Ikke føle mer

I dag er en av disse dagene som bare gjør vondt. I hele kroppen, men spesielt i hjertet. Tårene triller og jeg føler meg fryktelig liten og alene i denne verden. Jeg vil helst krølle meg sammen et sted og aldri komme ut igjen. Kanskje bare bli borte for alltid? Ikke gråte mer, ikke puste mer, ikke føle mer.

Den fysiske smerten er ikke den som absolutt er verst, en venner seg jo til den. Lærer seg å leve med den og på et eller annet vis bare takle den. Men den andre smerten, den i hjertet er så vanskelig å smertestille. Ingen varmflaske og heller ingen medisiner hjelper. Innimellom kan noen gode ord eller en klem lindre den litt, men den forsvinner ikke så lett.

Ofte så er det denne smerten som er enklest å skjule, den halter ikke med beinet eller har problemer med å komme seg opp av stolen. Den har heller ikke på seg gips eller er skjult av et plaster.  Utenifra pynter smilet fasaden. Et skuspill, nei, en strategi. Å skåne andre er et mål. Beskytte seg selv et annet. Fra hva? De vonde følelsene, virkeligheten, tristheten. Den psykiske smerten.

I dag kjenner jeg på at de menneskene jeg er glad i og kanskje hadde trengt rundt meg enten er langt unna eller har mer enn nok med sitt eget. Jeg føler meg ensom og alene i alt det vonde jeg står i og som jeg bare må takle på noe vis. Livet er vanskelig og det er langt ifra hva jeg har drømt om og hadde ønsket meg. Det er tøft å være syk, ikke fungere "som alle andre" og likevel ikke "å gi opp". I dag vil jeg helst bare det. Gi opp, bare ikke føle mer.