Tanker om døden

Det har vært en fin dag. Jeg hadde tenkt å sette meg ned og skrive om litt forskjellig, men klarte ikke å bestemme meg. Så ble det da sånn at jeg så litt gjennom innlegg av venner på Fb, klikket litt her og der og plutselig snublet over en video. En sang, om å dø. En veldig veldig fin en.

Og plutselig begynte tankene å virre omkring. Livet. Døden. Å miste noen. Å bli borte.

En vakker dag tar et hvert liv slutt, akkurat som det en dag startet. På spørsmålet om en kjenner smerte og angst etter en har dødd svarte en døende mor sine barn: «Var du redd før du ble født? Hadde du det vondt? Var det kaldt og skummelt?»

Det er en skummel tanke å dø en dag. Jeg er redd for hvordan det en dag kommer til å skje, for det er vel det eneste som er helt sikkert i dette livet: ingen overlever det.

Blir det vondt før jeg sovner inn? Hvor mye verre smerte kan jeg tåle? Jeg tåler jo mye. Slipper smerten rett før jeg tar mitt siste åndedrag? Kommer jeg i det hele tatt til å ha vondt? Dør jeg på grunn av sykdom? Eller en ulykke?

Det har alltid vært noe fredfullt over døden for meg, og jeg er ikke redd for at jeg en dag slutter å puste, mitt hjertet slutter å slå og min sjel forlater denne verden. Jeg personlig håper at jeg sovner inn når det tidspunktet kommer og bare ikke våkner igjen, forhåpentligvis med noen ved min side. Rolig og fredelig. Og helt stille.

Døden er slutten på det som startet med vårt første åndedrag og vi vet ikke hva som kommer til å skje etter den. Men visste vi hva som kom før sansene våre ble utsatt for denne verdenen for første gang?