Mye smerter og lite søvn

For tiden er det veldig stille fra denne fronten. Smertene herjer over kroppen, jeg sover hverken nok eller godt og føler meg konstant utslitt. Husarbeidet blir liggende og jeg ser kleshaugen vokse seg stor. Med andre ord er det en dårlig periode jeg er inn i. Dessverre, men det er sånn det er innimellom og som regel vil det bli bedre igjen. Med tiden... Den energien jeg har rekker knapt til det jeg må få gjort, som å ta seg av meg selv og hundene, så blogginga havner ganske langt ned på lista akkurat nå.

Saga er fortsatt ikke helt på beina igjen heller, men er i en stabil form og er blid og glad. Kiwi er vel den eneste som er frisk og rask. Hun er innbilt drektig og litt sånn "smårar" for tiden, men selv ikke det hindrer henne i å være ramp. Vi har vært både på noe trening og turer i det siste, men jeg har ikke fått tatt så mange fine bilder jeg kan dele med dere, enten er det akkurat litt for mørkt eller det blir bare ingen spesielt fine jeg har lyst til å vise fram. Snøen er jo borte igjen, og da synes jeg plutselig alt ser så stuselig ut. Jeg gleder meg faktisk til den kommer igjen for godt for denne vinteren.

De siste ukene har jeg sydd en god del. Både en del klær til minsta, hun trenger en ny runde med utstyr siden hun har vokst siden forrige vinter, og litt til noen andre. Kiwi har trengt alt fra dekken og dresser i fleece og ull, vann- og vindtett materiale og potesokker. Etter å ha sydd et sett med sokker til hunden til ei venninne, har det vært flere som har ønsket seg like. Syinga tar en del tid og er nok en av grunnene til økte smerter, dessverre, det er jo så gøy og jeg vil så gjerne. Men jeg har altså fått streng beskjed av kroppen om å dele inn alt av aktiviteter nøye, sørge for pauser og ikke å pushe.

I dag skal jeg i bassenget igjen og det skal bli godt for både kropp og sjel. Jeg trives veldig i vann og kjenner jeg har mindre smerter siden jeg begynte å svømme så regelmessig. Jeg ser også at jeg må det for å holde smertene i sjakk, så jeg tvinger meg dit minst to, helst tre, ganger i uka.

Ellers er det ikke så mye nytt hos oss. Akkurat nå sitter jeg i sofaen, oppdaterer dere med en sovende Kiwi i fanget og hører på musikk. Snart skal jeg komme ut under det varme pleddet og få laget meg en kopp te, litt frokost og få startet dagen sånn ordentlig. Klesvasken henger seg ikke opp selv og hundene må luftes, selv om de ikke virker så våkne enda. Så er det fysioterapi og svømming som står på planen for i dag, det er vel bare å komme i gang.

 En fin dag til alle dere!

Valpekos

For noen uker siden tok vi med oss noen små chihuahuavalper til Artaio Hundeskole for en liten runde med sosialisering og miljøtrening. Der er det nemlig mulighet for å være innendørs også, og det er laget til et "valpeområde" der de små trygt kan utforske mye forskjellig og det ikke er noe problem om det blir noen uhell på gulvet.

Vi var der tilsammen to ganger og det var stas for både store og små. Kiwi og Saga var også med og jeg var veldig fornøyd med hvordan de var med de småtassene. Kiwi ville veldig gjerne leke, mens Saga synes det var interessant å snus og så heller fikk kos hos en tobeint.

Første gangen vi var der var det ikke noe snø enda og det var enda lyst, så de små fikk tuslet litt rundt på plenen før vi gikk inn. Andre gangen hadde det jammen meg kommet snø! De små fikk kjent litt på den før vi gikk inn i varmen.

Inne i treningslokalene var det mye å undersøke og å prøve ut. Noen var tøffere enn andre og en av hjerteknuserne klatret til og med på balansebrettet som om han ikke hadde gjort noe annet hele sitt liv. De store fikk søkt etter noen godbiter i ballbassenget og jammen meg var det dem som lekte mest. De små fikk sett, luktet og smakt på mye rart og taklet de nye hundene veldig godt også. Det var mange inntyrkk å fordøye, så det ble naturlignok en del pauser med kos og søvn på de.

Vi tobeinte fikk skravelt en del og kost oss med kaffe og varm sjokolade. Jeg fikk filmet litt til dere og håper dere vil kose dere med videon :)

En lørdag på hundeskolen

I går var vi på hundetrening hos Artaio igjen. Det har vært en lang pause på grunn av helsetilstanden til Saga og så løpetiden til Kiwi. Løpetiden er over og Saga er stabil, så nå blir det nok noen turer igjen framover.

Det var rimelig kaldt i går, i hvert fall for de lavere firbeinte, så det ble korte runder ute i snøen med lek og løping, og mer leking inne i varmen.

Vi inne, de store jobbet ute med Bettina, jobbet litt med håndtering og snakket en del om utfordringene med en valp/unghund. Det krever nemlig ekstra tålmodighet med "småunger" og hormonbomber, men en kommer i mål til slutt. Det viktigste er å beholde roen. Flere av hundene prøvde også aktivitetslekene og synes det var ganske så morsomt.

I løpet av vinteren skal vi ha en del fokus på håndteringen, spesielt kloklippen er vanskelig for mange, så vi skal jobbe en del med det framover. Ellers blir det triksetrening og noen skal fortsette på  bronse- eller sølvmerkeøvelsene. Kiwi øver fortsatt til bronsemerket, mens Saga snart er ferdig med Artaio's sølvmerket. Selvfølgelig blir det friløp og lek som vanlig også.

Det ble en hyggelig trening og en koselig stund med god kake og kaffe, varm sjokolade for min del! Hundene fikk lekt og kost seg i lag og jeg må si jeg synes de var veldig flinke allesammen. Til og med de minste (både i størrelse og alder) klarte seg veldig bra med både mange andre hunder i  forskjellige størrelser og kulden ute.

Kiwi var rimelig fornøyd på kvelden og jeg regner med at det var flere hunder som sloknet på gulvet, i sofaen eller i en seng på kvelden. Kos dere med en liten video jeg klippet sammen og ha en fin søndagskveld!

Beklager dere

Jeg må vel beklage for å ikke skrive noe for tiden. Lysten er ikke der og energien strekker ikke til. Etter de siste to månedene med en alvorlig syk Saga i huset er jeg utslitt. Attpåtil har jeg måtte gå over på nye medisiner, og disse kan bruke opptil 14 uker før de eventuelt har noe virkning. Den gamle er på god vei ut av kroppen og det kjennes. Jeg har mer smerter igjen og sover veldig dårlig.

Saga er heldigvis stabil i magen akkurat nå, så vi slipper å løpe ut både dag og natt i tillegg. Men hun har vært mer urolig ellers i det siste. Jeg tror det kan ha sammenheng med lengre turer og mer løping. Vi prøver å finne ut av hva og hvor mye hun tåler. Hun eksploderer nemlig nesten av energien, men tydeligvis er det ikke heldig for henne å kvitte seg med den. Samtidig så er jeg jo litt bekymret for at den energien egentlig er mer stress og et tegn på at hun har mer vondt enn jeg kan se.Vi får bare bruke tiden framover til å se hva hun takler bra og hva som blir for mye. Humøret hennes er i hvertfall på topp, matlysten og kosebehovet også.

Kiwi er den enste her i huset som er i ordentlig god form, hun er midt i løpetiden, men lite preget av det. Vel ok, hun må vaske seg litt oftere. Men utover det er hun like ramp og kosete som vanlig. Hun har faktisk bodd hos oss i litt over et år nå, jeg har bare ikke rukket å lage et innlegg om det enda. Det kommer etterhvert.

De siste dagene har jeg satt i gang med en del syprosjekter igjen. Det er noen gutter som ønsket seg hockeydrakter til hundene sine, og den der lille "valpen" min har vokst såpass mye i løpet av det året hos oss at hun ikke passer i klærene sine fra i fjor. Draktene er ferdig og Kiwi har fått seg noen dekken, men alt det må jeg vise fram i et senere innlegg.

Nå er det på tide å komme seg ut på en tur med jentene før jeg skal se gjennom en del bilder og begynne å sy nye dresser også.

Ha en fin lørdag dere!

Oppdateringer fra pasientfronten

Nå har det gått over en måned siden Saga ble akutt syk. Det har vært en heftig måned med mye bekymringer og påkjenninger. Jeg vet ikke hvor mange timer vi har sovet sammenhengende i gjennomsnitt den siste måneden, det kan ikke være flere enn tre. Hvor mange ganger i døgnet vi har løpt ut i hagen vil jeg ikke tenke på heller. Det har i hovedsak handlet om å få i seg selv mat til riktige tider og å prøve å sove så mye som mulig mellom løpingen. Samtidig som jeg har vasket håndklær og vaskefiller som en turbo, hengt opp og lagt sammen igjen. Så har det vært å få i Saga mat, medisiner og salve, samt å løpe og å vaske enda mer.

Men de siste dagene har vært mye roligere, vi har til og med sovet en hel natt og hatt noen der vi bare måtte ut en gang. Det kommer lite til ingen blod. Pasienten har god matlyst og virker stort sett fornøyd. Smerter har hun nok innimellom, men der virker som det er mye mindre. Hun er roligere, samtidig som jeg ser at hun har en del energi igjen som må ut. Hun har gått på nye medisiner i snart to uker og jeg håper utviklingen de siste dagene er et tegn på at de hjelper.

Jeg må jo innrømme at jeg er litt redd for å håpe for mye siden vi har hatt noen små oppturer og skikkelige nedturer før. Men, generelt sett er hun i bedre form enn hun var for bare noen uker siden.

Det ble en runde på Veterinærhøgskolen for to uker siden, etter en heftig nedtur igjen. Der ble vi tatt i mot av et hyggelig team som var tydelige på å gjøre sitt beste for å finne ut av hva som feilet Saga, og skulle ta godt vare på henne. Hun måtte bli igjen en natt og det skal jeg innrømme var helt grusomt for meg. Samtidig som jeg visste at det ikke var noe mer jeg kune ha gjort selv på det tidspunktet. Hun trengte væske igjen og jeg var helt utslitt. Natta før hadde vi vært oppe hele natten, så til slutt turte jeg ikke å legge meg ned og lukke øynene noe mer. Vi måtte jo uansett ut igjen noen minutter senere. Heldigvis hadde jeg med meg ei god venninne som kjørte oss, jeg vet faktisk ikke om jeg burde kjørt selv den dagen heller, så det var godt noen tok det på seg og ikke minst var det godt å ha med en støtte.

På NVH var hun gjennom en kolo- og en gastroskopi, ultralyd og fikk tatt en hel haug med blodprøver. Dagen etter fikk jeg hente henne hjem igjen, også denne gangen var det en snill venninne som kjørte meg. På vei ned til Oslo ringte veterinæren for å fortelle om funnene under skopiene. Det hadde blitt litt komplikasjoner så de ikke fikk sett så mye av tynnyarmen hennes. Men de fikk sett på og tatt prøver av både tykktarm og magesekk. Alt var kraftig betent. Svarene på vevsprøvene skulle ikke komme før noen dager senere, så vi fikk beskjed om å prøve en annen type antibiotika før vi hadde noe sikkert svar og kunne begynne med andre medisiner. Hun skulle også begynne med Vi-Siblin som skulle binde sammen avføringen og gi oss litt ro. Det har det gjort.

Prøvesvarene kom etterhvert og de var ikke noe hyggelige: hun har alvorlige kroniske betennelser.
 
Som nevnt over har hun begynt med nye medisiner og venter nå bare på at de skal virke godt. Så mye mer enn det kan vi ikke gjøre og vi kan dessverre heller ikke være sikre på at disse nå er de rette. Vi har noen andre vi kan prøve om de ikke fungerer, så håpet er fortsatt der. Hun får fortsatt Vi-Siblin og vi er forsiktige ift for mye stress og aktivitet. Med andre ord, vi prøver å slappe av mye, nyter tiden med hverandre og venter på at Saga blir en god del bedre igjen!

7 år med deg - vil jeg få 8?

Min kjære lille venn, 

akkurat nå ligger du ved siden av meg i sofaen og sover godt. Pusten din er rolig og innimellom beveger ørene dine seg. I bakgrunnen klinger musikken fra høytalerne. Jeg ser på kalenderen og vet at det er akkurat syv år siden du kom i mitt liv. 7 år siden livet fikk en ny mening, og jeg fikk en sjelevenn ved min side. En følgesvenn gjennom dette livet som til tider er så tøft. Det har vært gode stunder og det har vært vonde, både for deg og meg, for oss. Vi har kommet oss gjennom alle hittil og blitt en smule eldre, litt klokere og kanskje sterkere. Akkurat nå er det en av de vondeste og mest vanskelige vi noen gang har vært i.

Du er syk. Det har du vært før også og ikke minst har du hatt med deg noen sykdommer som en fast følgesvenn de siste årene, men nå er det mye mer alvorlig enn før. Det kan hende at dette er den siste tiden vi har igjen sammen. Jeg er livredd for å mist deg. Jeg er livredd for at din plass ved min side blir tom. En dag vil den bli det, det vet vi alle godt, men det er for tidlig enda. Du fylte jo nettopp år. 

Jeg er livredd for å miste det kjæreste jeg har i dette livet. For det er du. 

Det er noe rart med hvor nær et kjæledyr kan komme et menneske, hvor sterkt båndet kan bli og hvor høyt en kan elske et lite bjeffende vesen med hår på. Jeg føler meg hjelpesløs og avmektig for tiden. Denne gangen er det ikke bare noen enkle medisiner som du vil trenge resten av ditt liv, men som med stor sannsynlighet holder sykdommen godt under kontroll og vil gi deg en god livskvalitet. Denne gangen vet vi det ikke. Vi vet ikke en gang om du blir bedre, frisk blir du nok aldri igjen, men det sies at denne sykdommen er til å leve med når den er godt medisinert. Tilbakefall blir det ofte.

Alt vi kan gjøre nå er å vente og å håpe på at vi finner riktig medisin til deg. Og at den kan gi deg noen flere fine år. Denne ventinga spiser meg nesten opp. Å ikke vite, å ikke kunne gjøre noe mer, å vente. Jeg holder på å bli gal.

Du er tøff, tøffere enn tusen tog. Du har klart deg gjennom mye hittil og jeg håper du vil klare deg gjennom dette også. Livsgleden stråler fortsatt fra øyne dine og det gir meg et håp om at dette kan gå bra. 

Jeg elsker deg Saga. Og jeg vil ikke miste deg.

Oppdatering fra pasienten

Som en del av dere har fått med seg er Saga ganske så syk for tiden. Hun er jo allerede kronisk syk fra før, men nå har hun hatt kraftig diaré, med en del bod, i noen uker. Før forrige helg hadde det snudd og det så bedre ut. Ikke like mye løping ut og vasking av en hunderumpe, men så ble det betraktelig verre i løpet av lørdagskvelden. På morgenen på søndag endte vi opp på Mjøsvakta, hun hadde kastet opp i tillegg. Røntgenbilder ble tatt, ingen fremmedlegme, men antageligvis en kraftig betennelse. Antibiotika under huden og skånsom kost. Hun var i grenseland på å måtte få væskebehandling, så vi fikk reise hjem med beskjed om å dra ti vår faste veterinær om det ikke ble bedre nå. Det ble det ikke.

Så på mandag lå hun inne på vår faste dyreklinikk for å få væskebehandling og antibiotika intravenøst. Kroppen var uttørket og klarte nok ikke å ta opp medisinen, så vi måtte få det rett inn i blodet. Hun kviknet til litt og jammen meg var det godt å se gnisten i øynene hennes igjen. Streng diett, små mengder med mat og ofte og masse ro.

Hun var i bedre form på tirsdag og vi løp heller ikke ut like mye igjen. Det som kom ut var ikke fast enda, men i hvert fall ikke vann lenger. Også onsdagen var ganske grei, vi fikk sove bedre om natta. På torsdag ble hun mer urolig igjen på kvelden og måtte ut flere ganger. På fredag var det en del mer løping og siden i går har vi vært i gang igjen. I går kastet hun opp flere ganger, men det virker som antibiotikaen har skylda for oppkasten. I natt har vi løpt mye og hun har hatt noen uhell i tillegg. I dag tidlig har vi bare fortsatt med det. Nå vil hun heller ikke spise noe, så jeg prøver å tilby henne noe så ofte jeg kan. Kroppen trenger jo noe. Medisiner får hun selvfølgelig også, der har hun ingen valg.

I morgen blir det nok en ny runde til veterinæren igjen. Jeg håper vi kan ta en avføringsprøve nå, sist var det bare vann og ikke noe å teste, som kanskje kan gi noe pekepinn på hva som er galt. Hvis ikke vi finner ut noe mer i morgen må vi videre til Oslo antageligvis for å få kikket inn i tarmen og tatt vevsprøver.

Største ønsket mitt akkurat nå er å våkne opp til en helt frisk hund. Inntil det skjer pleies pasienten, og jeg vasker gulv og vegger som en helt, og massevis av håndklær med hjelp av vaskemaskina.

Saga klarte det!

På lørdag var vi med på MORO-trening på Artaio hundeskole igjen og hadde en veldig hyggelig dag. Trening og sosialt samvær for de fir- og tobeinte som vanlig. På slutten av treningen viste Saga og jeg fram de siste øvelsene vi hadde igjen til å bestå Artaio's bronsemerket og jammen meg klarte vi det.

Bettina har nemlig satt opp øvelser som en må gjennomføre sammen med hunden sin for å samle inn klistremerker og til slutt få en pokal. Det første er selvfølgelig et bronsemerket, så kommer sølv og til slutt et gullmerke. Øvelsene er en blanding av oppgaver fra forskjellige områder som helse, agility, triks og lydighet. Saga måtte for eksempel la øyne, ører og poter undersøke av meg, vise noen triks, ta noen agilityhindre på en litt annerledes måte enn hun var vant til og være med på noen andre morsomme ting. Dette bronsemerket består altså av flere morsomme og litt annerledes øvelser enn hva en er vant med fra andre merker. I sølvmerket skal vi visst kjøre trillebår også.

I og med at vi var bortreist en stund i sommer fikk vi ikke tatt de siste tre øvelsene før nå, men denne lørdagen ble Saga og jeg ferdig. Kiwi er ikke langt unna å bli ferdig heller, men hun mangler noen småting vi må trene inn først. Hun har jo ikke rukket å bli like gammel og dreven som Saga enda.

Om flere har lyst til å prøve seg på dette er det bare å ta kontakt med Bettina ved Artaio hundeskole og å bli med på MORO-treninger på lørdager. Om ikke et bronsemerket er fristende, så er det alltid hyggelig selskap der for både hundene og eierne. Spørsmål besvares, en kan trene på mye forskjellig, som regel er det et stykke veldig god kake å få og kanskje hunden din dukker opp på et fint bilde her på bloggen.

Kanskje vi sees der en gang?

En ny skatt i huset

Bilde 1

I am in love! På fredag kom pakka i posten, jammen meg dagen etter den ble sendt (bestilte onsdag kveld), og jeg har dermed endelig fått en ny symaskin i huset. En stor tommel opp for det, jeg turte jo bare såvidt å håpe på å få den før neste uke.

Min gamle symaskin ville ikke fungere ordentlig lenger og en reparasjon kom nesten på mer enn hva den var verd. Så en ny måtte kjøpes inn, et eventyr for seg selv - det er jo en jungel av symaskiner der ute. Etter en del diskusjoner med mamma (hun er symaskineksperten min) falt valget til slutt på en Singer Quantum Stylist 9960, en maskin som kan en del mer enn den forrige. Men, det var vel på tide å oppgradere, det er en del funskjoner og muligheter jeg har savnet på den gamle.

Maskina er pakket og satt opp, de første prøvene er sydd og jeg er veldig fornøyd. Det blir nok ordentlig morsomt å sy mer med den. Nå kan jeg pynte på med en god del fine sømmer og ikke minst har jeg mulighet for å sette på bokstaver og tall. Det første prosjektet jeg skal fortsette med er en drakt til en liten firbeint, så trenger Saga sårt et ordentlig regndekken. Jeg fikk også en bestilling av en fireåring i går som ønsker seg en kjole i lilla og rosa. Med andre ord får jeg testet litt framover og gleder meg veldig.


Nå blir det å teste, øve og å lese seg opp, så skal jeg starte på de første prosjektene, forhåpentligvis allerede i kveld. Ha en fin søndagskveld dere!

Kilde Bilde 1: http://www.symaskiner.no/file/thumb/file/5/514545&width=700&height=526&resize_mode=fill.jpg

En ulykke kommer sjeldent alene

Denne sommeren har vært spesiell. Det har skjedd en trist ting etter den andre og jeg har virkelig fått kjent på mine grenser på hvor mye tristhet jeg kan takle uten å bli deprimert. 4 hunder er døde, jeg har mistet to hunder jeg har vært utrolig glad i, og jentene to av sine beste venner.

August startet med at vi var vitne til en stor hund som drepte en liten. Ingen av de har jeg, heldigvis kanskje, hatt noe nær relasjon til. Men jeg stod plutselig midt opp i et kaos av skrik, fortvilelse og sjokk. Ingen andre klarte å reagere, men heldigvis kunne jeg tenke ganske så klart, løp hjem og hentet en bil for så å rase til veterinæren med den lille. Den kunne dessverre ikke reddes, vi tror den store klarte å bite ham på en måte at den lille døde veldig fort. Den store ble avlivet samme kveld.

Jeg skal innrømme at dette gikk veldig inn på meg. Et lite liv som tok slutt på en så brutal måte og ikke minst i løpet av så få sekunder. Fortvilte eiere som skrek og gråt så hjertet mitt holdt på å rive i stykker. Og ikke minst en livløs kropp som lå i fanget mitt på vei til den som eventuelt kunne ha hjulpet, og som jeg tryglet om å være i livet, så vi hadde hatt en sjanse. Tårene rant og jeg tror det er lenge siden jeg har grått så heftig i så mange timer. At den lille faktisk virkelig var død, som jeg jo samtidig hadde vært så redd for, stakk i hjertet. Jeg stod rett ved siden av, reagerte kjapt, men likevel kunne ikke dette livet reddes.

En måned etter denne hendelsen kan jeg si at det går bra med meg, det er ufattelig trist og jeg kjenner de bildene i hodet som jeg sitter igjen med er lite hyggelige. Det har satt sine spor og jeg har kjent en del på angsten over å ha en så liten hund selv. Kiwi og Saga stod jo faktisk rett ved siden av den lille, noe jeg ikke tenkte på før en stund etter det hadde skjedd. Men, heldigvis, så klarer jeg å håndtere den angsten på en grei måte, så de to slipper å løpe rundt pakket i bobleplast.

Dessverre holdt det ikke med dette. Vår kjære, gode Theo har sovnet inn. Eieren bestemte seg for å ikke prøve omplassering likevel og å avlive ham. Jeg er knust. Jentene vet jo heldigvis ikke hva som har skjedd. Det er vondt å ha mistet og ikke kunne hjelpe ham noe mer. Han skal etterhvert få et eget innlegg på bloggen, men det kan hende vil ta litt tid.

Samme natta som jeg fikk beskjed om at Theo hadde sovnet inn, sovnet også en av de fineste hundene jeg har kjent til inn. Hunden til ei veldig nær og god venninne tapte kampen mot det vi antar var kreft. Jeg fikk vært med på begravelsen og er evig takknemlig for det. Det var ufattelig trist og vondt, jeg hater å se mine nærmeste ha det så vondt, men det var samtidig godt å få være med og å ta avskjed. En fin avskjed for en vakker sjel. Hvil i fred vennen.

For meg har dette vært krasse kontraster som traff på hverandre i løpet av en natt. En eier som ikke ville kjempe for det kjæreste den hadde og en som hadde ofret alt den har.

Den siste tiden har vært tung, jeg er lei meg og sørger. Det går så bra det kan med meg og ingen trenger å bekymre seg. Jeg bare trenger litt tid for meg selv og prøver å fylle på med så mye som nærer som mulig. Sorgen får sin plass og den får være her så lenge den trenger.

Det er stille rundt meg

Det er stille rundt meg, alle sover. Kveldsroen har senket seg over fjorden og huset. Jeg skal snart la den senke seg over kroppen min også. Dagen har vært spennende med lek og tur for de firbeinte, for meg har den vært blandet av mange følelser. Jeg har sett gjennom tusenvis av bilder fra de siste årene, svevet i minner, tanker og følelser. Nå er jeg sliten.

Det er vondt å sørge, det er sårt, men det er nødvendig. Og i dag var visst en riktig dag til å gi sorgen plass igjen. En boble som vil sprekke, tårer som vil fram og en smerte som vil bli gitt slipp på. Den er ikke borte enda, men også denne gangen vil den bli svakere igjen etter en stund. Jeg må bare slippe fram tårebølgene og vente til stormen er over.

Og da pakker vi igjen

Sorry sorry, det er litt stille fra denne fronten om dagen, vi har bare ikke tid til å skrive så mye. Nå har vi nettopp kommet ned fra fjellet og skal egentlig bare vaske klær, pakke, rydde og vaske for så å dra bort igjen i noen uker. Ferden går til Bærum, Oslofjorden skal være en av våre nærmeste naboer igjen, som også i fjor. Jeg gleder meg veldig til turer langs vannet og håper på fint vær. Saga og Kiwi vet ikke om at de skal få bade hver dag enda, men jeg er mer enn sikker på at det vil falle i smak.

Som i fjor passer vi på en hund igjen, i år har den ene det blitt til to. Jeg regner med at jeg ikke kommer til å kjede meg og ikke Kiwi heller - noen vil jo sikkert leke med henne. Store planer for tiden der nede har jeg ikke enda, vi skal gå turer og slappe av masse. Blir været bra skal vi være mye ute i hagen, en hengekøye har jeg selvfølgelig der også! Ellers kommer det kanskje litt besøk og jeg regner med å ta en tur innom Oslo for å kikke litt.

Nå skal jeg virvle rundt videre, så kvelden kan bli rolig. Ha en fin dag!

Det er din dag

 

I dag fyller den største skatten i mitt liv år. Hele 7 til og med! Saga er et år eldre og jeg kan knapt tro det, hvor har tiden blitt av. Hun fylte jo nettopp tre, men det er visst noen år siden.

Kjære Saga, hva skal jeg si. 

Jeg må være det mest heldige mennesket i verden som får dele mitt liv med deg. Du er det beste følget jeg kan ønske meg gjennom dette livet med sine opp- og nedturer. Det har vært knalltøft til tider, men du har aldri sviktet. Du har trøstet, du har støttet og du har bare vært der. Rett ved min side. Om smertene har vært så uutholdelige at jeg helst ville gitt opp har du lagt deg tett inntil, du har slikket bort tårer og du har klart å forvandle dem til et lite håp igjen. 

Du er mitt hjerte, du er min sjelehund. En av de som sjeldent krysser ens vei. Jeg er så uendelig glad i deg og føler meg så heldig som får lov til å våkne til dine øyne hver dag. Du er ikke bare god til å trøste og å støtte, du er jammen meg en gledespreder også. Jeg digger din måte å vise at du er glad på, jeg elsker din tillit til de rundt deg og jeg er imponert over hvor godt du takler en syk kropp selv. Du er morsom, du er sosial og du er tøff. Om det er å bryte seg ut av gjerder, overraske med en knalbra nese eller vise vei i kajakken, som om det var det du alltid har gjort. Du bare gjør ting på din egen måte og du gjør de bra.

Jeg elsker ditt gode, vakre vesen, jeg elsker deg min lille venn. 

Gratulerer med din dag!

 

Et bildedryss fra hundetreningen

Sånn, da var helgen over og vi har kost oss på to dager med hundetrening. På fredagen var det valpekurs/valpesosialisering og på lørdag den vanlige MORO-treningen. Selvfølgelig har jeg tatt en del bilder som jeg skal dele med dere. Så de kommer i dette innlegget. 

I neste innlegg skal jeg fortelle om kajakkturen jeg tok med jentene og vise fram både video og bilder. Kos dere med de andre bildene først og gled dere til neste innlegg. Husk forresten på at Artaio Hundeskole har noen spennende kurs som starter ganske snart, meld dere på! Vi er med på de fleste, enten som deltakere eller medhjelpere :)