Vær den du trengte da du var liten

For noen dager siden leste jeg dette utsagnet: «Vær den du trengte da du var liten» og har tenkt en del på det i etterkant. Ja - vær akkurat den du trengte da du var liten. Hvorfor? 

Fordi jeg tror det er akkurat den mange andre barn, men mange voksne også, trenger.

Hva trenger disse små? Gode voksne. Voksne som ser, som bryr seg og som tar seg tid. Voksne som går fram som gode eksempler og som er trygge veiledere. Voksne som respekterer hverandre og de små. Som respekterer at det finnes grenser og som setter grenser. 

Gode voksne som aksepterer hverandre og de små for akkurat dem de er: individer med sine særegenheter. 

Gå litt inn i deg selv, hva eller hvem hadde du trengt da du var liten? En mor som trøstet deg når du gråt? En far som tok seg tid til å lære deg å bruke en sag eller å stå på ski? En tante som kom på besøk og leste en godnatthistorie eller bare en nabo som sa hei og smilte til deg? Kanskje det lille barnet ditt, som vi alle har i oss, får noe godt ut av at du er den det hadde trengt da også?

Jeg ser daglig barn tuslende i gatene, jeg går jo jevnlige turer med hundene til forskjellige tider på dagen. Noen av disse ler høyt og tøyser med andre barn mens andre sykler forbi i full fart for å komme seg hjem fortest mulig. Noen krangler høyt, men klarer å å finne en løsning. Andre går alene. Ofte ser jeg det ene barnet som så gjerne vil være med de andre og prøver så hardt, men som misslykker så sterkt. Han eller hun er ikke med i gjengen. Noen barn prøver å inkludere, men det er ikke alltid lett når det barnet er så annerledes og kanskje oppfører seg merkelig. Andre viser tydelig at de ikke vil ha noe å gjøre med vedkommende.

Er det ikke mitt ansvar som voksen å inkludere ham eller henne når jeg stopper opp og snakker med de andre? Det er meg disse barna ser opp til og som de høyst sannsynlig hermer etter. Det er jeg som har levd på denne kloden i så mange flere år og som forstår så mye mer enn disse små. Jeg vet så godt hvor ubehagelig den følelsen av å være ensom er. Jeg har på et eller annet tidspunkt vært den ingen ville leke med, om så bare en gang så er den følelsen vond og vi vet i dag at dette kan sette sine spor. Om du ikke har opplevd å bli ekskludert så har du helt sikkert følt deg skikkelig ensom en gang. Unner du denne følelsen til et lite barn?

Det gjelder ikke bare min oppførsel ovenfor barn, men andre mennesker generelt. Og kanskje dette handler om enda mer, for eksempel om hvem jeg vil være? Hvordan ønsker jeg at andre skal se meg? Hvem trenger jeg å være for meg selv i dag? Hvordan ønsker jeg andre mennesker skal være mot meg og andre? Er jeg fornøyd med hvordan samfunnet i dag utvikler seg og hva er min rolle i det hele? Hva kan jeg gjøre for å påvirke?

Vær den som går fram som et godt eksempel. Vær den du trengte da du var liten, en god voksen. Si hei, spør kanskje hvordan det går og ta deg tid til å lytte. Ikke spør om du ikke er villig til å høre etter. Smil, det koster deg så lite og kan bety så mye for en annen. Vær høflig og behandle andre med respekt. Spør noen om hjelp, så strekk ut en hånd. Bry deg og ikke være redd for å si fra når du skjønner at noe er galt. Det er vårt felles ansvar å ta vare på hverandre, og spesielt å ta god vare på de yngste i samfunnet.

Kilde til nøkkelbildet: https://healingfromcomplextraumaandptsd.files.wordpress.com/2015/07/younger.jpg?w=436&h=302