Om sjokolademousse, smerter, bølleføll og gravide venninner

Perfekt bilde, sant!

Egentlig hadde jeg tenkt å dele oppskriften på en fantastisk god sjokolademousse med dere i dag, men så finner jeg jammen meg ikke igjen et eneste av de bildene jeg tok av den. Bare det ene der moussen er dekket av sjokoladebiter og nøtter. Resten har jeg virkelig null anelse hvor jeg har gjort av, men har en mistanke om at de kan ligge på den mobilen jeg klarte å mose. Jeg satt meg nemlig på den. Rumpa mi var visst too much for den så den takket for seg.  Hvil i fred.

Så siden det ikke blir dessert, får jeg vel skrive om noe annet. Kroppen er kranglete om dagen, både mage og muskler kunne jeg helst byttet ut, men dessverre er det visst ikke mulig. Jeg har mye smerter i ryggen igjen i tillegg til de vanlige i nakke/skulder/hode. Det suger energien ut av meg og legger en demper på humøret. Det er ikke alltid like lett å bare avlede seg. I går kveld klarte jeg knapt å stå oppreist, til slutt ble det smertestillende og heldigvis fikk jeg sove greit, bare veldig sent. Jeg blir så våken av medisinene. Magen tåler de dårlig, men jeg skal ikke klage for mye.

I det siste har jeg hørt mye på mine gravide venninner og ledd så jeg griner. Det er tydeligvis mye rart en skal tåle av kroppslige og psykiske forandringer, og til tider kan det være ganske underholdende å høre på. Hun ene har heldigvis endelig presset ut sin nå og det var nok veldig greit. I hvert fall for en lei mamma, jeg hadde det utrolig morsomt.

Babyen kom før termin og ifølge mor som et lyn, selv om jeg må si at det tok fryktelig lang tid fra jeg fikk beskjed om å holde meg i beredskap til hun kom. Jeg skulle nemlig være "liksommamma" til storesøstra på ti. Det gikk strålende fint. Jeg måtte minne henne om å drikke, ellers hadde hun lett tørket ut, innimellom dra hun vekk fra dataen eller mobilen og tvinge henne til å snakke med meg i mer enn tre ord om gangen. Ikke hele tiden da, hun la faktisk bort teknologien innimellom og snakket med meg frivillig. Men jeg spør visst mye. Er det rart da, folkens!? De sier jo så lite! I tillegg var det tegn til en begynende omgangssyke da jeg overtok kidden, men heldigvis slapp vi unna og formen hennes var bare litt redusert de første to dagene. Jeg hadde henne hjemme fra skolen, dere vet - 48-timers regelen, så det var litt å sjonglere for å få kabalen til å gå opp. Men det gikk bra og 10-åringen er fortsatt i godt behold. Jeg fikk i den nok mat, drikke og til og med leverte jeg den fra meg i ren tilstand. Bare det der med lekser har jeg ikke helt dreisen på enda.

Siden en 10-åring ikke kan dra på sykehuset alene for å besøke den nye verdensborgeren, måtte jo selvfølgelig barnevaketn være med. Dermed var jeg en av de første som fikk hilse på og det var selvfølgelig stas. I går var jeg innom, leverte dataen til storesøster (hun holdt på å dø av kjedsomhet) og nusset litt på bittelille lillesøster igjen. Oxytocin er fantastisk!

Bølleføllet

Etterpå var jeg innom hestene jeg passet i sommer. Jeg har faktisk kommet meg på hesteryggen noen ganger og det er fantastisk, men skuldra mi er ikke så medgjørelig om dagen. Heldigvis er de glade i kos og litt oppmerksomhet, så jeg dro ut for å besøke dem og ta noen bilder. Det bør jeg definitivt gjøre oftere, sjela har godt av det. Bølleføllet, som jeg er så forelsket i og helst vil adoptere (jeg mangler bare penger og helse, men tar gjerne imot tips om rike, single og kjekke menn!), var lite opptatt av å være modell, hun ville heller kose og lukte på meg. Heldigvis stilte noen av de andre hestene opp.
For tiden passer jeg på en hund og hadde selvfølgelig med meg begge. De fikk springe på ridebanen og fikk ut bra med energi, før vi så litt på hestene. Kiwi tørr jo å gå ganske nærme hestene, hun vil bare ikke bli luktet på, men holder likevel en grei sikkerhetsavstand. Hunden jeg passer mente den avstanden måtte være minst 5 meter mer enn hva Kiwi synes er greit. Helt i orden for min del, vi satt oss bare ned i snøen og kikket litt på dem før hundene fikk slappe av i en lunken bil og jeg knipset litt.