Små loppeagenter på amfetaminer

"Kan du ikke bare være sliten nå?" spør kjæresten når jeg kommer hjem fra behandling og egentlig er sliten, men likevel tenker at vi må finne på noe. "NEI! Jeg vil ikke! Og jeg vil i hvert fall ikke legge meg ned og hvile nå, NEI!" skriker det inni meg.

Jeg klarer det faktisk ikke, for uroen plager meg fryktelig. Igjen. Som mange andre ganger i det siste. Det er som å ha lopper i blodet, men de holder seg ikke til blodet. De er overalt i kroppen og hopper rundt som om de har fått seg en overdose med extacy. Spesielt ille er det om kvelden og når jeg skal legge meg. Som om de er mikroagenter med utmattelse av individet i oppdrag.
De befinner seg i hjernen der de skriker høylytt og hopper opp og ned, tar fart og dunker mot innsiden av brystet så det sprenger i hele skuldra i tillegg, de tar bomba i magesekken så syren spruter og klatrer i nervebanene i ryggen. Innimellom prøver de å kutte de av med en kniv, det er jeg helt sikker på. Disse små djævlene slår mot kneskålene med en hammer og kjører motorcross ned- og oppover i leggene og armene dine så du ikke klarer å holde de stille. Du har ingen sjanse mot dem, bare kapituler!

Kroppen verker og jeg tviler på at hjernen hadde klart å holde seg fokusert selv i en kort samtale nå, jeg er sliten. Ordentlig trøtt. Litt som en liten unge som du på et eller annet tidspunkt bare klemmer under armen, pakker inn i voksiposen og triller rundt i vogna til den endelig har sovnet. Jeg klarer ikke å finne roen, rett og slett. Samtidig som jeg er så trøtt er jeg på grensen til å være hyper. "Kanskje vi skal gjøre det? Eller det? Eller DET?"

Men, nei. Vi skal ikke gjøre noe, for det orker jeg jo egentlig ikke og er ikke det jeg trenger nå. Ro, en kopp te, varmeflaska på magen og kanskje en serie å se på er det jeg trenger etter enda en dag med behandling. Jeg får legge meg ned og tvinge kroppen til å roe seg ned nå, stort sett går det greit...

...etter en stund.