Å bli møtt som pasient - ikke alltid en god opplevelse

I dag har jeg for en gangs skyld ikke vært pasient selv, men fulgt ei venninne til en undersøkele på sykehuset. En undersøkelse veldig mange andre gruer seg til veldig – en koloskopi. Siden hun grudde seg veldig til denne ønsket hun å ha med seg en person hun er trygg på og spurte om jeg ville være med. Selvfølgelig kunne jeg det. For jeg vet jo selv hvor ubehagelig det er å grue seg til undersøkelser på sykehuset. Det er nemlig ikke en selvfølge å bli møtt med respekt, forståelse og empati. Dessverre. Jeg har opplevd det noen ganger og det vet jeg mange andre også har. Men det er ikke like mange som gir tilbakemeldinger hverken der og da eller etterpå, og det synes jeg er leit. For er det noe som er viktig for at pasienter skal kunne få en ålreit opplevelse så er det tilbakemeldinger, og aller helst konstruktive. Nå har jeg aldri opplevd at hverken legene på sykehuset eller i privat praksis har spurt hvordan det hadde gått i etterkant, slik at det var lettere å gi en tilbakemelding.

I dag var altså dagen kommet og jeg dro avgårde for å hente henne hjemme hos seg selv. Der ble jeg møtt med et smil, noen tøysede ord og nervøsiteten skrevet over hele ansiktet. Hun pakket sammen de siste tingene og vi satt oss i bilen. Turen ble litt stille, pulsen økte og hendene ble klamme. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg sa at dette skulle gå bra, jeg ikke skulle vike fra hennes side og vi skulle klare det sammen. Framme ved sykehuset hadde pulsen nådd et enda høyere nivå og jeg tror hun vurderte sterkt å snu i døra. Jeg hadde med et lite hjerte av tre som jeg la i hånden hennes og som hun skulle konsentrere seg å holde fast i mens hun skulle fokusere på å puste så godt hun kunne. Det har hjulpet meg gjennom noen skumle undersøkelser før.

 

Som jeg nevnte er det dessverre ingen selvfølge å bli møtt på en koselig og betryggende måte, og dessverre var det tilfellet i dag. Sykepleiern som tok oss imot mente ikke det var så viktig å lese henvisningen «så nøye», ellers hadde hun jo faktisk fått med seg at venninnen min var veldig redd. Det hadde nemlig fastelegen skrevet i den og bedt om å ta ekstra hensyn og ikke minst gi godt med beroligende og smertestillende. Hun hadde også kunne lese der at min venninne ønsket å ha med seg noen og vi hadde sluppet å krangle om det. Forresten så kan pasienten ikke nektes å ha med seg en ledsager, heller ikke til slike undersøkelser (operasjoner er noe annet). Det var fortsatt ikke greit at jeg ble med inn, men siden hun nektet å ta undersøkelsen uten meg fikk jeg til slutt være med. Samme sykepleieren syntes ikke jeg burde ha med meg en ledsager heller i fjor faktisk. Inne på gastrolabben skulle hun kle av seg og ta på en spesiell bukse. Også her ble det litt vanskelig igjen, da min venninne utttrykte et stort behov for å snakke med legen først og med andre ord rett og slett trengte å bli trygget for å kunne tørre å ta den undersøkelsen, en undersøkelse som hun faktisk har grudd seg til i mange år og gang på gang har avbestilt i siste liten. Sykepleieren klarte heller ikke å ta hensyn til det og sukket til slutt oppgitt, sendte et ganske så nedlatende blikk og gikk for å hente en lege. Heldigvis var det en annen sykepleier tilstede som med vennlige ord forklarte at det var en fordel om hun skiftet så vi sparte tid, hvis hun likevel ikke turte var det jo bare å skifte igjen. Inn kom det en ung lege som møtte oss på en hyggelig måte, foklarte hva han kom til å gjøre, lyttet til det hun var redd for og svarte på det så godt han kunne. Tårene trillet, reddselen var stor og litt mer medmenneskelighet fikk begeret til å renne over, men han skulle være forsiktig, hun skulle få smertestillende og noe å slappe av på. Ble det for ille skulle han stoppe opp litt, i verste fall var det ikke verre enn å avbryte undersøkelsen. Jeg tror disse ordene trygget henne veldig og de kunne sette i gang. Den første sykepleieren ble (heldigvis) byttet ut med den andre og det var nok veldig bra.

Selve undersøkelsen var tydelig smertefull og pulsen begynte ikke å roe seg ned før hun hadde fått ekstra med smertestillende. Det tok ganske lang tid før de hadde fått sett på hele tarmen og tatt alle prøvene. Lengre ut i undersøkelsen så jeg en tydelig forskjell på anspentheten hennes, nå hadde det blitt litt prat og til og med litt spøking, og hun virket endelig litt mindre anspent. Det synes jeg var godt å se, for jammen meg er det lite hyggelig å se på andre være så redde og å ha smerter. Undersøkelsen ble avsluttet, hun fikk til og med med seg et bilde av tarmtottene sine og vi kunne endelig dra hjem igjen. Ok, ikke rett hjem – belønningen jeg hadde lovet var jo en stor is som vi måtte spise med en gang etterpå.

Gjett om det var minst en stolt person etterpå, og det synes jeg virkelig min venninne har god grunn til! Jeg er også stolt, tenk hvor stort det er for et menneske som virkelig er redd å prøve og ikke minst også å gjennomføre sånt.

Hvorfor skriver jeg om dette? Fordi jeg synes det er utrolig viktig at opplevelsene blir delt så andre kan lære av de. I dette tillfellet tenker jeg selvfølgelig mest på hesepersonellet som tar imot pasienter med stor angst, og som har som oppgave å ivareta disse på best mulig måte. Men også fordi det finnes en haug med andre mennesker der ute som gruer seg like mye og som trenger å lese at de ikke er alene. For det er dem ikke. Så er det jo alle de andre som opplever å bli møtt på respektløse, lite hyggelige, nedlatende måter som ikke tørr å si det til noen etterpå, ikke en gang til sine egne venner. For disse er det enda viktigere å lese om at andre blir møtt på samme måter og kanskje det kan gi dem mot til å sette grenser for seg selv og si fra at det ikke er greit.

Som pasient skal du bli møtt med empati og forståelse, og ikke minst respekt. Blir du ikke det – si fra!

Jeg har lenge tenkt å skrive litt om hvordan jeg som pasient kunne ønsket jeg ble møtt og tenker jeg kommer til å gjøre det i et av de neste innleggene. For det er greit at vi sier ifra, gir tilbakemeldinger på hva som er greit og hva ikke, men vi må også gi uttrykk for hva som hadde vært en bedre måte å bli møtt på. Det er ikke sikkert det er så lett for andre å forstå, de er tross alt ikke i vår situasjon og har antageligvis ikke vært i en lignende. Kanskje du har opplevd noe å ønsker å dele eller du har noen forslag for hvordan du hadde ønsket du ble møtt? Send på en mail eller kommenter under innlegget :)