En pasients stemme - Jeg trenger din hjelp

Kjære deg,

jeg er en av dine mange pasienter som er innom dine hender i løpet av en dag, i løpet av en måned, et år eller flere år. Jeg er også en av mange som er redde og som gruer seg til denne situasjonen. Om det nå er en behandling, en undersøkelse eller en samtale så vekker dette en bekymring og uro inni meg som lett kan føre til en sterk angst. Denne angsten kan lett få meg til å avlyse gang på gang og dermed utsetter noe som kanskje er viktig.

Jeg er redd. 

http://agilitrix.com/wp-content/uploads/2012/12/Empathy-Four-Elements.jpg

Det er min følelse, ikke din. Det er ikke nødvendigvis lett for deg å forstå det, det er mange som
mangler noe viktig - empati, evnen til å forstå en annen persons opplevelser slik at den andre føler seg forstått. Den inkluderer blant annet følelser, tanker, fortolkning og kommunikasjon. Jeg kan ikke kreve at du har empati, men jeg har rett til å kreve at du respekter at JEG er redd. Om du ikke hadde følt det samme i en lignenede situasjon så får det være sånn, men det er ikke deg dette handler om.

Har du lest om min bakgrunn og satt deg godt inn i den? Antageligvis ikke, de færreste behandlerne har tid til det og noen mangler til og med interessen. Men hadde du gjort det, så kunne du kanskje forstått meg bedre. For hadde du lest, og ikke er en av de som går ut ifra at alle har det, så hadde du kanskje visst at jeg har med meg en bagasje. Noen har en tung, andre en lettere. Hvor tung den bagasjen er er forskjellig fra menneske til menneske, men ett hvert menneske har det. Det er faktisk ikke sikkert at det står noe om det i journalen min, kanskje ingen har spurt meg om det enda? Og å kunne si noe om det selv er ikke en selvfølge, noen ting er utrolig vanskelige å fortelle. Kanskje for vanskelig for meg.

Hadde du forstått meg bedre om du visste at jeg har opplevd svært vonde ting der jeg ble frarøvet kontrollen fullstendig og ble overveldet av uutholdelige følelser? Følelser så sterke at jeg måtte ty til strategier for å overleve og å håndtere disse i etterkant. Følelser som lett kan aktiveres igjen og som jeg er veldig redd for. Fordi jeg ikke vet hvilke reaksjoner de vil fremkalle og hvordan jeg skal håndtere de. Antageligvis har jeg en viss oversikt over hvilke situasjoner som kan utløse disse, for det er noe alle lærer seg gjennom livet. En undersøkelse kan være en av disse situasjonene. Et menneske som har vært utsatt for seksuelle overgrep for eksempel vil fort kunne føle undersøkelser i underlivet eller andre intime steder kan være svært utfordrende, kanskje umulige. Forståelig for de fleste, men dessverre ikke for alle.

Tatt fra: http://www.kureren.no

Hva tror du jeg eller dette mennesket trenger i en naken og så sårbar situasjon? Nemlig - respekt, forståelse og omsorg som gir trygghet. Dumme og unødvendige kommentarer som latterliggjør og dermed sårer og går utover det enkelte menneskets integritet er ikke en del av det og skaper hverken trygghet eller tillit. Det er ingen som kan tvinges til å ha tillit, tillit er nært knyttet opp mot trygghet. Og trygghet kan heller ikke tvinges fram. Trygg blir du når du kjenner grensene dine blir respektert og du føler du blir forstått.

Er det ikke en hjelperes ønske å gjøre situasjonen best mulig for den som trenger hjelp? Skal ikke pasienten få oppleve at den mestrer situasjonen og blir tatt hånd om på en god måte, føle seg trygg og eventuelt til og med klare å slappe av? Og er det ikke egentlig en god følelse å vite at en kan hjelpe til med å være medmenneskelig og forståelsesfull?

I mine øyne skal pasienten også slippe å forsvare at den i det hele tatt har grunn til å være redd. Det er faktisk respektløst å ikke ta det på alvor. Er man redd, så er man det. Så enkelt er det faktisk og det skal du ha respekt for. Uansett hvor vanskelig det er for deg å forstå det! Det er nemlig fortsatt ikke deg og dine følelser det handler om her, det er mine og min opplevelse av mestring og kontroll.

Det er selvfølgelig ikke nødvendigvis at angsten til pasienten grunner i traumer, mange er bare redde fordi det er ukjent, fordi de har gjort det en gang og hatt en ubehagelig opplevelse av det eller av mange andre grunner. Gode grunner. Grunnen til det bør for så vidt ikke spille noe rolle, for faktum er at den som er redd ikke blir mindre redd av å ikke bli tatt på alvor. Den trenger din hjelp til å klare seg gjennom en undersøkelse, en samtale, en operasjon, en vanskelig tid, et vanskelig øyeblikk.

Vil du hjelpe meg?

Har du hørt musikkvideoen Hjertetru som Norsk Sykepleierforbund har laget som en del av NSFs femårige profileringskampanje, der de ønsker å vise Norges befolkning hva sykepleie virkelig er? Jeg synes den er utrolig fin og har lyst til å avslutte dette innlegget med den. Er det ikke i slike hender vi ønsker å havne når vi trenger hjelp i helsevesenet?