Takknemlig

I går kveld satt jeg med bildene jeg tok på turen på dagen. Det var knallfint vær og rett og slett fantastisk å være ute. Mens jeg så gjennom bildene var det spesielt en tanke og følelse som kom opp: takknemlighet.

Hvor heldig er jeg ikke som kan få dele fine stunder med to av de som betyr mest for meg, Saga og Kiwi. Hvor heldig er jeg ikke som ikke bare kan dele fine, men også triste og vonde stunder med dem, og ha dem ved min side. Uansett hvordan jeg har det viker de ikke fra min side. Og det ikke bare i noen dager eller uker, men mange år. Jeg ser i øynene dems hver eneste dag og kjenner en varme rundt hjerte som jeg kjenner ovenfor andre veldig sjeldent. En varme som kan løfte meg opp på dårlige dager eller gjøre en god dag enda bedre. 

Det er ingen selvfølge at vi kan få lov til å ha de som betyr mye for oss rundt oss, hverken hele tiden eller av og til. Livet er så skjørt og kan brått ta slutt. Selvfølgelig skal vi ikke gå og tenke på at det kan skje noe med våre nærmeste hele tiden, men vi bør nyte de stundene vi har sammen. Og vi bør være takknemlige for de. Legg i fra deg mobilen for en liten stund og ta deg tid til å være tilstede der du er. Det er utrolig fantastisk hva du kan legge merke til når fokuset er rettet mot den som skal ha det. Kjenn etter på hvordan du føler deg i disse øyeblikkene og la det minne feste seg i din hukommelse. 

Akkurat nå kjenner jeg meg dypt takknemlig for å ha disse to fine vesener i mitt liv og selvfølgelig kunne jeg ønsket meg at de aldri ville forlate meg igjen.