Kan du bli litt til?

Til deg som vil gi opp i dag:

Her står vi;

Ved kanten, du er klar til å hoppe.

Du er klar til å forlate oss.

Et øyeblikk for deg;

- En evighet for oss.

«Hvorfor ikke,

hvem vil savne meg?»

«Det går fort;

vil det være vondt?»

«Det er det beste for alle,

er det ikke det?»

Her står vi;

Ved kanten, du er klar til å ta siste steget.

Du er klar til å forlate oss.

Du har det vondt.

Du orker ikke mer.

Dine øyne forteller meg det.

Jeg legger min hånd på din skulder,

kan du bli litt til?

 Copyright Lisa Lang

Det er stille rundt meg

Det er stille rundt meg, alle sover. Kveldsroen har senket seg over fjorden og huset. Jeg skal snart la den senke seg over kroppen min også. Dagen har vært spennende med lek og tur for de firbeinte, for meg har den vært blandet av mange følelser. Jeg har sett gjennom tusenvis av bilder fra de siste årene, svevet i minner, tanker og følelser. Nå er jeg sliten.

Det er vondt å sørge, det er sårt, men det er nødvendig. Og i dag var visst en riktig dag til å gi sorgen plass igjen. En boble som vil sprekke, tårer som vil fram og en smerte som vil bli gitt slipp på. Den er ikke borte enda, men også denne gangen vil den bli svakere igjen etter en stund. Jeg må bare slippe fram tårebølgene og vente til stormen er over.

Travle uker og riktige valg

De siste ukene har vært travle og fult med mye forskjellig. Etter Nala ble borte kastet jeg meg i valgkampen for å slippe å føle så mye. Det har fungert greit, og nok vært nødvendig for å ikke dette i et sort hull. En stund etterpå trengtes jeg hos min søster og jeg reiste spontant nedover til henne for å trøste og å støtte, og å bli trøstet og støttet selv. Det var utrolig godt. Vi fikk mange fine stunder sammen og ikke minst ordentlig «søstertid», noe som ikke er så lett å få til når søskene mine ellers er på besøk her oppe sammen med kjærestene sine.

Relativt fort etter Nala døde kjente jeg at dette var så forferdelig feil, det var så tomt – det skulle jo være to nå. Søstra mi kom med ideen om å se etter en valp/unghund i nærheten og den tanken føltes faktisk ikke så feil. Vi dro så til noen oppdrettere for å se om det var noe aktuell hund til salgs. Etter tiden med Nala, som var en veldig redd type (spesielt ift mennesker), var jeg ganske klar over hva slags valp jeg ville ha. Den skulle være en trygg og sosial valp, etter friske foreldre selvfølgelig og helst en tispe igjen. Valget falt på en liten frøken som allerede hadde blitt såpass gammel og fått alle vaksinene i orden at hun kunne bli med meg hjem igjen med en gang. Litt rart å holde et lite nurk i armene igjen og kalle det for min, men jammen meg for en fantastisk god følelse. Det tok en liten stund før hun fikk seg et navn, men vi fant nå ut av det til slutt: Kiwi.

Kiwi er en morsom, livlig og glad frøken. Mennesker elsker hun så langt, uansett om de er store eller små. Hun har hilst på en del andre dyr og selvfølgelig noen andre hunder. Det er litt små skummelt, men jammen meg så spennende også. Saga og hun går veldig fint overens og hun har fort falt til ro hos oss. Hun er allerede en skikkelig ramp og jeg tror hun kommer til å kreve sitt som ungdom. Akkurat som Saga også gjorde. De er faktisk ganske like og det synes jeg er både morsomt og spennende. Jeg gleder meg veldig til å se utviklingen hennes, til nå er hun veldig kul. Sånn innimellom, når det ikke er noe hun skal utforske, tygge på eller leke med er hun en skikkelig kosegris. Og hun elsker mat, jeg tror hun hadde blitt en ball om hun hadde fått spise alt hun ville.

I løpet av den korte tiden med henne har hun gitt meg følelsen av at dette var et riktig valg. Jeg var litt usikker først, det er jo ikke lenge siden vesle Nala ble borte. Og Nala er absolutt ikke glemt. Det er heller ikke sånn at sorgen over å ha mistet henne er borte, men jeg kjenner det er godt å ha en liten tass i huset som avleder med jevne mellomrom. Og som fyller den fysiske plassen. Den i hjertet vil alltid være Nala sin, men der har jeg mye plass og Kiwi har fått sin egen. Saga har fort gitt inntrykk av å synes det er ålreit med en baby i huset igjen, og det forsterker følelsen av at jeg har tatt et riktig valg. Jeg er jo egentlig ikke så spontan, vanligvis må ting tenkes over en god stund før jeg så revurderer alt igjen og til slutt tar en avgjørelse som jeg så tviler litt på en stund. Men med Kiwi har det vært som med Saga – hjertet har bare sagt JA!

Velkommen lille Kiwi, vi skal kose oss i mange mange år framover og jeg gleder meg!

6 år med Saga

6 år har gått siden jeg hentet hjem denne pelsdotten og jammen meg må jeg si det har gått fort. Det har vært starten på noe fantastisk, noe magisk og noe uendelig kjærlig - et vennskap som jeg ikke ville vært foruten. Saga mitt hjerte, takk for nydelige 6 år. Jeg elsker deg for den du er!

Saga mi

Nå har jeg fått gått gjennom noen av de siste bildene fra den lille ferien vår og funnet noen fine av Saga og tenkte å dele de med dere. Jeg trenger vel ikke å nevne at jeg elsker dette vesenet og selv synes hun er vakker både på ut- og spesielt på innsiden. Men ikke bare er hun vakker, hun er også så klok, tålmodig og snill. Veldig ofte sitter jeg og tenker på hvor heldig jeg er som får ha den lille rampen i livet mitt og lære så uendelig mye av henne hver dag.

Gratulerer med dagen

Min kjære lille Saga,

 i dag er bursdagen din. 6 år har du vært på denne verdenen og jammen meg vil jeg hevde at den tiden har gått så altfor fort. Disse årene har inneholdt mange berg- og dalbaner, spesielt i forhold til din helse, men vi har kommet oss godt gjennom dem. I løpet av det siste året har vi måtte ta avskjed av noen vi er glad i og vi har ønsket nye velkommen i vårt liv. Det har vært et tøft år på mange måter og jeg tror vi kan si oss glade for at livet fortsetter og hele tiden forandrer seg.

Du er et fantastisk vesen, snill og raus. Så vakker både inn- og utvendig. Din store livsglede smitter over på mange andre og med din sjarm har du klart å smelte mange hjerter hittil. Du er tillitsfull og åpen, har alltid noen rampestreker på lur og takker sjeldent nei til å være med på det som skjer. Når jeg er dårlig viker du ikke fra min side og gir trøst når tårene triller. Du har utrolig mye personlighet og det er noe jeg liker så godt ved deg. Du er deg selv fult ut og legger ikke skjul på hva du føler. Jeg håper du aldri føler for å slutte med det.

Jeg setter utrolig mye pris på deg. Jeg tror du er klar over hvor høyt jeg elsker deg. Akkurat som du er, med alle dine rampestreker som innimellom kan få meg til å rive meg i håret, og all den kjærligheten du har å gi. Det er vanskelig å uttrykke hvor takknemlig jeg er for å få lov til å dele dette livet med deg.

Gratulerer så mye med dagen din min lille venn!

A Dry White Season

For Don M Banned

It is a dry white season
dark leaves don’t last, their brief lives dry out
and with a broken heart they
dive down gently headed for the earth
not even bleeding.

it is a dry white season brother,
only the trees know the pain as they still stand erect
dry like steel, their branches dry like wire,
indeed, it is a dry white season but seasons come to pass

© Mongane Wally Serote

Ensomme barn

Det bor to ensomme barn

bak døren over gangen,

alene om kvelden,

alene i mørket;

Kveldsmat og stellet de alene tar,

hvor er moren de egentlig har?

Hvem leser historien

og synger en sang,

slokner lyset i rommet?

Setter døra på gløtt

så lyset kan holde

monstrene og trollene borte?

Hvem tørker tårene?

Hvem trøster og passer på

når monstrene skremmer

og herjer i drømmene?

Hvem holder hånden

så de slipper å gå

alene i det skumle,

alene i det grå?

Hvem stopper opp og sier «Hei,

hvordan har du det...inni deg?»

«Jeg er vant til det, jeg klarer meg selv»

Ensom alene, en sen kveld.

Hjelpesløs

Jeg ser dine tårer,
Jeg hører dine ord.
Jeg ser frykten i øynene dine.

At dette noen gang kunne skje
ville ingen tro.

Jeg føler skjelvinga
i stemmen din,
din verden raser sammen.
Og jeg kan ikke forhindre det.

Jeg ønsker jeg kunne tatt lastene

av skuldrene dine.
Bytte ut din smerte
med håp og glede.

Hjelpeløs og trist,
sånn føler jeg meg.

Å se deg gråte knuser mitt hjerte,
men dessverre kan jeg ikke beskytte deg denne gangen.
Jeg kan bare støtte deg med all min kraft.

Jeg kan fortelle deg

hvor mye du betyr for meg,
hvor glad jeg er i deg,
hvor verdifull du er.

Men - din smerte kan jeg ikke ta.

- Lisa L. 

Dette er et dikt jeg skrev i fjor, på våren cirka, da faren til bestevenninna mi var i ferd med å dø av kreft. Vi satt i samtaler i timesvis, opptil flere ganger daglig. Jeg fikk høre om alle de tankene hun hadde rundt både sykdommen og døden, framtiden og mest av alt den angsten hun satt med. Vi snakket mye og lenge, prøvde å finne ut hvordan hun skulle takle det som kom til å skje og hvordan livet etter farens død skulle bli. Hva skulle hun gjøre for å ikke bli gal og falle ned i en mørk depresjon? Hvordan skulle hun takle å møte verden i sorgen både før og etterpå? Hvordan klare å holde en fasade som var i ferd med å briste? Mange tanker og spørsmål, mye smerte.

Jeg husker jeg følte meg bare utrolig hjelpesløs opp i det hele. Det er utfordrende å være en støtte i en så vond og vanskelig tid, pappaer skal ikke dø før du er kjempegammel selv! De skal følge deg til alteret, de skal hilse på barnebarna sine og de skal være med hver jul. Hvorfor i all verden responderer ikke kroppen bedre til behandlinga!? Hvorfor sprer kreften seg fra det ene stedet i kroppen til det neste? "Pappa smiler ikke lenger" - den stakk skikkelig. Hvordan er man egentlig en god støtte til noen som er i ferd med å miste noen, og i tillegg pappaen sin? Hvorfor skjer dette?

Jeg husker så godt den kvelden jeg fikk vite om det. Vi satt på kjøkkenet hjemme hos mine foreldre og plutselig bryter hun ut i gråt. "Hva er det vennen? Herregud, hva er det som er galt?"
Pappa sine blodprøver og undersøkelser hadde ikke vært noen rutinesaker likevel, pappa var syk. Pappaen til min bestevenninne som jeg har kjent siden jeg var 8 år gammel og som har vært meg så nær i mange år. Den pappaen som pleide å lage pasta til oss, som hadde kjørt meg hjem mange ganger og som hadde vært en del av familieferier jeg også var med på. Han som fortsatt, så mange år etterpå, ertet meg fordi jeg spiste så mange rundstykker til frokost og slo hjul i flere uker gjennom ferien fordi jeg skulle bli god i det.

Han var syk. Han hadde kreft.

Ifølge legene startet det i prostataen og spredde seg til skjelettet. Derfra til hjernen og videre til leveren. Og den typen var aggressiv, ingenting hjalp.

Jeg besøkte ham noen uker før han sovnet inn, noen måneder etter det diktet ble til. Jeg skulle jo hjem en liten tur til familien og følte det var viktig å få tatt farvel. Jeg var forberedt på å se et svært sykt og svakt menneske og at det kom til å bli tøft, og det ble det. Avmagret, samtidig hoven i ansiktet, huden hang ned på armene. Kroppen stappet full av sterke medisiner så smertene skulle kunne holdes ut. Min venninne ved siden av meg, med et forsiktig smil i ansiktet og sikkert tusenvis av tårer bak øynene.Vi prøvde vel alle tre å holde fasaden mens vi snakket litt om gamle tider. Han orket ikke å ha besøk så veldig lenge, så vi satt oss i bilen igjen og det var stille. "Jeg vil ikke hjem nå, kanskje vi bare skal kjøre et sted, legge oss i gresset og bli liggendes der?" Tårene trillet.

Små loppeagenter på amfetaminer

"Kan du ikke bare være sliten nå?" spør kjæresten når jeg kommer hjem fra behandling og egentlig er sliten, men likevel tenker at vi må finne på noe. "NEI! Jeg vil ikke! Og jeg vil i hvert fall ikke legge meg ned og hvile nå, NEI!" skriker det inni meg.

Jeg klarer det faktisk ikke, for uroen plager meg fryktelig. Igjen. Som mange andre ganger i det siste. Det er som å ha lopper i blodet, men de holder seg ikke til blodet. De er overalt i kroppen og hopper rundt som om de har fått seg en overdose med extacy. Spesielt ille er det om kvelden og når jeg skal legge meg. Som om de er mikroagenter med utmattelse av individet i oppdrag.
De befinner seg i hjernen der de skriker høylytt og hopper opp og ned, tar fart og dunker mot innsiden av brystet så det sprenger i hele skuldra i tillegg, de tar bomba i magesekken så syren spruter og klatrer i nervebanene i ryggen. Innimellom prøver de å kutte de av med en kniv, det er jeg helt sikker på. Disse små djævlene slår mot kneskålene med en hammer og kjører motorcross ned- og oppover i leggene og armene dine så du ikke klarer å holde de stille. Du har ingen sjanse mot dem, bare kapituler!

Kroppen verker og jeg tviler på at hjernen hadde klart å holde seg fokusert selv i en kort samtale nå, jeg er sliten. Ordentlig trøtt. Litt som en liten unge som du på et eller annet tidspunkt bare klemmer under armen, pakker inn i voksiposen og triller rundt i vogna til den endelig har sovnet. Jeg klarer ikke å finne roen, rett og slett. Samtidig som jeg er så trøtt er jeg på grensen til å være hyper. "Kanskje vi skal gjøre det? Eller det? Eller DET?"

Men, nei. Vi skal ikke gjøre noe, for det orker jeg jo egentlig ikke og er ikke det jeg trenger nå. Ro, en kopp te, varmeflaska på magen og kanskje en serie å se på er det jeg trenger etter enda en dag med behandling. Jeg får legge meg ned og tvinge kroppen til å roe seg ned nå, stort sett går det greit...

...etter en stund.

Ikke føle mer

I dag er en av disse dagene som bare gjør vondt. I hele kroppen, men spesielt i hjertet. Tårene triller og jeg føler meg fryktelig liten og alene i denne verden. Jeg vil helst krølle meg sammen et sted og aldri komme ut igjen. Kanskje bare bli borte for alltid? Ikke gråte mer, ikke puste mer, ikke føle mer.

Den fysiske smerten er ikke den som absolutt er verst, en venner seg jo til den. Lærer seg å leve med den og på et eller annet vis bare takle den. Men den andre smerten, den i hjertet er så vanskelig å smertestille. Ingen varmflaske og heller ingen medisiner hjelper. Innimellom kan noen gode ord eller en klem lindre den litt, men den forsvinner ikke så lett.

Ofte så er det denne smerten som er enklest å skjule, den halter ikke med beinet eller har problemer med å komme seg opp av stolen. Den har heller ikke på seg gips eller er skjult av et plaster.  Utenifra pynter smilet fasaden. Et skuspill, nei, en strategi. Å skåne andre er et mål. Beskytte seg selv et annet. Fra hva? De vonde følelsene, virkeligheten, tristheten. Den psykiske smerten.

I dag kjenner jeg på at de menneskene jeg er glad i og kanskje hadde trengt rundt meg enten er langt unna eller har mer enn nok med sitt eget. Jeg føler meg ensom og alene i alt det vonde jeg står i og som jeg bare må takle på noe vis. Livet er vanskelig og det er langt ifra hva jeg har drømt om og hadde ønsket meg. Det er tøft å være syk, ikke fungere "som alle andre" og likevel ikke "å gi opp". I dag vil jeg helst bare det. Gi opp, bare ikke føle mer.