Kronisk syk - Og plutselig står du nesten alene

Når du blir syk skjer det noe ikke bare med deg, men også med omgivelsene dine. Vennegjengen krymper og færre mennesker står igjen ved din side. Det er ikke nødvendigvis noen av dere som bevisst har kuttet kontakten, men det skjer selvfølgelig også. Veier skilles, det blir et kjempegap mellom den enes og den andres behov og interesser. Og for noen virker den nye situasjonen rett og slett til å være for vanskelig å takle, andre orker kanskje ikke. Nei, det er hverken rettferdig eller lett å takle og det suger, skikkelig.

Akkurat når du hadde trengt støtten av dine venner/nære mest så svikter mange. Du trodde at dere skulle gå gjennom tykt og tynt og plutselig skjønner du at det kanskje ikke var helt sant. Og det er nok et fenomen mange kjenner igjen. Du møter kanskje på lite forståelse, til og med anklager og til slutt orker du kanskje ikke mer. Hvorfor bruke krefter på mennesker som tapper deg for så mye energi?

Du får plutselig ikke noe ut av å bare henge med folk lenger, men må begrense den sosiale kontakten til det du faktisk takler. Men ikke minst må du begrense spesielt den kontakten til spesielt de menneskene som suger alt du har igjen av energi ut av deg. Praten handler plutselig ikke lenger om hvilken kjole du skal ha på deg på den og den festen eller hvilken fyr som er kjekkest. Men om hvordan du skal komme deg gjennom den dagen uten smertestillende eller hvilke papirer du enda en gang må levere på NAV. Du klarer ikke å være med på en tur på kjøpesenteret for å bare kikke litt, fordi du ikke har nok overskudd igjen til det, men ganske sannsynlig også fordi den økonomiske situasjonen din har forandret seg såpass at du må tenke deg om flere ganger før du bare tar en tur på kafe. Kanskje datt du ut av arbeidslivet for en kort stund siden bare, kanskje er det ikke en del av ditt liv lenger. Og dermed er det også et viktig samtaletema som er borte: jobben. Det er det ganske mange som snakker om.

Du er sannsynligvis ikke så opptatt av hva naboen driver med, hvem som har kjøpt seg et nytt hus eller hvem som har vært utro med hvem. Små bagateller har ikke en stor plass i ditt hodet lenger. Dine tanker og bekymringer dreier seg plutselig om viktigere, mer essensielle ting. Hvordan skal jeg bli frisk? Blir jeg noen gang frisk igjen? Hvordan skal jeg få ting til å gå rundt, få maten på bordet og holde orden på hjemmet? Når var det neste møtet med NAV og hva var det legen sa jeg måtte huske på å ta opp der? Tanker som for friske mennesker ikke absolutt er en del av bekymringene. Selvfølgelig tenker også de på økonomien og de har også sine problemer, men jeg vil dog si at disse når et annet nivå når du detter ut av det «helt vanlige livet».

Jeg har mistet mange rundt meg gjennom de årene jeg ble sykere og sykere. Mindre og mindre kunne jeg være med på og mindre kult ble det kanskje å henge med meg. Jeg har fått høre mye rart gjennom den tiden, har måtte forklare og forsvare meg gang på gang. «Du ser ikke syk ut», «Hvorfor gjør du ikke bare...?». Nei, hvorfor var det ikke bare å gjøre sånn? Hvis det var så enkelt så burde jeg jo ha fått det til? Og vært frisk igjen nå? Eller? Kanskje har jeg klaget for mye og vært en stor belastning for noen? Hvem vet. Faktum er at jeg både har mistet venner fordi de har kuttet kontakten, men også silt ut en del selv, mest for å spare meg for å bli tappet for det jeg har igjen.

Jeg har sluttet å fundere over hvorfor en del ting har blitt som de er og konsentrerer meg heller om de menneskene som står igjen. De som har vært med meg gjennom stormen og fortsatt strekker ut en hånd når jeg trenger en. De som lytter og forstår, de som ikke dømmer meg og som prøver å støtte så godt de kan. Det er slettes ikke alltid jeg tror de føler at de klarer det så godt, men jammen meg skal dere ikke undervurdere noen trøstende ord, en klapp på skuldra og et forståelsesfult blikk. Det er disse jeg tar vare på og jeg er takknemlig for å ha i mitt liv. 

Heller få og gode venner som er der når jeg trenger dem enn mange, men ingen når jeg trenger støtte. En vanskelig erkjennelse og omstilling, men når du først har funnet ut av hvem som står igjen kjennes det ok. Så ikke grav deg ned!