Jeg har lenge tenkt over om jeg skal skrive dette innlegget eller ikke fordi dette er både et intimt tema og i tillegg veldig sårt for meg. Men siden jeg synes vi må være mer åpne om fysisk og psykisk helse, skal jeg belyse et veldig viktig, men også for mange andre så sårt tema: den gynekologiske undersøkelsen.
Det er nok få kvinner som gleder seg til å ta turen til legen for en gynekologisk undersøkelse og den regelmessige celleprøven i utgangspunktet. Sjekk deg kampanjen har fått mye oppmerksomhet de siste årene og i mange legekontorer finner vi plakatene som minner oss på hvor viktig det er å sjekke seg. Oppdager man celleforandringer tidlig kan man nemlig behandle det godt. Men selv om det ikke bør være en stor sak å få tatt den, er det for mange et rent helvete. Noen av oss kvinner tar den aldri, noen kun i narkose og andre lider seg gjennom den ca hvert tredje år.
Det er litt over tre år siden jeg tok min siste gynekologiske undersøkelse på sykehuset i regionen her. Etter mange år med kroniske smerter som en del av min hverdag og en rekke ulike undersøkelser av underlivet, har jeg sammen med gode gynekologer erfart hvordan en gynekologisk undersøkelse kan gjennomføres uten unødvendige smerter eller ubehag. Dette er godt beskrevet i journalen min. Jeg hadde tidligere hatt flere negative erfaringer på sykehuset, men visste at denne undersøkelsen var mulig å gjennomføres uten smerter. Derfor sa jeg i fra hva som måtte til for at også denne skulle bli en grei opplevelse.
Ifølge sykepleieren var jeg tydelig og veldig bevisst på hvordan vi kunne få til dette, og ga som nevnt tydelig beskjed om at jeg trengte pauser for å puste meg gjennom smertene. Selv om legen hadde lest mine tidligere journaler og var klar over mine utfordringer tok hun ikke hensyn til disse. Hun mente at hun hadde gjennomført undersøkelsen på mest mulig skånsom måte. Det er bare rart at jeg opplevde det så annerledes. Ingen sted i svaret på klagen min til Pasient- og Brukerombudet svarte hun på hvorfor hun ikke stoppet opp for å gi meg en pause, men bare fortsatte tiltross for tydelige tegn på at hennes pasient opplevde smerter og stort ubehag.
Relativt fort etter hun begynte undersøkelsen klarte jeg nemlig ikke å puste lenger fordi smertene var så overveldende. Sykepleieren ble bekymret og kommenterte at jeg ristet i hele kroppen og til slutt hyperventilerte, tårene trillet i tillegg. Jeg sa at det var forferdelig vondt hvorpå legen bare svarte «at det var mye motstand» mens hun fortsatte å presse opp instrumentet. Hun fortsatte altså bare uten å stoppe opp et eneste sekund. I etterkant snakket jeg med sykepleieren og hun forstod godt at jeg hadde opplevd undersøkelsen som en voldtekt. Svaret på klagen min inneholdt ikke det minste tegn til ydmykhet eller forståelse fra legen.
Resultatet av den siste undersøkelsen ble vonde minner som har ført til mange mareritt siden, enda mer smerter og ingen tillit til den delen av spesialisthelsetjenesten. Selvfølgelig sitter jeg igjen med mye sinne, for dette var absolutt ikke nødvendig å måtte oppleve, men enda større er det spørsmålet om hvorfor det er så ulike opplevelser så mange kvinner har med ulike gynekologer blitt.
Etter noen år med redsel for en ny undersøkelse turte jeg for litt siden å ta den hos min relativt nye fastlege. Jeg grudde meg noe voldsomt og hadde klart å lure meg unna dette lenge, før hun til slutt bare stoppet foran «den døra» og spurte om vi skulle starte timen der. En liten stund senere gikk jeg ut av det rommet igjen med en enorm lettelse. Ikke bare hadde jeg greid meg gjennom det, det hadde heller ikke vært vondt i det hele tatt! Legen tok seg tid, gikk frem forsiktig og var klar til å stoppe opp med en gang jeg trengte det, men det behøvdes ikke.
Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har dårlige og til og med traumatiske opplevelser fra gynstolen. Legen som undersøkte meg på sykehuset sist har også flere andre rundt meg reagert på. De har nok uheldigvis ikke sendt noe klage og jeg kan forstå det, det fører jo ingen sted bortsett fra enda flere tanker på noe man helst vil glemme. Denne legen har nå begynt i privat praksis, og jeg må si at jeg er bekymret for at andre skal måtte oppleve det samme. Rykter kan spre seg fort, men det betyr ikke at de når de som trenger å bli advart mest. Da tenker jeg selvfølgelig på alle de andre kvinnene som har smerter i underlivet, for det er dem dette er verst for. Smertestilstander i skjeden og skjedeåpningen som vaginisme eller vestibulitt og genitale hudlidelser har store konsekvenser for disse allerede, trenger de dårlige erfaringer av behandliner hos legen i tillegg? Men så er det flere kvinner uten noen som helst problemer som beretter om lignende erfaringer, hva er forklaringen på det?
Mange kvinner klager ikke, men bærer på disse ubehagelige opplevelsene alene. Som betyr at leger ikke får nødvendige tilbakemeldinger heller. Min egen klage ga ingen gode resultater. Jeg tror at det kunne vært nyttig med en form for kvalitetsmåling av kvinners opplevelser.
Jeg har gått til gynekolog ganske så jevnlig siden jeg var 14 år gammel, og har erfart at denne undersøkelsen absolutt ikke behøver å være noe vond eller ubehagelig. Noen leger har fått det til uten noe som helst ubehag, andre har ikke vært like flinke. I en periode var det ganske vondt, kort tid etter fikk jeg diagnosen endometriose, men jeg kunne puste meg gjennom smertene og var ikke redd dem. Etter mange år klarer man å leve sammen med dem. Likevel har opplevelsene med de ulike legene igjen vært så svært forskjellige. Noen er forsiktige, går frem sakte og tar hensyn. Andre leger virker til å ville få gjort unna undersøkelsen på raskest mulig måte og virker ikke til å bry seg om hvordan pasienten opplever den. Smerter blir bagatellisert med «såpass må du tåle», «nei, det er ikke vondt» eller «ta deg sammen». I tillegg hører jeg stadig vekk at pasienter opplever å høre legen si «åh, det er såpass ja», selv om de i forkant har gitt beskjed om at undersøkelsen kan være svært smertefull for dem.
For min del har alle disse negative erfaringene ført til en økt angst for denne typen undersøkelser, mer smerter og generelt svekket tillit til at mine behov blir tatt på alvor og tatt hensyn til i en slik situasjon. Det er ille nok å ha en så traumatiserende erfaring med en lege, men at systemet ikke tar klagen til etterretning svekker tilliten min til helsetjenesten ytterligere og får meg til å lure på om de tenker at dette er god pasientbehandling. Det bekymrer meg at så mange andre kvinner har lignende erfaringer. Det får meg til å lure på om det er sånn at kvinner bare skal nøye seg med å bli undersøkt og å få behandling, men ikke skal stille krav til hvordan opplevelsen skal være. Oppdatert kunnskap om ulike smertetilstander og evne til å behandle disse på en tilfredsstillende måte for pasienten bør alltid stå i hovedfokus. Har ikke gynekologer en felles opplæring i hvordan de skal gjennomføre en gynekologisk undersøkelse på en tilfredsstillende måte på kvinner som har smertetilstander eller andre utfordringer knyttet til disse undersøkelsene?
Jeg har aldri blitt spurt av noen av de behandlerne (lege, fysioterapeut, uroterapeut,...) jeg har vært hos, og det er dessverre en god del nå, om hvor fornøyd jeg er. Føler jeg meg godt ivaretatt, føler jeg at samarbeidet fungerer eller er det noe jeg ikke er fornøyd med? Ikke en eneste gang. Og jeg lurer virkelig på HVORFOR.
Bør ikke pasientens vel og være alltid være hovedfokuset?
