Tirsdagstrøtthet

Da er det vel på tide å taste ned noen ord her igjen. Helgen er overstått og jeg har kommet meg litt etter mye smerter og lite søvn. Smertene er der som vanlig, men søvnet har stabilisert seg litt mer igjen og da går det greit. Søndagen ble en rolig dag, jeg fikk gjort litt husarbeid og det er alltid godt. I går ble det en tur til legen og egentlig hadde jeg tenkt meg innom svømmehallen en tur, men jeg orket rett og slett ikke å svømme og jeg tror det var riktig å droppe det. Jeg får prøve på det igjen i morgen.

I dag har tiden flydd avgårde også og nå ligger jeg i sofaen fram til det er sent nok å legge seg. Saga har fått behandling og vi har gått noen turer. Her i nabolaget er det en del barn som vi ofte hilser på når vi møter dem på tur. Dagens latter kom da jeg hadde forklart at Theo var kjæresten til Saga og et av barna mente det nesten så ut som de tisset på hverandre. Joda, det kunne de faktisk gjøre. Da to andre barn kom var dette det første de fikk vite "de to er kjærester og av og til tisser de på hverandre". Barn er kule!

Et stykke videre møtte vi to av nabogutta som hadde lyst til å rusle med oss og det fikk de lov til. Hver av dem fikk lov til å leie en hund og det er alltid storstas. Saga og Theo er begge veldig flinke med barn og ganske ålreite å gå i bånd med. Jeg synes de var så søte og måtte selvføgelig ta noen bilder av dem.

 

Jeg er utrolig trøtt og sliten i kveld og skal legge meg ganske snart, Saga har sloknet for en stund siden, hun pleier å være trøtt etter behandling hun også.

Ha en god natt!

Søvnløs natt

For et vær ute i dag, grått og trist. Men for min del er det helt greit med en innedag. Saga er sliten etter mange lengre turer denne uka og jeg har hatt en veldig smertfull natt uten søvn med mye uro. Jeg har fortsatt veldig vondt i muskler og hode og er veldig sliten, så vi har slappet av i sofaen mesteparten av dagen.

Jeg tok en del smertestillende for å kunne se en liten tass spille cup i dag. Det er ikke noe jeg gjør ofte og synes er så greit, men en sjelden gang er det nødvendig for å kunne få ta del i noe viktig selv om kroppen egentlig ikke vil. Cuppen gikk ganske bra og tassen var fornøyd. En liten tur innom McDonalds veide nok opp for så dårlig vær. Barna var i hvert fall veldig fornøyde. Leiligheten bør vaskes, men det får pent vente til kroppen har kommet seg til hektene igjen. Jeg tror nok dette er ettervirkningene av en hektisk uke.

I morgen skal jeg forhåpentligvis se igjen faddergullet mitt, det er nok over en måned siden sist, og det skal bli koselig. Bare formen kommer seg litt, men jeg satser på det. Siden vi er rimelig slappe her ble det ikke noe lang tur i dag, det ble som sagt bare en liten tur på fotballbanen sammen med pelsdotten. Neste uke blir heldigvis mye roligere, noe legebesøk og behandling, men ingen store ting og heller ikke hver dag. Det blir godt å få roet ned igjen.

I dag har Dag Otto - The lagotto vært på besøk en liten runde. Han har vært like sløv som oss, så det har vært helt greit med besøk. Han og Saga fikk et skikkelig godbitsøk i hagen og fikk sprunget litt rundt, han hadde hatt en travel dag i går og virket ganske trøtt. Så det passet fint med rolige aktiviteter for ham i dag. Godbitsøk er alltid en favoritt her i heimen og noe vi gjør ofte. Hadde de to ikke snorket seg gjennom formiddagen hadde de faktisk fått noe bein å gnage på også, det får det bli neste gang.

Nå ligger vi godt plassert i sofaen igjen. En nabo var så snill og kjøpte med reserveplater til mini padsene mine som jeg bruker til å lindre smertene litt og reddet nok dermed natta, jeg får hente de litt senere. Jeg får prøve å hvilt hodet litt mer først.
Ha en fin kveld dere alle :)

En pasients stemme - Jeg trenger din hjelp

Kjære deg,

jeg er en av dine mange pasienter som er innom dine hender i løpet av en dag, i løpet av en måned, et år eller flere år. Jeg er også en av mange som er redde og som gruer seg til denne situasjonen. Om det nå er en behandling, en undersøkelse eller en samtale så vekker dette en bekymring og uro inni meg som lett kan føre til en sterk angst. Denne angsten kan lett få meg til å avlyse gang på gang og dermed utsetter noe som kanskje er viktig.

Jeg er redd. 

http://agilitrix.com/wp-content/uploads/2012/12/Empathy-Four-Elements.jpg

Det er min følelse, ikke din. Det er ikke nødvendigvis lett for deg å forstå det, det er mange som
mangler noe viktig - empati, evnen til å forstå en annen persons opplevelser slik at den andre føler seg forstått. Den inkluderer blant annet følelser, tanker, fortolkning og kommunikasjon. Jeg kan ikke kreve at du har empati, men jeg har rett til å kreve at du respekter at JEG er redd. Om du ikke hadde følt det samme i en lignenede situasjon så får det være sånn, men det er ikke deg dette handler om.

Har du lest om min bakgrunn og satt deg godt inn i den? Antageligvis ikke, de færreste behandlerne har tid til det og noen mangler til og med interessen. Men hadde du gjort det, så kunne du kanskje forstått meg bedre. For hadde du lest, og ikke er en av de som går ut ifra at alle har det, så hadde du kanskje visst at jeg har med meg en bagasje. Noen har en tung, andre en lettere. Hvor tung den bagasjen er er forskjellig fra menneske til menneske, men ett hvert menneske har det. Det er faktisk ikke sikkert at det står noe om det i journalen min, kanskje ingen har spurt meg om det enda? Og å kunne si noe om det selv er ikke en selvfølge, noen ting er utrolig vanskelige å fortelle. Kanskje for vanskelig for meg.

Hadde du forstått meg bedre om du visste at jeg har opplevd svært vonde ting der jeg ble frarøvet kontrollen fullstendig og ble overveldet av uutholdelige følelser? Følelser så sterke at jeg måtte ty til strategier for å overleve og å håndtere disse i etterkant. Følelser som lett kan aktiveres igjen og som jeg er veldig redd for. Fordi jeg ikke vet hvilke reaksjoner de vil fremkalle og hvordan jeg skal håndtere de. Antageligvis har jeg en viss oversikt over hvilke situasjoner som kan utløse disse, for det er noe alle lærer seg gjennom livet. En undersøkelse kan være en av disse situasjonene. Et menneske som har vært utsatt for seksuelle overgrep for eksempel vil fort kunne føle undersøkelser i underlivet eller andre intime steder kan være svært utfordrende, kanskje umulige. Forståelig for de fleste, men dessverre ikke for alle.

Tatt fra: http://www.kureren.no

Hva tror du jeg eller dette mennesket trenger i en naken og så sårbar situasjon? Nemlig - respekt, forståelse og omsorg som gir trygghet. Dumme og unødvendige kommentarer som latterliggjør og dermed sårer og går utover det enkelte menneskets integritet er ikke en del av det og skaper hverken trygghet eller tillit. Det er ingen som kan tvinges til å ha tillit, tillit er nært knyttet opp mot trygghet. Og trygghet kan heller ikke tvinges fram. Trygg blir du når du kjenner grensene dine blir respektert og du føler du blir forstått.

Er det ikke en hjelperes ønske å gjøre situasjonen best mulig for den som trenger hjelp? Skal ikke pasienten få oppleve at den mestrer situasjonen og blir tatt hånd om på en god måte, føle seg trygg og eventuelt til og med klare å slappe av? Og er det ikke egentlig en god følelse å vite at en kan hjelpe til med å være medmenneskelig og forståelsesfull?

I mine øyne skal pasienten også slippe å forsvare at den i det hele tatt har grunn til å være redd. Det er faktisk respektløst å ikke ta det på alvor. Er man redd, så er man det. Så enkelt er det faktisk og det skal du ha respekt for. Uansett hvor vanskelig det er for deg å forstå det! Det er nemlig fortsatt ikke deg og dine følelser det handler om her, det er mine og min opplevelse av mestring og kontroll.

Det er selvfølgelig ikke nødvendigvis at angsten til pasienten grunner i traumer, mange er bare redde fordi det er ukjent, fordi de har gjort det en gang og hatt en ubehagelig opplevelse av det eller av mange andre grunner. Gode grunner. Grunnen til det bør for så vidt ikke spille noe rolle, for faktum er at den som er redd ikke blir mindre redd av å ikke bli tatt på alvor. Den trenger din hjelp til å klare seg gjennom en undersøkelse, en samtale, en operasjon, en vanskelig tid, et vanskelig øyeblikk.

Vil du hjelpe meg?

Har du hørt musikkvideoen Hjertetru som Norsk Sykepleierforbund har laget som en del av NSFs femårige profileringskampanje, der de ønsker å vise Norges befolkning hva sykepleie virkelig er? Jeg synes den er utrolig fin og har lyst til å avslutte dette innlegget med den. Er det ikke i slike hender vi ønsker å havne når vi trenger hjelp i helsevesenet?

Å bli møtt som pasient - ikke alltid en god opplevelse

I dag har jeg for en gangs skyld ikke vært pasient selv, men fulgt ei venninne til en undersøkele på sykehuset. En undersøkelse veldig mange andre gruer seg til veldig – en koloskopi. Siden hun grudde seg veldig til denne ønsket hun å ha med seg en person hun er trygg på og spurte om jeg ville være med. Selvfølgelig kunne jeg det. For jeg vet jo selv hvor ubehagelig det er å grue seg til undersøkelser på sykehuset. Det er nemlig ikke en selvfølge å bli møtt med respekt, forståelse og empati. Dessverre. Jeg har opplevd det noen ganger og det vet jeg mange andre også har. Men det er ikke like mange som gir tilbakemeldinger hverken der og da eller etterpå, og det synes jeg er leit. For er det noe som er viktig for at pasienter skal kunne få en ålreit opplevelse så er det tilbakemeldinger, og aller helst konstruktive. Nå har jeg aldri opplevd at hverken legene på sykehuset eller i privat praksis har spurt hvordan det hadde gått i etterkant, slik at det var lettere å gi en tilbakemelding.

I dag var altså dagen kommet og jeg dro avgårde for å hente henne hjemme hos seg selv. Der ble jeg møtt med et smil, noen tøysede ord og nervøsiteten skrevet over hele ansiktet. Hun pakket sammen de siste tingene og vi satt oss i bilen. Turen ble litt stille, pulsen økte og hendene ble klamme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa at dette skulle gå bra, jeg ikke skulle vike fra hennes side og vi skulle klare det sammen. Framme ved sykehuset hadde pulsen nådd et enda høyere nivå og jeg tror hun vurderte sterkt å snu i døra. Jeg hadde med et lite hjerte av tre som jeg la i hånden hennes og som hun skulle konsentrere seg å holde fast i mens hun skulle fokusere på å puste så godt hun kunne. Det har hjulpet meg gjennom noen skumle undersøkelser før.

 

Som jeg nevnte er det dessverre ingen selvfølge å bli møtt på en koselig og betryggende måte, og dessverre var det tilfellet i dag. Sykepleiern som tok oss imot mente ikke det var så viktig å lese henvisningen «så nøye», ellers hadde hun jo faktisk fått med seg at venninnen min var veldig redd. Det hadde nemlig fastelegen skrevet i den og bedt om å ta ekstra hensyn og ikke minst gi godt med beroligende og smertestillende. Hun hadde også kunne lese der at min venninne ønsket å ha med seg noen og vi hadde sluppet å krangle om det. Forresten så kan pasienten ikke nektes å ha med seg en ledsager, heller ikke til slike undersøkelser (operasjoner er noe annet). Det var fortsatt ikke greit at jeg ble med inn, men siden hun nektet å ta undersøkelsen uten meg fikk jeg til slutt være med. Samme sykepleieren syntes ikke jeg burde ha med meg en ledsager heller i fjor faktisk. Inne på gastrolabben skulle hun kle av seg og ta på en spesiell bukse. Også her ble det litt vanskelig igjen, da min venninne utttrykte et stort behov for å snakke med legen først og med andre ord rett og slett trengte å bli trygget for å kunne tørre å ta den undersøkelsen, en undersøkelse som hun faktisk har grudd seg til i mange år og gang på gang har avbestilt i siste liten. Sykepleieren klarte heller ikke å ta hensyn til det og sukket til slutt oppgitt, sendte et ganske så nedlatende blikk og gikk for å hente en lege. Heldigvis var det en annen sykepleier tilstede som med vennlige ord forklarte at det var en fordel om hun skiftet så vi sparte tid, hvis hun likevel ikke turte var det jo bare å skifte igjen. Inn kom det en ung lege som møtte oss på en hyggelig måte, foklarte hva han kom til å gjøre, lyttet til det hun var redd for og svarte på det så godt han kunne. Tårene trillet, reddselen var stor og litt mer medmenneskelighet fikk begeret til å renne over, men han skulle være forsiktig, hun skulle få smertestillende og noe å slappe av på. Ble det for ille skulle han stoppe opp litt, i verste fall var det ikke verre enn å avbryte undersøkelsen. Jeg tror disse ordene trygget henne veldig og de kunne sette i gang. Den første sykepleieren ble (heldigvis) byttet ut med den andre og det var nok veldig bra.

Selve undersøkelsen var tydelig smertefull og pulsen begynte ikke å roe seg ned før hun hadde fått ekstra med smertestillende. Det tok ganske lang tid før de hadde fått sett på hele tarmen og tatt alle prøvene. Lengre ut i undersøkelsen så jeg en tydelig forskjell på anspentheten hennes, nå hadde det blitt litt prat og til og med litt spøking, og hun virket endelig litt mindre anspent. Det synes jeg var godt å se, for jammen meg er det lite hyggelig å se på andre være så redde og å ha smerter. Undersøkelsen ble avsluttet, hun fikk til og med med seg et bilde av tarmtottene sine og vi kunne endelig dra hjem igjen. Ok, ikke rett hjem – belønningen jeg hadde lovet var jo en stor is som vi måtte spise med en gang etterpå.

Gjett om det var minst en stolt person etterpå, og det synes jeg virkelig min venninne har god grunn til! Jeg er også stolt, tenk hvor stort det er for et menneske som virkelig er redd å prøve og ikke minst også å gjennomføre sånt.

Hvorfor skriver jeg om dette? Fordi jeg synes det er utrolig viktig at opplevelsene blir delt så andre kan lære av de. I dette tillfellet tenker jeg selvfølgelig mest på hesepersonellet som tar imot pasienter med stor angst, og som har som oppgave å ivareta disse på best mulig måte. Men også fordi det finnes en haug med andre mennesker der ute som gruer seg like mye og som trenger å lese at de ikke er alene. For det er dem ikke. Så er det jo alle de andre som opplever å bli møtt på respektløse, lite hyggelige, nedlatende måter som ikke tørr å si det til noen etterpå, ikke en gang til sine egne venner. For disse er det enda viktigere å lese om at andre blir møtt på samme måter og kanskje det kan gi dem mot til å sette grenser for seg selv og si fra at det ikke er greit.

Som pasient skal du bli møtt med empati og forståelse, og ikke minst respekt. Blir du ikke det – si fra!

Jeg har lenge tenkt å skrive litt om hvordan jeg som pasient kunne ønsket jeg ble møtt og tenker jeg kommer til å gjøre det i et av de neste innleggene. For det er greit at vi sier ifra, gir tilbakemeldinger på hva som er greit og hva ikke, men vi må også gi uttrykk for hva som hadde vært en bedre måte å bli møtt på. Det er ikke sikkert det er så lett for andre å forstå, de er tross alt ikke i vår situasjon og har antageligvis ikke vært i en lignende. Kanskje du har opplevd noe å ønsker å dele eller du har noen forslag for hvordan du hadde ønsket du ble møtt? Send på en mail eller kommenter under innlegget :)

Ny svømmepoool - fordi alle hunder trenger det

Som firbeint kan det bli ganske heftig med pels når det er varmt, det synes i hvertfall Saga. Hun har i alle år hatt sitt egne lille badebasseng, som så ut som en rød hund, og elsket det. Det ble ødelagt under noe oppussing, så mens jeg satt på sykehuset i dag tittet jeg litt rundt på nettet og fant jammen meg et nytt på Biltema. Til en helt ok pris, 159kr. Sammenlignet med den røde hunden som jeg tror koster mellom 300-400kr synes jeg dette var billig og ikke minst ser det fint ut også. Den er av hardplast og egentlig beregnet som badebasseng/sandkasse til barn, men i og med at den er litt mer stabil synes jeg den egner seg kjempefint til de firbeinte også.

Saga pleier som regel å legge seg ned i vann, hun er ingen hund som liker å svømme noe særlig. Hun går i vannet, legger seg rett ned og strekker fra seg alle fire bein. Det har hun alltid elsket å gjøre uansett hva slags vann det har vært. Søledammer, gjørmedammer, osv. Dere kan tenke dere hvor svart hun har vært innimellom. Så et lite basseng i hagen med rent vann i har vært en fin kompromis for oss. Hun kan bade og kjøle seg av og jeg slipper å dusje hun skikkelig etter hver tur. Og ikke minst er det veldig fint for henne å den muligheten når vi ikke kan dra ned til stranda hver dag.
 
Jeg stakk altså innom der en tur på vei hjem og kjøpte en ny svømmepool til henne. Nå kjøpte jeg bassenget i rødt, men det finnes også i blått. Kanskje blir det et blått et i tillegg etterhvert, men til nå får det holde med et rødt. Det falt i smak, pelsprinsessen ble veldig fornøyd og måtte selvfølgelig prøve det med en gang!

Sykehustirsdag

Da sitter jeg her på sykehuset og kjeder meg bare forsåvidt. Snart er jeg ferdig med infusjonen, så er det bare å vente her i to timer til. Det er litt begrenset hvor lenge en gidder å lese og å høre på musikk og heller ikke får jeg lov til å gå rundt,men jeg skal nå holde ut. Jeg er litt spent på hvordan jeg kommer til å føle meg resten av dagen og i morgen, til nå ser det ut som jeg tåler medisinen bra. Jeg vil nok være veldig trøtt i ettermiddag, men det er bare å sove litt så går det bra. Jeg håper at jeg snart kjenner noe effekt av medisinen.

Det er jo knallvær ute igjen i dag! Jeg gleder meg til å komme meg ut etterpå, om ikke jeg sprudler av energi skal jeg i hvert fall sette meg ut på balkongen i dag og nyte noen solstråler. I morgen er det fysioterapi og svømming igjen og hvis formen er bra kanskje et foredrag på kvelden.

Saga er hos et vennepar igjen i dag, jeg vet jo ikke hvor lenge jeg er på sykehuset og synes der blir for lenge for henne å være alene en hel dag. Hun kan heller få kos og ligge i sola. Snart må jeg faktisk kjøpe inn et nytt badebasseng til henne, det gamle ble ødelagt mens de pusset opp husveggen. Dårlig gjort, de gadd ikke en gang å si fra of å rydde bort søppelet. Men Saga blir nok fornøyd bare hun har et basseng igjen i hagen. Jeg skal etterhvert få opp hengekøya mi, jeg kunne bare ønsket balkongen var litt større så den kunne være der. Vi er i hvert fall veldig klare for sommeren, det regner jeg forsåvidt med at de fleste har skjønt og kan være enige i.

Nå får jeg lese litt til og ta noen telefoner, håper alle har en fin dag!

En ny uke

Og der var uka godt i gang igjen, jeg er rimelig trøtt etter mandagen og sitter gjespende i sofaen. Forrige uke har ikke vært noe å skryte av, sterke smerter har forsåvidt også vært grunnen til at det har blitt lite overskudd til blogging. I helgen kom det seg betraktelig og i dag er det til å leve med igjen. Endelig. Det tærer jammen meg på hele systemet. I dag ble det en kjapp tur innom sykehuset for å ta blodprøver, i morgen skal jeg få runde nummer to med de nye medisinene. Jeg fikk også tatt meg en tur innom svømmehallen, i dag sammen med ei venninne, og det var selvfølgelig både koselig og godt. Været i dag var jo bare helt fantastisk og vi har tilbrakt en god stund i hagen og på balkongen. Jeg gleder meg skikkelig til månedene framover nå!

I helgen var vi på en hyggelig tur med nabohundene, det blåste litt, men jeg må si jeg ikke legger stort merke til det så lenge det er sol. Kos dere med bilder, jeg må rett og slett bare krype under dyna nå :)

Sovesøndag

I dag kunne jeg sovet hele dagen, sterke smerter og generelt i dårlig form er ingen god kombinasjon og tvinger en til å ta det med ro. Men bevæpnet med varmeflaske, en god del smertestillende (ingen bilkjøring på meg i dag) og en trøstende pelsdott er også denne dagen snart overstått. 

Det ble ikke de lengste turene for pelsprinsessen i dag, men Theo kom på besøk og de to fikk løpt fra seg. Han skal henge med oss i morgen, årsmøte er utrolig kjedelig sa han og sendte heller en melding til oss. Jeg har forresten klippet han, til hans store frustrasjon og samtidige glede. Han hater nemlig klippemaskinen og skriker omtrent som en gris. Han blir fin da, bare jeg får finpusset det nok. Vi må ta det over flere dager så han ikke blir sprø (og ikke jeg heller). I morgen skal Saga til veterinæren igjen og sjekke at alt er bra i munnen, hun knakk jo en tann for en måned siden og måtte trekke den. Det har i hvert fall grodd veldig fint, så får vi se hva røntgenbildet viser.


Ellers blir det nok en rolig dag i morgen og det tror jeg vi alle har godt av. Hele uka blir forsåvidt roligere, bare litt behandling på både Saga og meg. Jeg skal prøve å få svømt litt denne uka igjen og Saga skal faktisk få litt fysioterapi hun også. Det blir spennende å se om hun har noen ømme muskler eller noen låsninger. Jeg ser ingen tegn til det, men hunder har jo en ganske høy smerteterskel.

Forrige uke gikk jo i ett og vi fikk lite tid alene, men på torsdag var det utrolig fint vær og Saga og jeg tok oss en tur alene på stranda. Jeg elsker å være ved vannet. Helst setter jeg meg ned et sted, hører og ser på bølgene og bare nyter roen. Sola skinnet og vi bare slappet av der. Kameraet var selvfølgelig også med. Jeg håper på fint vær denne uka, så vi kan ta oss noen koselige turer ved stranda eller over jordene.

Nå skal vi komme oss i senga, god natt og sov godt dere :)

Vel overstått

Da er de travleste dagene denne uka vel overstått. Jeg har fått startet opp med nye medisiner og fått tatt den kapselendoskopien jeg nevnte. Kapselen har fått tatt tusenvis av bilder av tynntarmen min, nå er det opp til legen å se gjennom dem. Det gikk veldig bra å starte opp med medisinen også, men jammen meg ble det en lang dag. Jeg var på sykehuset kl 8.30 og forlot det kl 16.30. Puh! Det ble litt forsinkelser og så måtte jeg vente på legen min en god stund, han ville snakke med meg før jeg fikk lov til å dra hjem. Jeg får nok ikke svar på undersøkelsen før om et par måneder, men det kan jeg leve med og forsåvidt er det ikke hindrende for behandlingen heller. Mens den kapselen gikk nedover tarmene mine kunne jeg faktisk se det på den lille monitoren selv, ganske kult. Jeg liker å kunne se på sånt selv også, det har jeg nok alltid syntes er spennende.

Det tok en stund før kapselen gikk fra magesekken til tynntarmen, så etterhvert måtte jeg legge meg i en seng på høyre side og ligge sånn en stund. Jeg ble liggendes der siden jeg uansett ikke fikk lov til å gå før to timer etter infusjonen var ferdig og legen også skulle komme. Og det var egentlig fint med en seng, å sitte i en lenestol i flere timer kjentes godt i ryggen. Så der lå jeg, leste, hørte på musikk og snakket i telefon. Jeg fikk også endelig spise, 4 timer etter jeg hadde svelgt kapselen, og ca 29 timer etter siste måltid. Det er utrolig hvor godt det plutselig er med tørre brødskiver!

Saga var heldigvis hos et vennepar og det var trygt å vite at hun ble tatt hånd om. Det ble jo uventet sent og ikke minst var jeg veldig sliten når jeg endelig var hjemme igjen. Da er det veldig godt å vite at hun har fått noen turer og er sliten selv. Vi spiste litt mat når vi kom inn og sløvet i sofaen til det endelig var sent nok til å endelig legge seg. Det var godt med søvn og enda bedre å ikke kjenne stort til noen bivirkninger av medisinen. Mange blir visst litt småsyke rett etterpå og gjerne en dag eller to etter det. Utenom kaldsvetten som jeg sliter med ellers har jeg følt meg som vanlig.

Utstyret måtte leveres igjen på sykehuset og da stakk jeg innom svømmehallen i samme slengen. Det var godt å få svømt igjen og å slappe av i varmt vann etterpå. Jeg fikk svømt en del og det er jeg veldig fornøyd med. Nå kjenner jeg det godt i ryggen og jeg var ganske sliten da jeg kom hjem igjen, så det ble en liten dupperunde i sofaen.

I morgen har jeg tenkt å ta husvasken, handle litt og gå en grei tur med pelsprinsessen. Theo kommer på ettermiddagen og skal være her en natt eller to. Det er kjempelenge siden han har vært her nå, så det blir hyggelig å ha han på besøk igjen.

Nå er det natta her, god natt :)

Påske

Øøø, ja, jeg er litt sent ute med et nytt blogginnlegg nå. Plutselig raste bare tiden avgårde igjen og jeg rakk ikke å legge ut noe før vi var på påsketur. Nå er vi hjemme igjen og jeg har fått satt meg ned. Vi har nemlig vært på fjellet! Og et var veldig godt med en liten hyttetur fra fredag til i går. Planen var egentlig å dra hjem i dag, men etter vi hadde ryddet og ordnet skikkelig til besøk i går fant vi ut at vi kunne dra ned igjen i samme slengen og slippe å styre mye i dag tidlig. 

På fjellet var det rimelig kaldt inne i hytta og det tok en stund før det ble varmere. Eivind lagde en hyggelig sitteplass ute og jeg puslet med ting og tang inne, og fyrte som en helt. Hundene, vi hadde med oss nabohunden, koste seg i snøen og hoppet og spratt rundt omkring. På kvelden ble det middag og avslappning. Vi alle var nok litt slitne så det ble en tidlig kveld.

Foto av Jan Rune Bakkelund

På lørdag måtte vi jo i tillegg opp litt tidligere siden vi skulle være med på påskeskirennet! Utkledd som jungeldyr til og med. Venner har det som en årlig tradisjon og i år var vi med. Det var veldig morsomt og ikke minst utrolig kult med så bra vær i tillegg. (HER kan dere se på en video av oss til og med) Etter rennet fortsatte festen på hytta dems der de fleste ble liggendes opp på hyttetaket i sola. Vi dro hjem på ettermiddagen, da hadde jeg såpass vondt at det var best å komme seg tilbake til hytta og få hvilt ordentlig. Det var nok i tankene å dra tilbake igjen på kvelden eventuelt, men mannfolket i heimen og de to firbeinte begynte plutselig å snorke i sofaen veldig tidlig og dermed ble de liggendes der. Jeg fikk lest ferdig boka mi og kan ikke klage over en rolig kv eld i sofaen. I går kom foreldrene pluss to onkelbarn til Eivind på besøk og Theo stakk innom med eieren sin. Været var ikke så veldig bra, men vi fikk likevel satt litt ute før vi ble kalde og forflyttet oss i sofaen. Det var hyggelig med besøk, men jammen meg var vi en slapp gjeng etterpå. Vi dro ned tidlig på kvelden og det var veldig godt å komme seg hjem til en varm dusj, min elskede sofa og seng. Vi slappet av med en serie og sushi og sovnet ganske tidlig.

I dag må jeg faste fordi jeg faktisk skal ta en kapselendoskopi i morgen og starte opp med nye medisiner. Det blir en skikkelig full dag og jeg kjenner jeg gruer meg litt. Å svelge en kapsel er forsåvidt ikke noe stress, men forberedelsene er det litt verre med. Så skal jeg begynne med nye medisiner og disse skal gis intravenøst så jeg må nok sitte på sykehuset en stund. Det blir en lang og slitsom dag regner jeg med, men heldigvis får jeg hentet meg inn igjen på onsdag og torsdag. På fredag er det litt behandling igjen og jeg skal ta meg en runde i bassenget. Jeg er litt usikker hva helgen vil bringe, men vi skal nok finne på noe.

Etter en runde med forkjølelse en stunr nå håper jeg at jeg kommer godt igang igjen med svømminga. Jeg tror jeg må levere utstyret på sykehuset igjen på onsdag og skal se om jeg ikke kan svømme litt allerede da. To ganger i uka er fortsatt planen. 

Nå skal jeg få gjort litt her hjemme, vi har jammen meg ikke pakket ut mye enda og det ser ikke ut her. Jeg håper jeg får satt meg ned med litt bilder senere, så får jeg lagt ut litt mer. Ha en fin dag dere :)