Oppdatering fra pasienten

Som en del av dere har fått med seg er Saga ganske så syk for tiden. Hun er jo allerede kronisk syk fra før, men nå har hun hatt kraftig diaré, med en del bod, i noen uker. Før forrige helg hadde det snudd og det så bedre ut. Ikke like mye løping ut og vasking av en hunderumpe, men så ble det betraktelig verre i løpet av lørdagskvelden. På morgenen på søndag endte vi opp på Mjøsvakta, hun hadde kastet opp i tillegg. Røntgenbilder ble tatt, ingen fremmedlegme, men antageligvis en kraftig betennelse. Antibiotika under huden og skånsom kost. Hun var i grenseland på å måtte få væskebehandling, så vi fikk reise hjem med beskjed om å dra ti vår faste veterinær om det ikke ble bedre nå. Det ble det ikke.

Så på mandag lå hun inne på vår faste dyreklinikk for å få væskebehandling og antibiotika intravenøst. Kroppen var uttørket og klarte nok ikke å ta opp medisinen, så vi måtte få det rett inn i blodet. Hun kviknet til litt og jammen meg var det godt å se gnisten i øynene hennes igjen. Streng diett, små mengder med mat og ofte og masse ro.

Hun var i bedre form på tirsdag og vi løp heller ikke ut like mye igjen. Det som kom ut var ikke fast enda, men i hvert fall ikke vann lenger. Også onsdagen var ganske grei, vi fikk sove bedre om natta. På torsdag ble hun mer urolig igjen på kvelden og måtte ut flere ganger. På fredag var det en del mer løping og siden i går har vi vært i gang igjen. I går kastet hun opp flere ganger, men det virker som antibiotikaen har skylda for oppkasten. I natt har vi løpt mye og hun har hatt noen uhell i tillegg. I dag tidlig har vi bare fortsatt med det. Nå vil hun heller ikke spise noe, så jeg prøver å tilby henne noe så ofte jeg kan. Kroppen trenger jo noe. Medisiner får hun selvfølgelig også, der har hun ingen valg.

I morgen blir det nok en ny runde til veterinæren igjen. Jeg håper vi kan ta en avføringsprøve nå, sist var det bare vann og ikke noe å teste, som kanskje kan gi noe pekepinn på hva som er galt. Hvis ikke vi finner ut noe mer i morgen må vi videre til Oslo antageligvis for å få kikket inn i tarmen og tatt vevsprøver.

Største ønsket mitt akkurat nå er å våkne opp til en helt frisk hund. Inntil det skjer pleies pasienten, og jeg vasker gulv og vegger som en helt, og massevis av håndklær med hjelp av vaskemaskina.

Saga klarte det!

På lørdag var vi med på MORO-trening på Artaio hundeskole igjen og hadde en veldig hyggelig dag. Trening og sosialt samvær for de fir- og tobeinte som vanlig. På slutten av treningen viste Saga og jeg fram de siste øvelsene vi hadde igjen til å bestå Artaio's bronsemerket og jammen meg klarte vi det.

Bettina har nemlig satt opp øvelser som en må gjennomføre sammen med hunden sin for å samle inn klistremerker og til slutt få en pokal. Det første er selvfølgelig et bronsemerket, så kommer sølv og til slutt et gullmerke. Øvelsene er en blanding av oppgaver fra forskjellige områder som helse, agility, triks og lydighet. Saga måtte for eksempel la øyne, ører og poter undersøke av meg, vise noen triks, ta noen agilityhindre på en litt annerledes måte enn hun var vant til og være med på noen andre morsomme ting. Dette bronsemerket består altså av flere morsomme og litt annerledes øvelser enn hva en er vant med fra andre merker. I sølvmerket skal vi visst kjøre trillebår også.

I og med at vi var bortreist en stund i sommer fikk vi ikke tatt de siste tre øvelsene før nå, men denne lørdagen ble Saga og jeg ferdig. Kiwi er ikke langt unna å bli ferdig heller, men hun mangler noen småting vi må trene inn først. Hun har jo ikke rukket å bli like gammel og dreven som Saga enda.

Om flere har lyst til å prøve seg på dette er det bare å ta kontakt med Bettina ved Artaio hundeskole og å bli med på MORO-treninger på lørdager. Om ikke et bronsemerket er fristende, så er det alltid hyggelig selskap der for både hundene og eierne. Spørsmål besvares, en kan trene på mye forskjellig, som regel er det et stykke veldig god kake å få og kanskje hunden din dukker opp på et fint bilde her på bloggen.

Kanskje vi sees der en gang?

En ny skatt i huset

Bilde 1

I am in love! På fredag kom pakka i posten, jammen meg dagen etter den ble sendt (bestilte onsdag kveld), og jeg har dermed endelig fått en ny symaskin i huset. En stor tommel opp for det, jeg turte jo bare såvidt å håpe på å få den før neste uke.

Min gamle symaskin ville ikke fungere ordentlig lenger og en reparasjon kom nesten på mer enn hva den var verd. Så en ny måtte kjøpes inn, et eventyr for seg selv - det er jo en jungel av symaskiner der ute. Etter en del diskusjoner med mamma (hun er symaskineksperten min) falt valget til slutt på en Singer Quantum Stylist 9960, en maskin som kan en del mer enn den forrige. Men, det var vel på tide å oppgradere, det er en del funskjoner og muligheter jeg har savnet på den gamle.

Maskina er pakket og satt opp, de første prøvene er sydd og jeg er veldig fornøyd. Det blir nok ordentlig morsomt å sy mer med den. Nå kan jeg pynte på med en god del fine sømmer og ikke minst har jeg mulighet for å sette på bokstaver og tall. Det første prosjektet jeg skal fortsette med er en drakt til en liten firbeint, så trenger Saga sårt et ordentlig regndekken. Jeg fikk også en bestilling av en fireåring i går som ønsker seg en kjole i lilla og rosa. Med andre ord får jeg testet litt framover og gleder meg veldig.


Nå blir det å teste, øve og å lese seg opp, så skal jeg starte på de første prosjektene, forhåpentligvis allerede i kveld. Ha en fin søndagskveld dere!

Kilde Bilde 1: http://www.symaskiner.no/file/thumb/file/5/514545&width=700&height=526&resize_mode=fill.jpg

En ulykke kommer sjeldent alene

Denne sommeren har vært spesiell. Det har skjedd en trist ting etter den andre og jeg har virkelig fått kjent på mine grenser på hvor mye tristhet jeg kan takle uten å bli deprimert. 4 hunder er døde, jeg har mistet to hunder jeg har vært utrolig glad i, og jentene to av sine beste venner.

August startet med at vi var vitne til en stor hund som drepte en liten. Ingen av de har jeg, heldigvis kanskje, hatt noe nær relasjon til. Men jeg stod plutselig midt opp i et kaos av skrik, fortvilelse og sjokk. Ingen andre klarte å reagere, men heldigvis kunne jeg tenke ganske så klart, løp hjem og hentet en bil for så å rase til veterinæren med den lille. Den kunne dessverre ikke reddes, vi tror den store klarte å bite ham på en måte at den lille døde veldig fort. Den store ble avlivet samme kveld.

Jeg skal innrømme at dette gikk veldig inn på meg. Et lite liv som tok slutt på en så brutal måte og ikke minst i løpet av så få sekunder. Fortvilte eiere som skrek og gråt så hjertet mitt holdt på å rive i stykker. Og ikke minst en livløs kropp som lå i fanget mitt på vei til den som eventuelt kunne ha hjulpet, og som jeg tryglet om å være i livet, så vi hadde hatt en sjanse. Tårene rant og jeg tror det er lenge siden jeg har grått så heftig i så mange timer. At den lille faktisk virkelig var død, som jeg jo samtidig hadde vært så redd for, stakk i hjertet. Jeg stod rett ved siden av, reagerte kjapt, men likevel kunne ikke dette livet reddes.

En måned etter denne hendelsen kan jeg si at det går bra med meg, det er ufattelig trist og jeg kjenner de bildene i hodet som jeg sitter igjen med er lite hyggelige. Det har satt sine spor og jeg har kjent en del på angsten over å ha en så liten hund selv. Kiwi og Saga stod jo faktisk rett ved siden av den lille, noe jeg ikke tenkte på før en stund etter det hadde skjedd. Men, heldigvis, så klarer jeg å håndtere den angsten på en grei måte, så de to slipper å løpe rundt pakket i bobleplast.

Dessverre holdt det ikke med dette. Vår kjære, gode Theo har sovnet inn. Eieren bestemte seg for å ikke prøve omplassering likevel og å avlive ham. Jeg er knust. Jentene vet jo heldigvis ikke hva som har skjedd. Det er vondt å ha mistet og ikke kunne hjelpe ham noe mer. Han skal etterhvert få et eget innlegg på bloggen, men det kan hende vil ta litt tid.

Samme natta som jeg fikk beskjed om at Theo hadde sovnet inn, sovnet også en av de fineste hundene jeg har kjent til inn. Hunden til ei veldig nær og god venninne tapte kampen mot det vi antar var kreft. Jeg fikk vært med på begravelsen og er evig takknemlig for det. Det var ufattelig trist og vondt, jeg hater å se mine nærmeste ha det så vondt, men det var samtidig godt å få være med og å ta avskjed. En fin avskjed for en vakker sjel. Hvil i fred vennen.

For meg har dette vært krasse kontraster som traff på hverandre i løpet av en natt. En eier som ikke ville kjempe for det kjæreste den hadde og en som hadde ofret alt den har.

Den siste tiden har vært tung, jeg er lei meg og sørger. Det går så bra det kan med meg og ingen trenger å bekymre seg. Jeg bare trenger litt tid for meg selv og prøver å fylle på med så mye som nærer som mulig. Sorgen får sin plass og den får være her så lenge den trenger.