En ulykke kommer sjeldent alene

Denne sommeren har vært spesiell. Det har skjedd en trist ting etter den andre og jeg har virkelig fått kjent på mine grenser på hvor mye tristhet jeg kan takle uten å bli deprimert. 4 hunder er døde, jeg har mistet to hunder jeg har vært utrolig glad i, og jentene to av sine beste venner.

August startet med at vi var vitne til en stor hund som drepte en liten. Ingen av de har jeg, heldigvis kanskje, hatt noe nær relasjon til. Men jeg stod plutselig midt opp i et kaos av skrik, fortvilelse og sjokk. Ingen andre klarte å reagere, men heldigvis kunne jeg tenke ganske så klart, løp hjem og hentet en bil for så å rase til veterinæren med den lille. Den kunne dessverre ikke reddes, vi tror den store klarte å bite ham på en måte at den lille døde veldig fort. Den store ble avlivet samme kveld.

Jeg skal innrømme at dette gikk veldig inn på meg. Et lite liv som tok slutt på en så brutal måte og ikke minst i løpet av så få sekunder. Fortvilte eiere som skrek og gråt så hjertet mitt holdt på å rive i stykker. Og ikke minst en livløs kropp som lå i fanget mitt på vei til den som eventuelt kunne ha hjulpet, og som jeg tryglet om å være i livet, så vi hadde hatt en sjanse. Tårene rant og jeg tror det er lenge siden jeg har grått så heftig i så mange timer. At den lille faktisk virkelig var død, som jeg jo samtidig hadde vært så redd for, stakk i hjertet. Jeg stod rett ved siden av, reagerte kjapt, men likevel kunne ikke dette livet reddes.

En måned etter denne hendelsen kan jeg si at det går bra med meg, det er ufattelig trist og jeg kjenner de bildene i hodet som jeg sitter igjen med er lite hyggelige. Det har satt sine spor og jeg har kjent en del på angsten over å ha en så liten hund selv. Kiwi og Saga stod jo faktisk rett ved siden av den lille, noe jeg ikke tenkte på før en stund etter det hadde skjedd. Men, heldigvis, så klarer jeg å håndtere den angsten på en grei måte, så de to slipper å løpe rundt pakket i bobleplast.

Dessverre holdt det ikke med dette. Vår kjære, gode Theo har sovnet inn. Eieren bestemte seg for å ikke prøve omplassering likevel og å avlive ham. Jeg er knust. Jentene vet jo heldigvis ikke hva som har skjedd. Det er vondt å ha mistet og ikke kunne hjelpe ham noe mer. Han skal etterhvert få et eget innlegg på bloggen, men det kan hende vil ta litt tid.

Samme natta som jeg fikk beskjed om at Theo hadde sovnet inn, sovnet også en av de fineste hundene jeg har kjent til inn. Hunden til ei veldig nær og god venninne tapte kampen mot det vi antar var kreft. Jeg fikk vært med på begravelsen og er evig takknemlig for det. Det var ufattelig trist og vondt, jeg hater å se mine nærmeste ha det så vondt, men det var samtidig godt å få være med og å ta avskjed. En fin avskjed for en vakker sjel. Hvil i fred vennen.

For meg har dette vært krasse kontraster som traff på hverandre i løpet av en natt. En eier som ikke ville kjempe for det kjæreste den hadde og en som hadde ofret alt den har.

Den siste tiden har vært tung, jeg er lei meg og sørger. Det går så bra det kan med meg og ingen trenger å bekymre seg. Jeg bare trenger litt tid for meg selv og prøver å fylle på med så mye som nærer som mulig. Sorgen får sin plass og den får være her så lenge den trenger.