med regelmessig svømming igjen, men utover det tror jeg dagene skal bare få gå som de gjør. Bortsett fra en del smerter i musklene er resten av sykdommene under ganske grei konntroll. Medisinene virker og jeg er uendelig glad for det.

Nå er det en liten frøken her som ber pent om oppmerksomhet og jeg skal prøve å få noen solstråler før mørket kommer igjen.

Vi tastes!

Er vi tilbake igjen?

Jeg vet ikke helt om jeg er fult tilbake igjen på bloggen. På mange måter savner jeg å skrive her og har mange tanker jeg kunne tenkt meg å dele, men samtidig føles det så rart og lysten er ikke helt på plass igjen enda. På den tyske bloggen har jeg såvidt begynt å skrive litt igjen, men også der er jeg ikke sånn riktig i gang igjen enda. Dere får nok bare være tålmodige litt til og jeg får bruke tiden.

Det går litt bedre med oss igjen generelt vil jeg si. Både Kiwi og jeg har fanget oss igjen etter Saga ble borte for litt over et år siden. Spesielt i løpet av de siste ukene har det skjedd mye med oss begge, jeg har nemlig vært rundt noen hester igjen og jammen meg har det en positiv effekt på hele meg. Det er noe jeg har savnet veldig, men hele tiden gått utifra vil være for tungt for kroppen. Og kanskje er det det, det vil tiden vise. Akkurat nå får jeg bare suge opp det gode og nyte det. Dessuten får jeg bare prøve meg fram litt forsiktig og huske på å ta mange nok pauser. Som jo er min aller største styrke, liksom. Men, det er litt som det har vært med svømminga, små steg om gangen så blir meterne til kilometere.

For de som ikke har fått det med seg, så har vi fått en liten lillesøster i huset, Leela. En 1-år gammel omplassering, som har med seg en god del bagasje. Men som er et morsomt, sprettent og veldig mildt vesen. Hun er en bichon havanais, men i mikroutgaven. Hun veier nemlig bare «nesten» 3 kilo og kommer nok aldri til å bli en kjempe. Det er helt greit for oss, hun blir så stor som hun blir. Leela skal selvfølgelig få sin egen plass i menyen etterhvert.

Kiwi og Leela liker hverandre veldig godt. Og i det store og hele fungerer de fint sammen også. Siden Leela har med seg mye mer bagasje enn jeg trodde har vi en del utfordringer foran oss. Og på noen få områder er det ikke lett med de to sammen, siden Kiwi har noen «byggeområder» hun også og jeg ser at Leela sine utfordringer kan påvirke henne negativt. Samtidig er nok ikke Kiwi den hunden Leela ideelt sett hadde trengt ved sin side. Begge hadde hatt best av en skikkelig stødig støttekontakt. Men, sånn er det nå ikke. Vi får bare gjøre det beste ut av det og jobbe for at begge takler den andres utfordringer bedre og ikke minst har færre og færre hver.

Ellers er det en stille sommer, familien er ikke på besøk i år (de kommer i høst) og det skjer relativt lite rundt oss. De fleste er på ferie eller opptatt med sitt. Jeg har fått ryddet en del i ting og tang, vært noen turer på hytta, slappet av en del og vært litt på besøk. Selv om det til tider er småkjedelig så er det litt godt også, en liten pause fra hverdagen trengs innimellom. De siste ukene har jeg jo hjulpet til en del i en stall, så noe nyttig har jeg også gjort. Kiwi og Leela er veldig flinke rundt hestene og blitt to små gårdshunder. Bare det der med kattene er en sånn sak for seg selv, så nå må de tullingene ha på seg bånd der kattene bor. Alle skal jo få lov til å sove i fred, sant?!

I går kveld var vi på gården igjen og jentene fikk nok i seg en del rart, blant annet hovrester, så i dag ligger Kiwi under senga mi, vil ikke spise, men bare sove. Jeg tror magen hennes er litt vond og hun trenger en del ro. Jeg får rydde litt i heimen, på bloggen, jobbe med en ny layout litt bloggen og vaske litt klær. 

Om dere forresten har lyst til å se mer av hva vi drive med, så er vi mer aktive på Instagram om dagen. Både på min, men spesielt på Kiwi sin. Linken finner dere i menyen.

Ha en fin dag dere, jeg får sette i gang her!

Nå er rakkerungen tre år!

Nå er det akkurat et år siden jeg har skrevet noe på denne bloggen, de fleste vet hvorfor. Det er på tide å gjøre noe med det og Kiwi sin bursdag er en fin anledning.

Hun fyller nemlig hele 3 år i dag! Gud, som tiden har flydd avgårde. Jeg kan knapt tro at den lille rakkerungen allerede har nådd en alder der vi kaller en hund for voksen. Det er tydeligvis ingen som har fortalt det til Kiwi, hun er like rampete, oppfinnsom og frekk som alltid. Kanskje hun er litt roligere enn før, kanskje. Hun er nok litt mer moden også. I hvert fall har det skjedd veldig mye det siste året og hun har stort sett taklet det strålende.

Dagen skal tilbringes ute. Kjøttbeina er tint og Kiwi er mer enn klar til å spise de. Bursdagsgaven er selvfølgelig pakket opp: spesialsolbriller som forhåpentligvis hjelper på hennes lysfølsomme øyne. Hun kunne heller tenkt seg enda mer godbiter og tyggebein istedenfor, men jeg synes hun bør være glad for å ikke ha fått en ny klosaks.

Jeg håper på mange år til med denne lille rare og morsomme kreaturen og ser fram til flere rampestreker, kosestunder og fine minner. Jeg er uendelig glad i deg lille venn!