To tunge måneder

Det er faktisk allerede to måneder siden jeg har blogget. Jeg har hatt hverken energi eller lyst til å skrive stort. Formen min har vært og er fortsatt dårlig og det har vært mange bekymringer rundt Saga.

Hun har nemlig ikke hatt det noe bra de siste månedene og jeg har ærlig sagt prøvd å forberede meg på at kampen kanskje er tapt og tiden for å la henne få gå har kommet. Hun har vært kronisk syk med lavt stoffskifte og kraftige allergier i mange år, og etter den heftige runden med tarmbetennelser i fjor høst kom hun seg ikke helt på beina igjen. Tarmen hennes er bra igjen nå og hittil har de kroniske betennelsene ikke kommet tilbake. Men likevel har hun vært fryktelig urolig, bitt og slikket seg til blods på labbene, stresset og peset mye og rett og slett gitt uttrykk for at noe er galt.

Vi har vært i kontakt med veterinæren hele veien. Hun ble sjekket nøye med tanke på smerter i musklene og fikk litt behandling med laser og masasje. Selv om hun ble friskmeldt fra noen smerter i bakre del av ryggen ble uroen ikke borte og til slutt klarte hun å bite seg til blods i løpet av en natt. Det ble derfor enda en tur til veterinæren.Vi antok at hun hadde begynt å reagere allergisk på enda noe annet i tillegg og hun ble derfor satt på nye allergimedisiner. Først en type som hun ikke tålte bra og så en annen. De hadde en begrenset virkning, hun var likevel fryktelig urolig. Det var opptil flere timer med pesing, vandring og bjeffing og jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å bli gal selv. Ingenting jeg prøvde hjalp og jeg begynte å bli veldig fortvilt.

Jeg sjekker jentene regelmessig, tenner, øyne, ører, poter og kjenner godt over hele kroppen. Om jeg ikke gjør dette daglig, så blir det annenhver til hver tredje dag. Atferden dems har jeg også en god oversikt over og følger nøye med på, spesielt når en av dem virker til å plages av noe. Saga har jo vært syk i mange år, så jeg har vært vant til å måtte det. Desto mer har det plaget meg å ikke finne en tydelig årsak på atferdsendringen hennes.

Men forrige uke fikk jeg endelig et svar og fant nok årsaken: hun må ha hatt forferdelig vondt!

Sent på mandagskveld sjekket jeg tennene hennes og oppdaget at en av de bakerste var delt i to, på langs! Jeg er sikker på at den skaden ikke var der da jeg sjekket tennene på lørdag, så hun må ha tatt knekken på den med et bein hun gnaget på både på lørdag og på søndag. Noe de får regelmessig og som de nå hadde fått fordi jeg synes hun hadde begynt å få belegg på tennene litt fortere enn vanlig. På søndag la jeg merke til en ånde fra helvete, men antok at den kom fra magen hennes. Hun har nemlig slitt med en del dårlig ånde når den har vært i ubalanse. Da jeg sjekket tennene nøye igjen på mandag og oppdaget den tanna skjønte jeg jo at lukta antageligvis kom fra den.

Hun fikk smertestillende med en gang og veterinæren ble ringt morgenen etter. Der var det dessverre fullt kaos pga sykdom, så de hadde ikke mulighet til å operere henne før på onsdag. Jeg kunne ha prøvd å få en time et annet sted, men valgte å heller smertestille henne godt og få operert henne der på onsdag. Livstruende tilstander er en ting, der hadde jeg ikke hatt noe valg. Men når jeg har mulighet til å velge vil jeg helst bruke klinikken som vi kjenner til, og som kjenner oss og Saga's sykehistorie. Hun har jammen meg blitt operert der hele fire ganger nå.

Jeg leverte henne dermed på onsdag, ventet til hun hadde sovnet og fikk sett på tanna sammen med veterinæren. At den måtte være vond var det ikke noe tvil om. Jeg dro, Saga ble operert og tatt vare på.

Da jeg kom for å hente henne fikk jeg beskjed om at den tanna nok hadde vært et problem en stund. Den så ikke ut innvendig, var kraftig betent og hadde råtnet helt ned på kjevebeinet. Lukta som kom fra munnen hennes var helt grusom, spesielt etter de hadde fått tatt den ut. Vi antar at det har vært en liten, ganske så lite synlig sprekk i den som har sluppet inn bakterier og dermed gitt grobunn til dette. Skallet til tanna har antageligvis kapslet inn den lukta godt. For den hadde jeg garantert lagt merke til, og har aldri vært sånn før.

Jeg tok med meg frøken "uten tann" hjem igjen og hun fikk hvile etter narkosen og operasjonen. Hun spiste bra og kom seg fort å beina igjen samme kvelden. Smertene de første dagene etter inngrepet var det litt vanskelig å få kontroll på, men nå trenger hun ganske lite smertestillende og jeg regner med at smertene snart er borte. I helgen gikk selvfølgelig stingene opp, så det er jammen meg et dypt hull opp i der, men på kontrollen i dag så det ok ut. Hun går på antibiotika og jeg følger med på såret. Om en uke skal vi til en ny kontroll. Jeg håper dette gror uten problemer nå, hun har virkelig hatt nok nå. Veterinæren var imponert over hvor snill hun fortsatt er og det må jeg si meg enig i.

Jeg irriterer meg fryktelig over at disse firbeinte ikke kan peke på stedet som er vondt, siden de liksom ikke kan snakke. Det hadde vært så mye lettere og de kunne fått hjelp mye tidligere.

Det er en tanke som jeg har sittet en del med de siste dagene og som jeg synes er viktig å dele med dere. Det er utrolig viktig å huske på at også en kronisk syk hund kan få helt "vanlige" skader, som en tannfraktur jo er. 

Jeg føler det kanskje ble skyldt på allergiene, som allerede var der, for fort da uroen meldte seg, noe som jeg tenker ikke er unaturlig. Men hadde vi sett på symptomene alene, uten å tenke på den allergien, hadde det kanskje blitt sjekket nøyere og vi kunne (kanskje) ha oppdaget tanna før.

Jeg tar med meg den erfaringen videre og kommer til å være enda mer våken og jeg håper selvfølgelig at du som leser dette vil lagre det et lurt sted i hjernen. Det trenger ikke å være din egen hund som endrer atferd. Forsåvidt trenger det ikke å være en hund, det kan være et annet dyr eller til og med et menneske også. Et kronisk sykt individ kan få andre sykdommer og helt vanlige skader.

Alene med Kiwi

På torsdag var vi på Nosework kurset igjen og i pausen tok jeg med meg Kiwi på en liten tur alene i sumpen, like der hundetreningen er. Det er litt rart for oss begge å gå tur alene, det mangler jo minst en hund til. Saga sov i bilen, og faktisk så var Theo med oss den dagen også. Det litt godt for hver av dem å få litt alenetid med meg i blant, selv om det kan være litt rart.

Det ble en koselig liten tur likevel og når jeg satt meg ned med bildene senere den kvelden oppdaget jeg plutselig at den lille søte valpen min ikke er så liten lenger likevel. Hun ser jo ganske så voksen ut, helt plutselig. Hun har også modnet en god del til psykisk, noe jeg har lagt veldig merke til de siste ukene, kanskje det er derfor hun plutselig ser så mye mer voksen ut? Det er noe magisk med å se dem vokse og utvikle seg, selv om jeg innimellom hadde likt å stoppe tiden litt og forbli litt der vi er akkurat nå. Men jeg vil absolutt ikke klage, jeg elsker hvordan hun utvikler seg, blir mer selvstendig, selvsikker og tøffere. Hun er tvers gjennom bare god og snill, og ikke minst rampete og leken.

En stor tommel NED for Europris

Kanskje er jeg en av de siste som har fått det med seg, men jeg må si jeg ble ganske så overrasket da jeg skulle innom Europris i går. På forhånd sjekket jeg nemlig hva de hadde på tilbud og klikket meg gjennom nettsidene da jeg oppdaget at Europris tydeligvis har inngått et samarbeid med Cesar Millan! Den såkalte «hundeviskeren» som vel dessverre fortsatt blir vist på tv her i Norge, i en rekke andre land har programmet hans blitt forbudt på grunn av metodene han benytter seg av i rehabilteringen av det han kaller for «problemhunder».

Europris linker både til Facebooksiden hans og har altså nå valgt å ta inn leker han har designet. På nettsiden dems blir kunden oppfordret til å følge hans side «dersom du liker denne mannen og hva han står for». I løpet av februar og utover våren får butikkene inn produkter fra Cesar Millan, om det bare betyr lekene eller noen av hans torturredskaper utdyper de ikke.

Jeg kan vel kanskje ikke si meg altfor overrasket, som ei venninne så fint sa «den butikken er vel ikke akkurat kjent for kvalitet», men jeg er meget skuffet over dette. Jeg har kunne anbefale andre å se etter enkelt hundeutstyr i den butikken fordi de innimellom har fått inn for eksempel gode bur, men her etter kommer jeg ikke til å gjøre det lenger. Jeg kommer også til å unngå den så langt jeg kan.

Det er gode grunner til at han har fått mye kritikk og er til og med forbudt både på tv-skjermen, men også scenen, i en rekke andre land. Jeg har ikke tenkt å gå veldig inn i dybden på det, jeg skal heller legge ved noen linker så de som er interessert kan lese mer om det og kanskje se på programmet hans med mer kritiske øyne.

Det finnes veldig mange gode hundetrenere med en solid og god utdanning som jobber med vennlige og oppdaterte metoder. Cesar Millan er ikke en av dem, han har hverken en utdanning innen hund og atferd og heller ikke viser han stor interesse for å viderutdanne seg og dermed holde seg oppdatert. Han bruker metoder som er i strid med dyrevelferdsloven og flere av hans metoder definerer Mattilsynet som vold. Er det virkelig en slik person vi ønsker å støtte?

Jeg hadde forventet og ønsket meg at en så stor butikkjede som Europris hadde informert seg godt før de vurderte dette. Om de har det har de tatt et klart standpunkt om hva de prioriterer, ikke dyrevelferd. Dessverre.

Linker for de som ønsker å lese mer: 

Pressemelding fra NAS vedr Cesar Millan

THE DAMAGE OF DOG WHISPERING

Cesar Millan - Hundehviskeren som brøler 

Åpent brev til alle Cesar Millan-tilhengere som bruker uetiske metoder 
Cesar Millan Fails German Dog Training Test  
Trening av hund – hva er lov? 

 Bildekilde: http://smartdawgs.com/newsite/wp-content/uploads/2009/04/cesars-way-no-300x259.jpg

Alle trenger en lekeonkel

Hver valp bør ha en lekeonkel, helt klart! Kiwi storkoser seg med onkel Theo, som leker så fint med den lille rampeungen vår. Jeg er veldig glad for det, ikke bare fordi det avlaster Saga og meg litt, men fordi alle valper har godt av trygge og rolige lekekamerater som roer ned en for heftig lek og leker med valpen på en god måte. De skal jo lære seg å oppføre seg pent, også i leken. 

Roller skal byttes på, den ene gangen er det den ene valpen som er øverst eller jager, den andre gangen er et plutselig den andre valpen som ligger øverst eller løper etter den ene. Det skal være en balanse mellom krefter og energi, og det må disse små øve på. Selvfølgelig skal valper få lov til å være sammen og å leke med andre valper også, men voksne trygge hunder er gullverd å sosialisere en valp med. De er ofte flinkere til å roe ned når valpen er for giret, setter grenser på en god måte og har forsåvidt mer tålmodighet. Valper er som barn, de trenger litt veiledning innimellom.

Saga har fått seg egen koffert

Saga har altså fått sin egen lille koffert. Jeg klarte bare ikke å la være å kjøpe den da jeg så den på Søstrene Grene for noen dager siden. En ekte hundekoffert! Den måtte hun jo bare få. Jeg kjøpte også en sånn stabil handlepose i samme mønsteret.

Vi reiser en del både til utlandet og til fjells, og da må hun ha med seg litt diverse. Til nå har jeg bare stappet tingene hennes i en veske eller en ryggsekk, men i en liten koffert trenger en ikke å rote like mye for å finne tingene. Så det bir nok mere praktisk. Dessuten klarer hun ikke å åpne den selv så lett for å forsyne seg av godbiter og annet.

Hva Saga pakker med seg i kofferten? Det er sevfølgelig litt avhengig av hvor vi skal og hvor lenge. Skal hun være hos noen mens jeg er borte så er det enda litt annerledes jeg pakker kofferten hennes. Men sånn generelt tar hun med seg dette:

- Medisiner
- Godbiter (både til medisinene og til ellers)
- Mat og skål
- Regndekken/-dress og refelksvest
- Håndkle
- noe å tygge på
- ekstra hårspenner og - strikker
- og gjerne en børste

Jeg pleier som regel å sende med en sele og et bånd ekstra også, det blir jo fort vått og kan bruke litt tid på å tørke. Også senga tar hun med seg, selv om jeg er litt usikker på hvor mye hun faktisk bruker den hos andre. Hjemme ligger hun jo der hun vil, som regel i sofaen eller under stuebordet.

Har hundene deres en egen koffert?

Har hunden din venner?

Saga er en veldig sosial frøken som kjenner mange hunder, men jeg vil likevel si at det er kun noen få som er vennene hennes. Hun hilser gjerne på nye og kjente, leker og løper kanskje med dem litte grann, men er mest glad i å tusle sammen og å snuse. Det kan hun for såvidt gjøre med hvilke som helst andre hunder. Hun synes det er ålreit å være på tur med andre, men trenger ikke nødvendigvis vise store følelser over det. Den skikkelige gleden over å se en av vennene sine ser jeg dog sjeldent. Hun har vel to bestevenner: Theo og labradoren Mira. Når hun treffer dem stråler hele hunden og det er ikke tvil om at hun er glad for å se dem. Samme reaksjonen viser Theo og Mira når de treffer Saga, og jammen meg er ikke det herlig å se. 
 

  
I mitt forrige innlegg om å ha et godt forhold til hunden sin nevnte jeg at hunden trenger gode relasjoner for å kunne utvikle seg og å trives. Relasjoner er vi alle avhengige av. Relasjoner til andre rundt oss, foreldre, søsken, venner. Hunder er sosiale vesener som kan skape gode relasjoner til mennesker, andre hunder og også andre dyr. Uten disse relasjonene trives de ikke. Nå var hovedfokuset i det forrige innlegget på relasjonen mellom mennesket og hunden, så i dag har jeg tenkt å stille dere et annet spørsmål: Har hunden din venner på fire bein? Jeg begrenser det ikke kun til andre hunder siden mange hunder også knytter bånd til for eksempel katter, og disse vennskapene er like viktige for pelsbarna våre.

Så, kan du ramse opp noen navn på venner hunden din har? Venner som den virkelig liker? Altså som ikke bare du mener er hundens venner fordi du liker å være i lag med eieren og hundene alltid er med på tur. Jeg mener sånne venner som du ser hunden din ikke klarer å slutte å glede seg over, som den helst kunne vært sammen med hele dagen. Som den kan leke, men også slappe av sammen med? 

Jeg tror det er mange hunder der ute som egentlig ikke har skikkelige venner og nok en del som dessverre ikke har noen i det hele tatt. Det kan selvfølgelig finnes ulike også gode grunner til det, men jeg synes likevel det er trist. For jeg tror det virkelig det er veldig få hunder og for så vidt også mennesker som vil være bare for seg selv. Som regel er det vonde opplevelser eller dårlig sosialisering som ligger i bunn her, men det er ingen grunn til å ikke ha et mål om å jobbe med det for å se om ikke hunden likevel kan få seg (om så bare en) venner.

 

Tenk litt over det, så skal jeg skrive litt mer om dette etter hvert.

Ny svømmepoool - fordi alle hunder trenger det

Som firbeint kan det bli ganske heftig med pels når det er varmt, det synes i hvertfall Saga. Hun har i alle år hatt sitt egne lille badebasseng, som så ut som en rød hund, og elsket det. Det ble ødelagt under noe oppussing, så mens jeg satt på sykehuset i dag tittet jeg litt rundt på nettet og fant jammen meg et nytt på Biltema. Til en helt ok pris, 159kr. Sammenlignet med den røde hunden som jeg tror koster mellom 300-400kr synes jeg dette var billig og ikke minst ser det fint ut også. Den er av hardplast og egentlig beregnet som badebasseng/sandkasse til barn, men i og med at den er litt mer stabil synes jeg den egner seg kjempefint til de firbeinte også.

Saga pleier som regel å legge seg ned i vann, hun er ingen hund som liker å svømme noe særlig. Hun går i vannet, legger seg rett ned og strekker fra seg alle fire bein. Det har hun alltid elsket å gjøre uansett hva slags vann det har vært. Søledammer, gjørmedammer, osv. Dere kan tenke dere hvor svart hun har vært innimellom. Så et lite basseng i hagen med rent vann i har vært en fin kompromis for oss. Hun kan bade og kjøle seg av og jeg slipper å dusje hun skikkelig etter hver tur. Og ikke minst er det veldig fint for henne å den muligheten når vi ikke kan dra ned til stranda hver dag.
 
Jeg stakk altså innom der en tur på vei hjem og kjøpte en ny svømmepool til henne. Nå kjøpte jeg bassenget i rødt, men det finnes også i blått. Kanskje blir det et blått et i tillegg etterhvert, men til nå får det holde med et rødt. Det falt i smak, pelsprinsessen ble veldig fornøyd og måtte selvfølgelig prøve det med en gang!

Et godt forhold til hunden

Jeg har jo et fadderbarn, selv om han ikke er så veldig liten lenger så utvikler han seg fortsatt i et enormt tempo. Altså helt ærlig, de vokser jo som ugress disse små! Plutselig er de noen kilo tyngre, flere centimeter høyere og ikke minst: det skjer SÅ mye oppi hodet. Veslegullet er for tiden i en fase der det bare er mamma som gjelder, «du er ikke mamma» tenker han nok hver gang noen andre prøver å ta seg av han og hyler. Hjelp! sier mor og far, babyen er en smule utfordrende, men HEI dette er et bra tegn. Ungen skjønner hvem han hører til – tilknytning kalles det! Og den er noe av det viktigste for et barn, de trenger nemlig en trygg base som gir barnet muligheten for kontrollert utforskning av objekter og omgivelser som kan utløse frykt og som gir dem tilflukt når de er urolige.

Ja ok, og hva har det med hunder å gjøre? Vel, mye faktisk! For også en hund trenger en trygg base. En eier som den kan stole på, som tar vare på den og sørger for at hunden har det bra. Å ha det bra betyr at noen flere enn de grunnleggende behovene må være dekket. 

I sin behovpyramide gir Maslow en god oversikt over behovene mennesker har, og som jeg også mener lar seg overføre til hunden til en viss grad. Søvn,vann og mat, husly, fysisk aktivitet og eliminasjon (at kroppen kvitter seg med avfallsstoffer) er noen av de mest grunnleggende, de fysiologiske, behovene både vi mennesker har, men også hunden. Etter disse kommer behovet for trygghet, stabilitet og beskyttelse, som følges av behovet for det sosiale – vennskap og kjærlighet. Over disse tre nivåene plasserte Maslow behovet for respekt og anerkjennelse og behovet for selvrealisering. Respekt, anerkjennelse og selvrealisering i form av å bli respektert av andre, mestring, selvtillit og å kunne utvikle sine evner og å bruke de til noe, er noe som også er viktig for hunden. Men som jeg ikke har tenkt å gå nærmere inn i, jeg skal heller ikke gå inn i de fysiologiske behovene, men konsentrere meg spesielt om behovet for trygghet og det sosiale.

Dermed tilbake til tilknytning og trygghet. Jeg nevnte begge deler i mitt forrige innlegg der jeg skrev om samsoving – å ha hunden i senga. Alle trenger nemlig en trygg base for å kunne utvikle seg, takle verden og fungere godt. Vi skal kunne regulere oss selv og å utvikle en god sosial kompetanse. Også hunden. 

Tilknytning, trygghet og å være sosial fører oss til det vi alle trenger: relasjoner. Relasjoner til andre rundt oss, foreldre, søsken, venner. Hunder er sosiale vesener som kan skape gode relasjoner til mennesker, andre hunder og også andre dyr. Uten disse relasjonene trives de ikke.

Helst vil vi selvfølgelig at denne relasjonen skal være basert på tillit og trygghet. «Du passer på meg og du gjør meg ikke vondt». En trygg tilknytning kan bare oppnås når tilliten til den andre er tilstede, når omsorgsgiveren klarer å lese signaler og reagerer adekvat på dem. Mange hunder som er engstelige av seg virker å ha en for sterk tilknytning til eierne sine. Disse har som regel på et eller annet tidspunkt utviklet seg litt skeivt og mistet evnen til å stole på seg selv, eller aldri lært seg det. Oftest er det disse vi kaller for hjelpeløse. De blir fort redde, kan trekke seg tilbake, stikke eller velger andre uheldige strategier som å true med knurr, snapping eller bitt. Disse ender fort opp som problemtilfeller med fortvilte eiere og dermed enda mer usikkerhet. Ikke akkurat gunstig for noen, spesielt ikke relasjonen.

Målet med et fokus på relasjonen og en trygg tilknytning er at valpen skal kunne få utvikle seg selv til å bli selvsikker, regulere sine følelser og å fungere godt sosialt i forhold til andre hunder, andre dyr og mennesker. Den skal kunne være i stand til å takle små til større utfordringer på gode måter uten hele tiden å måtte be om hjelp eller å velge uheldige strategier. Når det gjelder en voksen hund som har utviklet seg skeivt trenger den å lære bedre alternativer til det den har valgt til nå. Den trenger å få tilbake selvtilliten sin igjen.

I et foredrag om relasjonen mellom hund og eier sa Suzanne Clothier noe som jeg synes traff spikeren midt på hodet: 

"For me, if I have to deprive an animal of something so that he finds me valuable – wow – there is something crazy wrong with that. I wouldn't want a friendship that way, I would not wanna be married to someone who treated me that way. So personally, I am looking for what allows for a really rich relationship with a lot of nuance, a lot of safety and a lot of enjoyment." 

Trygghet, trygghet og trygghet. Rett og slett. Og hvordan får vi nå bygget en god relasjon? Eller styrket den vi allerede har til vår firbeinte venn? Jeg tror det er noen enkle ting en kan starte med og som jeg tenker enhver hundeeier bør ha fokus på, uansett om relasjonen i utgangspunktet er bra eller om du nettopp har fått en veldig usikker hund i huset som du nesten bare vil gi opp igjen med en gang fordi du føler deg så hjelpesløs selv. 

1. Hvordan setter du grenser? 
Jeg tror på å bruke metoder der ønsket atferd forsterkes og uønsket atferd forhindres, stoppes eller avbrytes framfor metoder som skremmer eller tvinger hunden til å gjøre noe. Hvorfor? Fordi vold, makt og angst ikke fremmer en sunn relasjon og heller ødelegger selvtillit og selvstendighet. Og en relasjon som baserer seg på dette ikke er noe jeg etterstreber, til noen vesener. Grenser kan settes på vennlige måter som skaper forutsigbarhet og trygghet, tillit og respekt. 

2. Forstår du egentlig hva hunden din prøver å si? 
Lær deg mest mulig om hundens språk, dens signaler og måter å være på med andre. Les for eksempel om dempende signaler, avstandsøkende og avstandsminskende signaler og observer hvordan hunder opptrer ovenfor hverandre. Hvordan hilser hunder på hverandre? Hvordan er leken? Når får du inntryk av at hunden blir sliten eller stresset? Jo mer du blir kjent med både din hunds væremåte og dens signaler jo bedre vil du kunne forstå den og ha muligheten til å respondere på en god måte. 

3. Vær der når den trenger deg 
Akkurat som oss trenger også hunden trøst innimellom, eller bare litt støtte til å takle en vanskelig situasjon. Vær tilstede og prøv å ta godt vare på den. Er den syk? Vis at du bryr deg om den, gå og sjekk om alt er bra regelmessig, stell godt med den, om den har det vondt og du føler deg uendelig hjelpesløs så er det viktigste fortsatt at du er der. Sitt ved siden av, stryk på den, hold hodet. «Jeg er her, du er ikke alene» - omsorg og trygghet betyr like mye for et dyr. 

4. Det er ikke bare du som har lov til å si nei! 
Også hunden din har grenser, det er ikke alt den liker eller vil være med på og i utgangspunktet skal den få lov til å si NEI. Noen ting, som å dra til veterinær, bade innimellom osv, må en bare, men du kan alltids gjøre ditt beste for å gjøre det mest behagelig for hunden. I andre situasjoner skal du respektere at hunden din kanskje ikke har samme ønske som deg, vil den for eksempel ikke hilse på naboen så la den få slippe. Aksepter og respekter grensene til din hund, akkurat som du ønsker at dine egne blir respektert av andre. 

5. Kos dere sammen! 
Finn på hyggelige ting sammen som hunden din liker godt og som er naturlig for den, gjerne ting der dere må samarbeide. La den for eksempel søke etter noe eller noen i skogen, etter mat eller gjenstander. Også andre hunder kan den like å søke etter. La hunden din klatre på en trestamme og balansere, fortell den hvor flink den er når den gjør noe bra, lek litt med den når den oppsøker deg med en leke. 

Husk på at hunden ikke nødvendigvis synes det du synes er gøy er så morsomt for den. Se etter, blir den stresset eller virker den tifreds og rolig mens den gjør det?

Gi den kos når den oppsøker deg. Gå turer der dere liker dere, svøm sammen eller bare slapp av i sofaen i lag. Ha fokus på alt det som fungerer bra og som du som hundeeier kanskje til og med kan være stolt over. 

Nyt de gode øyeblikkene og la deg berøre av det. Vi har dem ikke med oss for alltid, bruk heller til på å glede deg over den og det dere har sammen. Det er verdt det!

 

Disse fem punktene er i mine øyne noen av de viktigste, kanskje har jeg glemt noe? Hvis du kommer på noe send meg gjerne noen ord. Jeg tror dette her er en god base å bygge et forhold til hunden sin på. Bruk litt tid til å reflektere rundt det og hva du selv synes er viktig i relasjoner.

Lykke til!

Om å sove sammen - hunden i senga

Å ha en hund i senga er et omdiskutert tema, noen synes det er det mest naturlige i verden, andre er sterkt i mot det. En del synes det både er uhygienisk og ubehagelig og andre tror hunden kommer til å ta over verden hvis de deler soveplassen sin med sin firbeinte venn. At hunden virkelig er så dum og tror den tar over verden ved å ligge i senga til eieren tror jeg rett og slett ikke på og gidder ikke å gå noe innpå. Dominans osv? Jada, for de som kommer med det nå anbefaler jeg heftet "Dominans og lederskap. Fakta eller overtro" av Barry Eaton.

Hund i senga - ja, det er både fordeler og ulemper med det. Det kan være veldig koselig, men det kan også være et mareritt. Ærlige skal vi være! Det finnes alternativer til å ha hunden i senga, men likevel bevare muligheten til å la hunden være nær sine omsorgsgivere. Noen takler rett og slett ikke tanken, andre får ikke god nok søvn når hunden ligger inntil.

Hunder er veldig sosiale vesener, de trenger å få lov til å være sammen med flokken sin og vil det helst hele tiden. Det er det selvfølgelig ikke alltid mulighet til og heller ikke sunt i mine øyne (en hund må lære seg å være uten eieren i perioder uten å bli redd). Eiere drar på jobb, de må handle og i uforutsette situasjoner er det viktig at hunden kan klare seg alene hjemme uten å bli redd. Det gjelder stort sett på dagtid. Om natta skal alle sove, ha det godt og varmt og føle seg trygge. Det er nemlig utrolig viktig, ikke bare for oss mennesker. Å få lov til å sove inntil eller ved siden av eieren sin gir hunden trygghet og båndene mellom hund og eier styrkes. Nærhet trenger vi alle og ønsket nærhet påvirker kroppene våre på en positiv måte, det er ikke annerledes for våre firbeinte. Mange av de som har flere hunder i huset vil ha observert at mange hunder elsker å sove sammen, oppå hverandre, ved siden av eller bare hodet oppå ryggen til en annen hund.

Kanskje ikke med direkte fysisk kontakt en gang, men gjerne i samme rom og i samme omgivelser. Hunder ønsker å være nær familien sin, spesielt når de sover. De oppsøker for eksempel også gjerne et fang (spesielt når en leser en bok eller ser på tv) for å slumre litt.

Å la hunden sove i senga gir den flere valgmuligheter, den kan selvfølgelig gå ned fra senga og legge seg på det harde gulvet der det er kaldt eller hoppe opp i den myke varme senga igjen. Noen liker å krype under dyne, andre vil gjerne dele puta med oss. Vi eiere har en gratis varmeflaske som holder omtrent samme temperatur gjennom hele natta. Vi får kos og til tider også trøst ved å ha den firbeinte så nær oss. Hvem synes ikke det er godt å holde rundt hunden når den våkner midt i et mareritt? I samme slengen settes det i gang en liten lykkerus i hjernen, helt gratis og ufarlig! Dette har som bivirkning at tilknytningen styrkes, blodtrykket senkes og vi kan slappe av ganske godt.

Men, og det er også viktig å nevne, av og til kan all den nærheten bli utfordrende. Det finnes nemlig hunder som kan innta så store deler av senga på så utrolig rare måter at eieren kan ende opp i uheldige liggestillinger. Det kan medføre svært dårlig søvn for eieren og jeg er rimelig sikker på at urolige netter også har dårlige konsekvenser for søvnet til hunden. Uheldige liggestillinger kan også føre til en del smerter, det gjelder nok mest de som har vondter fra før, men ubehagelig er det og ingen er tjent med det. Disse uheldige liggestillingene inneholder ikke bare en rygg som bøyes på de rareste måtene, men også en ganske tung hund som mener at magen og brystet til eieren er best å bruke som underlag. Har du noen gang vært bort i de hundene som løper maraton og sparker fotball i drømmene? Herlig! Jeg har også hørt om armer og bein som kan bli numne og vonde etter en hel natt med avstengt blodtilførsel.

Noen vil hevde at det er utfordrende å avvenne hunden å sove i senga når den først har blitt vant til det og det kan jeg delvis si meg enig i. Men det går absolutt an å få til, med litt tid og riktig strategi. Et annet argument imot å dele soveplassen sin med den firbeinte er hygienen. Hunder generelt tar jo med seg litt forskjellig i huset, og røytende hunder spesielt kan avgi en del lukt. Først og fremst tenker jeg ingen har vondt av å skifte regelmessig og i tillegg litt oftere på senga. Samtidig tror jeg vi er litt for hysteriske, til nå kjenner jeg ingen som ikke har overlevd en liten peeling (godt med litt sand i senga vel, helt gratis også!) eller blitt alvorlig syk av å dele senga med hunden. Jeg blir faktisk sykere av å være mye sammen med fadderbarnet mitt som driver å bygge opp immunforsvaret sitt (barnehagebasiller hurra!)! Det er jo heller ikke sånn at en slipper inn en skitten hund som nettopp har rullet seg i hestemøkk eller spist en død fugl. Og, sammenlignet med katter, er hunder (i hvert fall mine stort sett) ikke så mye ut i buskene at de drar med seg småkryp inn. Blader og kvister fjernes og gjørmete poter spyles godt i dusjen før de inntar både seng og sofa.

Små utfordringer med hunder i senga kan oppstå, løpetid eller forhudskatarr er noen av de. Dette problemet løses som regel lett med hjelp av en tispetruse eller en bleie her i heimen og det fungerer utmerket. Hannhunder (jeg har dog ingen erfaring der) kan hjelpes med god intimhygiene og eventuelt bellyband i senga.

Skal hunden få lov til å være med i senga er det en fordel å unngå hvitt sengetøy, jeg snakker av erfaring! Sengetøy i fargen til hundens egen kan lønne seg, med en svart hund vil hårene ikke vises like godt på mørkt sengetøy som på lyst. Med en lys hund kan mørkt sengetøy være uheldig. Et godt valg av hund for å unngå hår på sengetøyet er jo selvfølgelig de rasene som ikke røyter, som mine to her, men en skal nå ikke bytte ut eller anskaffe en hund kun etter det kriteriet. Har du en eldre hund kan det eventuelt være lurt og enklest å bygge en liten trapp til den så du slipper å løfte den opp og ned av senga flere ganger i løpet av natta.

En del hunder er svært nysgjerrige og kan ha vanskelig for å skjønne at det kan være greit å trekke seg litt tilbake når eieren/eierne innimellom ønsker litt intimt privatliv, noe som kan resultere i en hundenese uønskede steder. I disse tilfellene er det en fordel å ha lært hunden å gå ned fra senga en liten stund eller la den ligge litt til i sofaen i stua. Noe godt å tygge på fungerer som regel bra og er smart å bruke til å bestikke dem litt, der er nemlig lett å kjøpe (heldigvis!).

Er du en av de som rett og slett ikke takler tanken av å ha din beste venn ved siden av, oppå eller inntil deg hele natta eller sliter med å få det til å bli harmoniske netter med god søvn finnes det jo selvfølgelig alternativer. Det viktigste for hunden er at den får lov til å være i samme rom som deg, kan se og høre deg og dermed vet at du er der. En god og myk hundeseng eller madrass (rett og slett det din hund liker å ligge på) ved siden av din seng setter de fleste hundene pris på. En del hunder synes det er veldig godt med en egen dyne å ligge på, en god løsning i mine øyne. Saga for eksempel, og også Theo, elsker alt av huler. Å lage et hi av et stoffbur og pledd over med en myk dyne oppi er noe av det beste hun vet. Noen hunder liker å sove alene i stua (gjør de det frvillig, er også det helt i orden), andre trenger menneskene rundt seg.

Jeg personlig er imot bur inne, og spesielt med lukkede dører, og foretrekker å la hunden bestemme hvor den vil sove selv. Jeg synes det er viktig at hunden kan selv velge om den vil ligge hardt, mykt, kaldt, varmt eller noe midt i mellom. Om det er satt opp et bur og hunden liker å sove i det er det helt greit, så lenge den fortsatt har muligheten til å gå ut av den når den ønsker det. I bur har de færreste hundene mulighet til å velge stort og heller ikke til å kunne strekke seg ut ordentlig og å ligge komfortabelt. Du snur deg vel en del i senga di du og?

Når det plutselig kommer en til i senga (om det nå er en partner eller et barn) må en kanskje være litt kreativ igjen. En kan kjøpe en større seng (ja altså, hvorfor ikke!?) eller eventuelt bare bytte ut partner da. Nei, selvfølgelig ikke. Men vi må ta hensyn til alle sine behov og finne gode løsninger. Det trenger absolutt ikke å være vanskelig. Hunder kan lære mye og tilpasser seg ganske lett, med litt tid, tålmodighet og vennlighet ordner det seg stort sett uten store problemer.
Jeg personlig lar min sove sammen med meg. Ja, fordi jeg synes det er utrolig koselig og nyter spesielt kosen om morgenen, men også fordi jeg synes det er viktig for tilknytningen våres. Jeg er absolutt for å gi spesielt valpen den muligheten og tryggheten å ligge inntil eieren, og har sett på de valpene jeg har hatt innom at det er forskjellige lange perioder de trenger det. Noen synes det er helt i orden å ligge litt mer for seg selv etter noen dager, andre etter noen måneder og enda andre kanskje ikke før etter to til tre år. Litt som barn egentlig.

I dag varierer det veldig hvor Saga vil sove. Innimellom når hun nok synes det er for varmt og sikkert for trangti senga finner jeg shenne om regel på gulvet, i hulen sin eller i sofaen. Eller på yndlingsplassen hennes: IKEA-posen!

Om morgenen kommer hun opp i senga så fort hun hører at jeg er våken og krøller seg sammen i armkroken min for å kose.

En bedre start på dagen kunne jeg ikke ønsket meg!