En liten søndagsoppdatering

Etter jeg la ut det siste innlegget i går er det noen som ble litt bekymret for at jeg hadde en dårlig dag. Men det hadde jeg absolutt ikke! Jeg leste litt rundt i noen grupper på ansiktsboka og det var noen som følte seg så alene, det satt i gang tankene og de ble relativt fort til et innlegg.

Mange kjenner seg igjen i det og jeg har opplevd det selv, men i dag er det ikke et stort problem for meg lenger. Sikkert fordi jeg har en bedre forståelse for hvordan det er å være den som har noen rundt seg som er syk, men også fordi jeg har vært gjennom denne prosessen selv. Det har vært vondt og sårt, men det går bra. Jeg har møtt nye mennesker, fått nye venner og har igjen mange av de gamle. Det er en relativt vanlig del av livet, det er ikke noe en ønsker andre skal gjennom, men jeg tror vi alle opplever det i mindre eller større grad på et eller annet tidspunkt i livet. Veier skilles.

Så, en oppdatering fra fronten her: Vi har det bra :) Saga er i bra form, matlysten er på topp og (dessverre) er batteriene hennes altfor godt ladet. Hun vil helst springe avgårde og leke! Det er en smule utfordrende å holde henne i ro, men jeg klarer det enda. Såret ser supert ut og hun lar det være i fred. Så det er kun om natta hun får på seg bodyen sin og om jeg må stikke ut på butikken en kjapp tur. Jeg har fortsatt ikke fått ordnet med KONGene hennes, men det skal jeg endelig få gjort i dag. Når det har gått moem dager til tror jeg hun skal få lov til å spise på noe bein igjen, til nå har jeg vært opptatt å unngå en for hard mage.

Da jeg våknet i dag tidlig følte jeg meg som jeg hadde festet hele natta og kunne sovet hele dagen, men det gikk over så fort jeg hadde kommet meg opp og fått i meg frokost. Formen er ikke på topp, jeg tror jeg har litt småfeber innimellom, men humøret er bra og det er det viktigste. Sola skinner litt ute og det er relativt tørt. Vi har gått en tur i nabolaget og til og med hilst på to nye hunder, noe Saga nok synes var ålreit. Jeg tror hun begynner å bli lei av å være så isolert. I dag skal jeg prøve å få vasket unna en del klær og lese ferdig boka mi, ellers tar vi det med ro og om jeg får ånden over meg blir det mere blogging, vi får se.

Ha en fin dag dere :)

Kronisk syk - Og plutselig står du nesten alene

Når du blir syk skjer det noe ikke bare med deg, men også med omgivelsene dine. Vennegjengen krymper og færre mennesker står igjen ved din side. Det er ikke nødvendigvis noen av dere som bevisst har kuttet kontakten, men det skjer selvfølgelig også. Veier skilles, det blir et kjempegap mellom den enes og den andres behov og interesser. Og for noen virker den nye situasjonen rett og slett til å være for vanskelig å takle, andre orker kanskje ikke. Nei, det er hverken rettferdig eller lett å takle og det suger, skikkelig.

Akkurat når du hadde trengt støtten av dine venner/nære mest så svikter mange. Du trodde at dere skulle gå gjennom tykt og tynt og plutselig skjønner du at det kanskje ikke var helt sant. Og det er nok et fenomen mange kjenner igjen. Du møter kanskje på lite forståelse, til og med anklager og til slutt orker du kanskje ikke mer. Hvorfor bruke krefter på mennesker som tapper deg for så mye energi?

Du får plutselig ikke noe ut av å bare henge med folk lenger, men må begrense den sosiale kontakten til det du faktisk takler. Men ikke minst må du begrense spesielt den kontakten til spesielt de menneskene som suger alt du har igjen av energi ut av deg. Praten handler plutselig ikke lenger om hvilken kjole du skal ha på deg på den og den festen eller hvilken fyr som er kjekkest. Men om hvordan du skal komme deg gjennom den dagen uten smertestillende eller hvilke papirer du enda en gang må levere på NAV. Du klarer ikke å være med på en tur på kjøpesenteret for å bare kikke litt, fordi du ikke har nok overskudd igjen til det, men ganske sannsynlig også fordi den økonomiske situasjonen din har forandret seg såpass at du må tenke deg om flere ganger før du bare tar en tur på kafe. Kanskje datt du ut av arbeidslivet for en kort stund siden bare, kanskje er det ikke en del av ditt liv lenger. Og dermed er det også et viktig samtaletema som er borte: jobben. Det er det ganske mange som snakker om.

Du er sannsynligvis ikke så opptatt av hva naboen driver med, hvem som har kjøpt seg et nytt hus eller hvem som har vært utro med hvem. Små bagateller har ikke en stor plass i ditt hodet lenger. Dine tanker og bekymringer dreier seg plutselig om viktigere, mer essensielle ting. Hvordan skal jeg bli frisk? Blir jeg noen gang frisk igjen? Hvordan skal jeg få ting til å gå rundt, få maten på bordet og holde orden på hjemmet? Når var det neste møtet med NAV og hva var det legen sa jeg måtte huske på å ta opp der? Tanker som for friske mennesker ikke absolutt er en del av bekymringene. Selvfølgelig tenker også de på økonomien og de har også sine problemer, men jeg vil dog si at disse når et annet nivå når du detter ut av det «helt vanlige livet».

Jeg har mistet mange rundt meg gjennom de årene jeg ble sykere og sykere. Mindre og mindre kunne jeg være med på og mindre kult ble det kanskje å henge med meg. Jeg har fått høre mye rart gjennom den tiden, har måtte forklare og forsvare meg gang på gang. «Du ser ikke syk ut», «Hvorfor gjør du ikke bare...?». Nei, hvorfor var det ikke bare å gjøre sånn? Hvis det var så enkelt så burde jeg jo ha fått det til? Og vært frisk igjen nå? Eller? Kanskje har jeg klaget for mye og vært en stor belastning for noen? Hvem vet. Faktum er at jeg både har mistet venner fordi de har kuttet kontakten, men også silt ut en del selv, mest for å spare meg for å bli tappet for det jeg har igjen.

Jeg har sluttet å fundere over hvorfor en del ting har blitt som de er og konsentrerer meg heller om de menneskene som står igjen. De som har vært med meg gjennom stormen og fortsatt strekker ut en hånd når jeg trenger en. De som lytter og forstår, de som ikke dømmer meg og som prøver å støtte så godt de kan. Det er slettes ikke alltid jeg tror de føler at de klarer det så godt, men jammen meg skal dere ikke undervurdere noen trøstende ord, en klapp på skuldra og et forståelsesfult blikk. Det er disse jeg tar vare på og jeg er takknemlig for å ha i mitt liv. 

Heller få og gode venner som er der når jeg trenger dem enn mange, men ingen når jeg trenger støtte. En vanskelig erkjennelse og omstilling, men når du først har funnet ut av hvem som står igjen kjennes det ok. Så ikke grav deg ned!

Oppdatering fra oss

Vi lever og har det forholdvis bra. Saga har vondt innimellom, spesielt om kvelden ser det ut som, men litt ekstra smertestillende hjelper bra. Hun spiser bra, har fått i gang fordøyelsen fint og klarer å gå mindre turer. Hun har også begynt å tulle igjen, vil kose mye og sove, men kjeder seg skikkelig innimellom. Det er nå ikke så stas å være mye i ro, eller rett og slett ha en kropp som ikke er like rask som hodet. Men det får vi finne noen løsninger på etter hvert. Jeg skal lage til noen KONGer så hun har noe å drive med, og kanskje skal jeg finne igjen noen av de andre aktivitetslekene på loftet. Hun kan forsåvidt også lære seg noen nyttige triks, jeg må bare finne ut hvilke først.

Vi har slappet av veldig mye de siste dagene og jeg kjenner det var godt å komme seg litt ut igjen i går. Saga ble hjemme sammen med venninna mi, og det synes hun tydeligvis var midt i blinken. Da jeg kom tilbake lå hun sammenkrøllet inntil henne i sofaen og gadd knappt å reise seg for å hilse på meg. Jaja... men sånn er det jo best. Det hadde vært verre om hun synes det var forferdelig å ha en barnevakt og ikke klarte å slappe av.

Plasteret er av såret nå og i natt fikk hun på seg bodyen for første gang. Hun ligger fortsatt i senga og sender meg et "I-still-hate-you-mom!"-blikk, men hun får bare være sur, såret må vi passe på. Og jeg tror faktisk ikke at bodyen er så ubehagelig, den er ganske myk og romslig. Hun er ganske flink til å la såret være i fred altså, men om natta er jeg så godt som i koma og får ikke fulgt med, så det er tryggest at hun ikke har muligheten til å nå det. Etter at jeg hadde tatt den på i går kveld hoppet hun fornærmet i senga og la seg midt på putene mine. "Du kan sove i sofaen!" Jaja, hevnen er søt!

Egentlig hadde jeg STORE planer om å få ordnet en del her hjemme og gjøre masse husarbeid, men jammen meg har det blitt lagt på vent. Jeg har fått gjort det mest nødvendige da, men skal prøve å få gjort litt mer i dag. Formen min er ikke så bra om dagen, magen og ryggen er mye vonde og jeg er utrolig sliten. Så det passer utmerket med noen rolige hjemmedager, tid til å lese og å slappe av og generelt et mye roligere tempo enn det har vært i det siste.

Siden pelsdotten fortsatt er så langt bort i drømmeland tror jeg jeg skal benytte anledningen til å stikke ut en tur og å handle det jeg glemte i går.

Ha en fin dag dere :)

Ferdig operert - og alt er bra!

Da er dagen jeg har gruet meg så forferdelig til endelig overstått, og jeg vil si vel overstått. Saga er ferdig operert og alt har gått bra. Dagen i går ble fryktelig lang for oss begge og natta før ble det lite søvn. Opp tidlig og ut på tur siden hun skulle være godt luftet, prøve å få pelsen så tørr igjen som mulig for å unngå at hun ble enda kaldere enn nødvendig og så avgårde til veterinæren. Kvelden før hadde jeg badet henne for at hun skulle være renset mulig, og siden jeg ikke får badet henne på en stund etterpå.

Framme hos veterinæren  fikk hun sovemedisinen og sovnet relativt fort inn, jeg dro derfra med en diger stein i magen og ønsket bare at tiden skulle gå fort. Det gjorde den heldigvis, det hjelper å legge handling og diverse til et slikt tidspunkt, og litt over kl 12 ringt veterinæren for å fortelle at alt hadde gått bra. Jeg kunne komme og hente henne kl 15. Puh! Det var godt å høre og jeg vil vel si at jeg var en smule lettet, men jammen meg gruet jeg meg veldig til å få henne hjem. Sist hun ble operert, da knakk hun en jeksel, var hun i så veldig dårlig form etterpå at jeg ble litt bekymret og kjente det var skikkelig ubehagelig. Kvalmen slapp ikke før jeg kom inn på klinikken og fikk se den lille pelsdotten med en tunge hengendes ut av munnen, men forholdsvis våken. 

Jeg hadde bedt veterinæren om å ta vare på livmoren fordi jeg hadde lyst til å se den (til ingen av mine venners overraskelse) og det gjorde hun. Jeg må si den var liten! Og eggstokkene var jo nesten søte, og jammen meg små jævler. Så mye tull de forårsaker til tross for å være så små. Det hadde vært riktig tidspunkt for kastreringen siden eggstokkene var inaktive igjen og det var vi veldig fornøyde med.

Jeg fikk bæret snuppa i bilen, stakk innom apoteket for å hente medisiner og dro så hjem. Vel hjemme slappet vi av på senga. Saga var nok ganske kvalm etter narkosen i går, ikke en gang leverpostei eller yndlingsgodbitene fristet. Jeg bæret henne ut og inn for å se om hun måtte på do, men det var ikke før rett før vi la oss at hun gikk noen skritt og til slutt tisset.

I dag tidlig virket hun mer våken og tilstede og spiste opp en pose med godbiter, fikk i seg medisiner og ville ha kos på magen. Hun har fått i seg litt ordentlig mat også og drukket selv, tisset en gang til ute og virker ikke til å ha smerter. I så fall ikke store. Nå ligger vi opp på senga, hun sover igjen etter en lang runde med kos og jeg får skrevet litt her før jeg skal fortsette med en bok jeg kjøpte da jeg var i Oslo forrige uke. Her skal vi nok bli resten av dagen, såret skal få mest mulig ro og heldigvis er Saga veldig glad i å bare slappe av, kose og sove.

Dagene framover blir veldig rolige, jeg har fått flyttet på en del avtaler og må bare ut en liten runde på fredag. Da kommer bestevenninna mi og passer på henne, og det er jeg veldig glad for. Det er godt å ha muligheten å kunne passe godt på den første tiden. Jo mer ro såret får noe desto bedre.

Jeg må jo si jeg alltid får veldig vondt i hjertet når Saga ikke er i form og begynner jo nesten å angre på at jeg har utsatt henne for dette, men jeg tror fortsatt at det er det rette valget. Nå slipper vi, men spesielt hun selv, det stresset med løpetiden og innbilt drektighet etterpå. Jeg håper stoffskiftet hennes kommer til å være stabilere framover og kanskje allergien påvirkes positivt av det og. Det blir spennende å se.

Ha en fin dag dere og takk for alle hilsninger vi får, Saga tar gjerne imot godbiter istedenfor blomster sier hun ;)

En pasients stemme: Ikke alt kan fikses - hjelpeløse hjelpere

Hei du som vil så gjerne hjelpe,

jeg vet ikke om jeg er pasient nummer 5 eller 15 i dag, jeg vet ikke om du gruer deg til å få meg inn på kontoret ditt fordi du vet at dette ikke er en enkel sak å løse og jeg vet heller ikke om du egentlig bryr deg. Du smiler vennlig og hilser meg velkommen, jeg setter meg ned og du spør hvordan det har gått siden sist.

Har behandlingen hatt noe effekt? Nei, er dessverre svaret, kanskje litt. Smilet viker fort fra munnvikene dine og du ser på meg med alvor, kanskje kan jeg fornemme en smule av skuffelse? Du stiller meg flere spørsmål om hvordan livet mitt er for tiden, hvordan er de andre smertene, går det bra på privaten, har du prøvd dette og hvordan gikk det forresten hos den nye behandleren?

Du vil gjerne se på meg en gang til og sjekke om det er noe forskjell denne gangen. Forsiktig undersøker du, kjenner deg fram og skjønner at det nyligste behandlingsforsøket ikke har gitt noen store resultater.

Tilbake til stolene ved pulten din. Det er tydelig at du ikke har noen flere ideer. Hvordan skal du hjelpe når det er så komplisert? Og kanskje til og med utenfor ditt kompetanseområde, dine muligheter til å kunne hjelpe meg? Jeg har med meg så mye at de fleste andre legene ser overrasket og håpløs på meg. Ingen av de andre virker til å vite hvor de skal starte hen. Hva skal tas tak i først? Dette er såpass sammensatt at det nok er få som jubler over pasienter som meg. Og jeg tror ikke at det stort sett er fordi dere ikke orker oss, men fordi det er vondt å ikke kunne hjelpe. Hvis jeg noen gang blir bedre så vil det ta lang tid og det er ikke sikkert at jeg noen gang blir helt kvitt de plagene. Og det er det ikke noe hyggelig å være vitne til. Det er trist, baksiden av medaljen.

Du vil gjerne henvise meg til enda en ny spesialist, den har nemlig spesialisert seg på det spesifikke området, kanskje den har noen gode innspill. Noe vi ikke har prøvd enda.

Jeg skjønner at du er redd for å frarøve meg det siste lille håpet på å bli noe bedre. Å bli helt frisk har jeg skjønt at jeg med stor sannsynlighet aldri kommer til å bli. Hvor mye bedre jeg kan bli er heller ikke sikkert, det har jeg skjønt. Selv om dere aldri sier det direkte. Mange år i pasientrollen med samtaler, møter, undersøkelser, ulike behandlinger og ikke minst hovedrollen i mitt liv ellers med alle de daglige utfordringene har knust mange drømmer og tvunget meg til å innse det. Men det har likevel ikke tatt fra meg det siste lille håpet.

Hadde jeg vært min egen behandler hadde jeg helst bare begynt å gråte, skrike og revet meg i håret i stor fortvilelse. Jeg regner med at også du sliter med å forstå hvorfor det noen ganger må være så komplisert og kan virke umulig å hjelpe. 

Men vet du hva, du hjelper meg litt likevel. Hver gang du uttrykker din forståelse, anerkjenner at den kampen jeg kjemper er hard og viser meg respekt ved å ta meg på alvor, sette deg inn i saken min, ta hensyn og å la meg slippe å forsvare meg enda en gang hjelper du meg. 

Og det setter jeg utrolig pris på.

Din pasient.

A walk in the sun

Dagens tur gikk ned til vannkanten, været var jo så fint og jeg elsker å være ved stranda. Der møtte vi ei venninne med hennes to hunder. Otto fikk lekt en del, løpt ordentlig fra seg og badet. Saga gjorde omtrent det samme, men leking er ikke det største for henne. Hun vil heller snuse og bade, og bare henge litt. Benjamin (pinnedyret) syntes nok Saga sin innstilling var veldig fin. Huskyen Denali syntes Otto hadde en ålreit fart og var med på leken en god del. På vei tilbake til bilen fant vi ut at vi hadde vært ute i to timer, jammen meg går tiden fort når en koser seg. Det er kanskje ikke rart at til og med krøllbølleungdommen er sliten og slapper godt av nå. 

Jeg har fått gjort litt husarbeid i dag, en kattevask er bedre enn ingen, og til og med kost meg med god mat. Smertene er ganske intense etter denne uka, men jeg klarer å holde dem i sjakk med TENSen og en del hvile. Vi tok oss en lang lur etter turen i dag, men jeg kjenner at jeg snart er klar for senga igjen. Jeg må bare lufte pelsdottene en liten runde før de er enige tenker jeg. 

Kos dere med bilder!

 

 

 

 

Et lite avbrekk

En hekstisk og tøff uke er snart over. Jeg er fryktelig sliten og kroppen verker, men jeg kan heldigvis slappe av i helgen og hente meg inn igjen. På onsdag fikk jeg gått en tur i skogen sammen med Saga og Pia, et godt og nødvendig avbrekk. Kos dere med bilder, så skal jeg få skrevet litt mer igjen i løpet av helgen.

 

 

 

 

 

 

 

 

19. mai - verdens IBD dag

IBD står for «Inflammatory Bowel Disease» – innflammatorisk tarmsykdom og dagen i dag vies til å få mer oppmerksomhet rundt disse sykdommene. 

Du har kanskje hørt om Ulcerøs Kolitt eller Crohns, Morbus Crohn? Det er de mest vanlige når vi snakker om innflammatoriske tarmsykdommer, altså kroniske sykdommer med betennelser i tarmen. Forekomsten av disse har økt drastisk de siste årene og en ser tydelig at forekomsten av dem er dobbel så høy i Vest Europa som i Øst Europa. I Norge har ca 40.000 mennesker (0,8 %) en eller annen form for betennelsessykdom i tarmene. Det forskes mye på disse sykdommene, men det finnes fortsatt ingen sikker forklaring på årsaken til IBD.

En teori som jeg har lest om mest er at immunsystemet i kroppen angriper seg selv. Altså at kroppen lager antistoffer mot sine egne celler i tarmslimhinnene og angriper dem så det oppstår betennelser. Arv spiller tydeligvis en rolle og en vet i dag at stress og psykiske påkjenninger kan forverre sykdommen. Tidligere antok man at sykdommen kunne ha sin årsak i psykisk stress, men den teorien er forlatt.

Hovedsymptomene på disse to sykdommene er ganske like, men det er forskjell i hvilke deler av tarmen som er betent og typen/dybden av betennelsen. 

Denne videoen her synes jeg forklarer dette fint og inneholder veldig mye fin informasjon om de to sykdommene, årsaken, symptomer og behandlingsmuligheter. Ta gjerne en titt:

Morbus Crohn

http://www.lmfnorge.no/Files/Images/Tynnogtykktarm3.jpg

«Morbus Crohn eller Crohns sykdom er en kronisk betennelsessykdom i mage-tarmkanalen grunnet forstyrrelser i immunforsvaret.

Betennelsen kan gå gjennom hele tarmveggen, fra slimhinnen og til utsiden av tarmen. Det betente området blir rødt, hovent, smertefullt og kan blø.

Betennelsen kan oppstå flekkvis i hele fordøyelseskanalen, fra munnhule til endetarmsåpning. Overgangen mellom tynn- og tykktarm er hyppigst angrepet.
Vanligste symptomer er magesmerter, diare, dårlig matlyst og vekttap. Andre komplikasjoner som kan oppstå er hudutslett, leddsmerter, øyebetennelse, samt utmattelse (fatigue).
Årsaken til at sykdommen oppstår er ukjent, men man tror at en kombinasjon av ytre faktorer og en genetisk disposisjon fører til at kroppens immunsystem reagerer unormalt og forårsaker betennelsen.
Sykdommen debuterer oftest i alderen 15-25 år og har et meget individuelt varierende forløp. Sykdommen er kronisk og varer livet ut. Ved hjelp av behandling kan de fleste oppnå kontroll med symptomene, og få lange perioder hvor betennelsen holdes i sjakk.»

-  Denne teksten er tatt fra LMF sine sider, du kan lese mer om Morbus Crohn på sidene dems her.

https://iconsinmedicine.files.wordpress.com/2011/02/50-ibd-2-28-11.jpg

Ulcerøs kolitt

«UC er en betennelsessykdom i mage-tarmkanlaen grunnet en forstyrrelse i immunforsvaret. En kombinasjon av ytre faktorer og en genetisk disposisjon fører til at kroppens immunsystem reagerer unormalt og forårsaker betennelsen.

Ulcerøs kolitt oppstår i  endetarmen (rektum) og nedre deler av tykktarmen (kolon), men sykdommen kan angripe hele tykktarmen. 

Betennelsen finnes først og fremst i tarmens slimhinne hvor det danner seg sår. Ulcerøs kolitt angriper sjelden tynntarmen, kun unntaksvis dens nederste del, ileum.

De viktigste symptomene er magesmerter, diare, dårlig matlyst og vekttap. Andre komplikasjoner som kan oppstå er hudutslett, leddsmerter, øyebetennelse, samt utmattelse (fatigue).

UC er kronisk og varer livet ut. Ved hjelp av behandling kan de fleste oppnå kontroll med symptomene, og få lange perioder hvor betennelsen holdes i sjakk.»

- Denne teksten er tatt fra LMF sine sider, du kan lese mer om Ulcerøs Kolitt på sidene dems her.

I dagens anledning er det blitt startet kampanjen #‎GetYourBellyOut‬ der mange legger ut bilde av magene sine, både med en pose (stomi) på magen, uten, med arr, uten arr osv. Alle mager er velkomne i kampanjen! Dette skal bidra til å få fokus på mage-tarmsykdommer. Bli med du og!

Kaldt ute, varmt inne

I dag er det ganske så kaldt og surt ute og både de pelskledde og jeg er enige om å ikke utsette oss for det altfor lenge om gangen. Jeg har tatt en runde med handling i dag. Kjøleskapet har litt innhold igjen, Ikea er noen varer fattigere og jeg har også fått byttet ut den forbaskete mobilen som tok livet av seg i dag tidlig. Jeg hater å finne en ny mobiltelefon, hver eneste gang bruker jeg lang tid på å bestemme meg. Så det skjer rimelig sjeldent og stort sett bare når mobilen blir helt svart og jeg ikke har noe annet valg.

På dagen i går joinet Dag Otto oss for noen timer, og som det som regel er når han er på besøk fikk jeg hjelp til husarbeidet av han. Han er utrolig flink til å hjelpe til med å skifte på senga for eksempel, stort sett ender vi opp i den alle sammen, koser og slapper av. Jeg fikk nå tatt av trekket da, resten ordnet jeg etter han hadde dratt. Han er nå en stor sjarmør og en veldig snill og god gutt.

På ettermiddagen møtte jeg ei venninne for en liten shoppingrunde. Det ble ikke så mye shopping på oss (viktigst: jeg fant nye sokker!), men vi hadde en hyggelig stund sammen med god mat og litt kake etterpå. Det var kjempekoselig og egentlig burde vi gjøre sånt oftere. Nå, altså ikke akkurat i dag, er det jo godt å sitte ute igjen også. Så det får være et mål for sommeren: dra ut på date med venner!

Ellers har det vel ikke skjedd så mye den uka, jeg er ikke i noe bra form. Veldig sliten og kjempetrøtt veldig tidlig om kveldene. Smertene klarer jeg heldigvis å holde i sjakk med TENSen, varme og mye hvile. Men småfeberen kommer så fort jeg gjør for mye. Så jeg har tatt det så mye med ro som mulig.

I morgen blir det ikke noe spesielt her i heimen, jeg sniker meg unna alt av store happenings denne gangen og drar heller til skogs hvis været er stabilt. Hvis ikke, som det er meldt, tror jeg Saga og jeg gjemmer oss under et pledd med en kopp te og en bok. Den mannlige parten av "familien" må lese til eksamen og melder sitt fravær (fra alt) for tiden, spesielt i morgen. Vi ser ham sikkert igjen en dag da, bare han står.

Resten av kvelden blir rolig her, jeg kunne sovnet allerede nå, men må nok vente litt til. Kanskje jeg finner noe bra film, ellers blir det nok noen episoder med The Fresh Prince of Bel Air, jammen meg er det mange igjen å se og. Ha en fin kveld dere og kos dere masse i morgen!

Ros der det skal roses

Jeg synes det er utrolig viktig med tilbakemeldinger fra oss pasienter. Vi skal og må si fra når noe ikke er greit, men jammen meg må vi ikke glemme å rose og å skryte der det er på sin plass.
For, i løpet av de siste årene med mange runder på forskjellige sykehus med ulike leger og andre behandlere, har jeg også mange ganger blitt møtt på svært gode måter. Og selv om jeg aldri hadde blitt spurt om hvordan jeg hadde opplevd en undersøkelse eller samtale i etterkant, så har jeg det nå. Av en utrolig dyktig og hyggelig lege og faktisk også av den beste fysioterapeuten jeg kunne ønsket meg.

Jeg har blitt tatt imot av hyggelige sykepleiere og leger som har vært vennlige og høflige,

forståelsesfulle og som har tatt hensyn til meg og mine behov etter beste evne. Jeg har fått betryggende ord, en hånd å holde i og en hånd som vennlig strøk meg på armen da jeg var på vei inn i en narkose og livredd. Flere av mine faste behandlere på sykehuset , og også min fastelege, viser tydelig at de har forstått at jeg har mine utfordringer og at de ønsker å ta hensyn til det så godt de kan. Om det så er å ringe for å flytte på en time så jeg får samme behandler eller gi meg tydelig tegn på at jeg ikke trenger å gjenta replikkene mine enda en gang, så føles det godt. Det er en lettelse og det føles trygt. Jeg føler meg forstått og ikke minst føler jeg meg respektert. Og det er for så vidt det jeg trenger i en til tider skummel situasjon.

Når en har faste behandlere over en lengre periode vil nok kontakten bli bedre etter hvert om den ikke er det fra starten av. Jo bedre en kjenner hverandre jo enklere er det selvfølgelig å få til et godt samarbeid. Men for mange pasienter vil det være forskjellige behandlere å forholde seg til fra gang til gang. Og stort sett vil det også være nye sekretærer, sykepleiere og annet helsepersonell å forholde seg til. Det øker viktigheten av gode møter enda mer. Tilliten skal etableres på kort tid og for å få mest mulig ut av den lille tiden en har er det viktig at begge parter prøver å få til et så godt møte som mulig. Jeg vil fordele ansvaret nesten likt på begge partene, men må kanskje si hovedansvaret for det ligger hos behandleren (hjelperen) som tross alt jobber med pasienter til vanlig. Pasientene vil nok stort sett være den parten som er preget av usikkerheten ved å være i den rollen.

Det er i utgangspunktet ikke så mye som må til for at jeg føler jeg blir møtt på en god måte. Og jeg tror der er jeg ikke så annerledes enn andre. Hyggelige ord, et smil, høflighet og forståelse gjør mye og det er for så vidt ikke vanskelig å få til.

Som jeg nevnte i starten av innlegget så har jeg noen flotte behandlere rundt meg som gang på gang møter meg på en fin måte og andre nye som gjør en bra jobb. Takk skal dere ha! Jeg setter stor pris på det, for dere gjør det litt lettere for meg å være i denne situasjonen. 

Kilde bilde 1: https://www.trialog-unternehmerblog.de/wp-content/uploads/2012/12/Richtig-Loben-Motivation-Mitarbeiterfuehrung-Panorama.png

Lisa baker kake

Ja, du leser riktig! Jeg har bakt! En meget sjelden gang skjer også det. Min kjære bestemor har en kake hun pleier å bake som jeg bare elsker og som jeg faktisk drømte om her om natten. Helt riktig, jeg drømte til og med om den og da mener nå jeg at det er et tydelig tegn på å bake den selv.

 

Så da tok jeg en telefon til henne før i dag og fikk oppskriften. En realtivt enkel oppskrift som ikke krever mye tid og styr - helt etter min smak. Nå er den faktsik ferdig. Bunnen skulle egentlig deles horisontalt så en har to bunner for å kunne fylle den med aprikossyltetøy og så dekke den med sjokolade. Men det ble ikke fast nok til det, så da ble det kun et lag med syltetøy. Jeg fikk meg til og med en prøvekanin som nå har vært på besøk og smakt kaka. Den ble godkjent!

Jeg har også fått tatt husvasken i dag og siden jeg måtte ut og handle en tur tok jeg med meg pelsdottene ned på stranda for å rusle en liten tur der. Været har vært litt skiftende, men stort sett har det vært sol og ganske behagelig å være ute. Jeg elsker å være ved vannet og prøver å få til en tur med med jevne mellomrom. Kveldsturen ble en liten runde over beitene ikke langt unna og nå er pelsdottene slitne og fornøyde. Hormonella styrer litt mer med valpene sine igjen og Theo er enten bare veldig trøtt i dag eller faktisk i dårlig form. Jeg er fryktelig kvalm for tiden og har ingen matlyst, så vi er en skikkelig teit gjeng. I morgen har vi rett og slett ingen planer, men jeg tror vi skal hvile.

Pelsdottene har også fått klippet klørne sine, Theo overlevde uten grining (!), og stelt håret. Det er utrolig hvor mye underull jeg får ut av pelsen til Saga om dagen, men nå bør det snart være greit. Theo har jo vært en utfordring å klippe pent, han hater det nemlig. men i dag fikk jeg ordnet en del på beina hans og litt i ansiktet, så nå synes jeg faktisk han ble ganske fin. Jeg hadde egentlig planer om å få skrevet ferdig et innlegg og få publisert det i kveld, men jeg kjenner at jeg snart sovner, så det får vente til i morgen eventuelt.

God natt alle dere, blogges forhåpentligvis i morgen!

Hallo fra sofaen

Ingen store ting som skjer her i huset i dag, kroppen verker og formen er deretter. Saga ligger opp på magen min sammen med varmeflasken. Theo snorker i hula si. Bortsett fra naboene som bråker i gangen er det ganske fredelig hos oss i dag. Saga har fått en runde med laser og massasje i dag, noe hun virket til å like godt. Musklene var mykere og behandleren fornøyd. Vi selvfølgelig også.

Jeg har fått børstet ulldotten og jammen meg fjernet en haug med underull i dag også. I går kammet jeg gjennom pelsen hennes skikkelig, men med det været blir det flokete igjen så fort at vi måtte ta en runde i dag også. Det virker faktisk som hun synes det er litt mer ålreit nå enn det var før.  Etterpå skal vi klippe klør, der må jeg nok finne fram veldig gode godbiter.

Kveldsturen er nå unnagjort og jeg mangler bare å få tatt meg en dusj før det er kveldsmat og kanskje litt serie-titting. Morgendagen skal gå til husvask og handling. Eventuelt en skogstur med disse pelsdottene. Saga bør vel få seg et bad igjen snart også.

Jeg får se hva jeg rekker, først og fremst må formen komme seg igjen. 

Ha en fin kveld dere, nå skal jeg bli ferdig med det som er igjen før jeg kan slippe meg ned i sofaen igjen.

Søndagssofasøvn

Planen var å blogge litt i går kveld, den planen fungerte dårlig. Jeg sovnet nemlig mens jeg skulle se gjennom bildene. Det tror jeg ikke har skjedd før og heller ikke kl 21.30, men det finnes visst en første gang for alt.

Søndagen ble en hyggelig dag med en tur i svømmehallen med verdens søteste Ingvild. Jeg må innrømme at jeg er veldig svak for den lille jenta og nesten litt småforelsket, hun er bare så skjønn og god! Hun hadde gledet seg veldig til å bli med meg på bading, men ble nok en smule sjenert da pappaen skulle levere henne. Det gikk forholdsvis fort over og vi storkoste oss i bassenget. Denne gangen kom vi oss ut av garderoben med bukse på faktisk. Hun var veldig klar for is og kjeks etter badinga og strålte som ei sol da pappaen kom for å hente henne igjen. Denne gangen ble det mye mer skravling også enn ellers, stas når de små har så mye å fortelle og viser tydelig at de er tryggere på deg. Jeg gleder meg til neste gang jeg får låne henne med meg, den tiden sammen er så koselig.

Neste gang tror jeg kanskje storebror må få bli med, han virket litt småskuffet. Lillebror, som egentlig er fadderbarnet mitt altså, synes fortsatt jeg er teit og vil ikke være med meg. Bare mamma og pappa! Fram til den fasen er over låner jeg de andre to bare, så blir han nok med igjen når han er klar.

Når jeg var hjemme igjen tok jeg med meg pelsungene ut på jordet så de kunne få utløp for all den energien de hadde i kroppene sine. De to er herlige sammen altså, leker så godt sammen og det virker som de bryr seg om hverandre. Jeg smelter litt hver gang Theo går bort til Saga og snuser henne i ansiktet, det virker som han koser på henne. Med kveldssola ble det en veldig koselig tur og de to rampene fikk løpt fra seg. Hjemme ble det mat på oss alle og som nevnt før holdt jeg ikke akkurat ut så veldig lenge før øyelokkene ble for tunge. Jeg var til og med for trøtt til å krype i senga, så det ble to timers søvn i sofaen først. Jeg har sovet i 12 timer i natt ca, det trengtes nok, men er litt uvant.

Nå slapper jeg av i sofaen og skriver mens pelsungene fortsatt snorker. Snart skal jeg vekke dem så de får gått på do og jeg etter hvert kan stikke ut en tur. Kjøleskapet må fylles og bilen trenger litt drivstoff. Været er grått og trist ute i dag, for så vidt passer det helt fint med en litt roligere dag da. Uka ser ut til å bli ganske rolig og det skal bli godt, for neste uke blir desto heftigere. 

Ha en fin mandag dere, kanskje rekker jeg å poste noe innlegg i kveld!