9. desember: En av de beste oppgavene i mitt liv

I dag tenkte jeg å vise fram et bilde som jeg malte for snart to år siden. Dette bildet ble dåpsgaven til mitt kjære fadderbarn. Jeg elsker å være gudmor og har i tillegg adoptert søsknene hans som bonusfadderbarn. Jeg storkoser meg med denne oppgaven og må si det er en av de beste oppgavene jeg har i mitt liv. Teksten under om bildet skrev jeg i et innlegg tidligere i år og den gjelder enda:

"For meg betyr denne oppgaven utrolig mye og jeg tar den ganske seriøs. Ikke mer enn jeg trenger og jeg har heller ingen planer om å påvirke han i forhold til hvilken tro han har, det er noe han får finne ut av selv og som jeg etter beste evne står klar til å diskutere. Men jeg synes det er utrolig stas å få ta del i livet til et lite barn og få følge det gjennom livet, å være en ressursperson for barnet og bidra med gode ting.

Dette var også noe jeg ønsket å få uttrykt gjennom dåpsgaven og etter en del tenking ble dette maleriet til. Med det maleriet følger et brev som han får åpne enten til konfirmasjonen sin eller 14 år senere. Brevet er ment til å tas fram igjen når han føler for det og lese de ordene på nytt. Kanskje forstår han ikke alt der og da og det er ikke så viktig, med årene kommer han til å forstå mer og mer av de ordene.

Det er selvfølgelig en mening bak maleriet. Det er et symbol på hva det å være fadder betyr for meg: å følge et barn gjennom livet. Ta tak i et uskyldig barns lille hånd og holde i den mens det barnet går langs livets vei med sine daler og fjell. Å være en veileder, en støtte, en god venn og en beskytter når det trengs. Å være en som bryr seg og som bidrar med gode verdier. En som gir trygghet, omsorg og kjærlighet. Nesten som foreldre skal, bare at faddere ikke trenger å krangle om hvor lenge barnet får se på tv, være hos sine venner eller om å gjøre ferdig lekser.

Rett og slett en god voksen, for det trenger vi alle, men spesielt våre barn."