Hjelpesløs

Jeg ser dine tårer,
Jeg hører dine ord.
Jeg ser frykten i øynene dine.

At dette noen gang kunne skje
ville ingen tro.

Jeg føler skjelvinga
i stemmen din,
din verden raser sammen.
Og jeg kan ikke forhindre det.

Jeg ønsker jeg kunne tatt lastene

av skuldrene dine.
Bytte ut din smerte
med håp og glede.

Hjelpeløs og trist,
sånn føler jeg meg.

Å se deg gråte knuser mitt hjerte,
men dessverre kan jeg ikke beskytte deg denne gangen.
Jeg kan bare støtte deg med all min kraft.

Jeg kan fortelle deg

hvor mye du betyr for meg,
hvor glad jeg er i deg,
hvor verdifull du er.

Men - din smerte kan jeg ikke ta.

- Lisa L. 

Dette er et dikt jeg skrev i fjor, på våren cirka, da faren til bestevenninna mi var i ferd med å dø av kreft. Vi satt i samtaler i timesvis, opptil flere ganger daglig. Jeg fikk høre om alle de tankene hun hadde rundt både sykdommen og døden, framtiden og mest av alt den angsten hun satt med. Vi snakket mye og lenge, prøvde å finne ut hvordan hun skulle takle det som kom til å skje og hvordan livet etter farens død skulle bli. Hva skulle hun gjøre for å ikke bli gal og falle ned i en mørk depresjon? Hvordan skulle hun takle å møte verden i sorgen både før og etterpå? Hvordan klare å holde en fasade som var i ferd med å briste? Mange tanker og spørsmål, mye smerte.

Jeg husker jeg følte meg bare utrolig hjelpesløs opp i det hele. Det er utfordrende å være en støtte i en så vond og vanskelig tid, pappaer skal ikke dø før du er kjempegammel selv! De skal følge deg til alteret, de skal hilse på barnebarna sine og de skal være med hver jul. Hvorfor i all verden responderer ikke kroppen bedre til behandlinga!? Hvorfor sprer kreften seg fra det ene stedet i kroppen til det neste? "Pappa smiler ikke lenger" - den stakk skikkelig. Hvordan er man egentlig en god støtte til noen som er i ferd med å miste noen, og i tillegg pappaen sin? Hvorfor skjer dette?

Jeg husker så godt den kvelden jeg fikk vite om det. Vi satt på kjøkkenet hjemme hos mine foreldre og plutselig bryter hun ut i gråt. "Hva er det vennen? Herregud, hva er det som er galt?"
Pappa sine blodprøver og undersøkelser hadde ikke vært noen rutinesaker likevel, pappa var syk. Pappaen til min bestevenninne som jeg har kjent siden jeg var 8 år gammel og som har vært meg så nær i mange år. Den pappaen som pleide å lage pasta til oss, som hadde kjørt meg hjem mange ganger og som hadde vært en del av familieferier jeg også var med på. Han som fortsatt, så mange år etterpå, ertet meg fordi jeg spiste så mange rundstykker til frokost og slo hjul i flere uker gjennom ferien fordi jeg skulle bli god i det.

Han var syk. Han hadde kreft.

Ifølge legene startet det i prostataen og spredde seg til skjelettet. Derfra til hjernen og videre til leveren. Og den typen var aggressiv, ingenting hjalp.

Jeg besøkte ham noen uker før han sovnet inn, noen måneder etter det diktet ble til. Jeg skulle jo hjem en liten tur til familien og følte det var viktig å få tatt farvel. Jeg var forberedt på å se et svært sykt og svakt menneske og at det kom til å bli tøft, og det ble det. Avmagret, samtidig hoven i ansiktet, huden hang ned på armene. Kroppen stappet full av sterke medisiner så smertene skulle kunne holdes ut. Min venninne ved siden av meg, med et forsiktig smil i ansiktet og sikkert tusenvis av tårer bak øynene.Vi prøvde vel alle tre å holde fasaden mens vi snakket litt om gamle tider. Han orket ikke å ha besøk så veldig lenge, så vi satt oss i bilen igjen og det var stille. "Jeg vil ikke hjem nå, kanskje vi bare skal kjøre et sted, legge oss i gresset og bli liggendes der?" Tårene trillet.