Her sitter jeg altså igjen, veneflonen godt plassert i hånden og medisinen drypper sakte ned i slangen og inn i kroppen min. I dag har jeg måtte vente litt, påsken har sørget for kø på laboratoriet så blodprøvesvar kom litt senere enn vanlig. Drypp. Drypp. Pcen ligger i fanget, noe å gjøre må jeg ha.
Han ved siden av meg har sovnet og snorker høyt. Som en motorsag nesten. På andre siden av rommet sitter det en ungdom. Han sitter med mobilen sin i hånden og ser tydeligvis på noe morsomt. Det er noe forfriskende med å se andre le. Den siste på rommet trykker på mobilen sin og leser. I dag kjente jeg nesten ikke stikket - takket være emla-plasteret. Drypp... Drypp. En time skal jeg sitte her, forhåpentligvis kan jeg få gå så fort jeg er ferdig. Jeg vil hjem. Jeg er sliten. Natten har vært kort, jeg fikk ikke sove. Sykepleieren titter inn. Hun skal bare sjekke at det går bra med oss. Mat skal vi også få.
Innimellom lurer jeg på om den medisinen noen gang skal ha noe bedre virkning. Jeg kunne ønske den funket på meg som på mange andre. Drypp. Ingen smerter mer. Hvorfor vil kroppen min ikke respondere bedre? Legen sier han har måtte slå seg til ro med at jeg antageligvis ikke vil bli symptomfri noen gang. Smertelindring er målet. Å holde sykdommen i sjakk og å unngå at jeg blir verre igjen. Drypp... Drypp. Dette er kronisk, og til dags dato betyr det for alltid - resten av livet. Skal jeg tilbringe resten av livet mitt avhengig av medisiner som kanskje gir meg en lindring, men ikke kan ta alle symptomene mine? Og der vi ikke vet hvordan langtidsbruk vil utvirke seg? 5 år sier dem er maksimum - lengre enn det er ikke trygt nok for at de vil ta sjansjen.
Jeg kan vel ikke klage heller - jeg har i hvert fall noe som gir meg en lindring. Noen har ikke det en gang.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar