Når kroppen bærer på for mye blir den sliten

Kropp og sjel henger sammen, det har vi forhåpentligvis alle skjønt nå. Om den ene ikke har det bra har heller ikke den andre det. For en del år siden leste jeg et lite tysk dikt som handlet om akkurat dette. 

 

"Sjelen sa til kroppen at den nå ikke visste videre og kroppen måtte ta over. Hvorpå kroppen svarte at den kom til å bli syk, så han (mennesket) endelig kom til å ha tid til sjelen."

 

Dette lille diktet har fulgt meg gjennom alle de årene med ekstra fysiske og psykiske belastninger og jeg synes fortsatt at det er så sant.

Alle mennesker har med seg en bagasje, ting de har erfart og de har opplevd gjennom årene de har levd. Disse erfaringene bærer vi med oss gjennom resten av livet og disse erfaringene preger oss. De har bidratt til å være det mennesket vi er i dag og bidrar til hvilket menneske vi kommer til å være framover. De påvirker kroppen vår, og de påvirker sjelen.

https://michellewynne.files.wordpress.com/2014/01/heavy-luggage.jpg

Noen av oss mennesker går rundt med en ekstra tung bagasje, det kan være sykdom og/eller traumatiske opplevelser som har satt sine spor på kropp og sjel. Noen har blitt rammet av en sykdom, kortvarig eller langvarig, mindre alvorlig eller svært alvorlig, og prøver så godt de kan å leve med det. Andre har opplevd vonde ting i barndom eller som ungdom, omsorgssvikt, seksuelle overgrep, psykisk og/eller fysisk vold, mobbing, tap av nære, krig eller andre opplevelser som har vært svært vonde og vanskelige å takle.

Selvfølgelig gjelder dette ikke bare barne- og ungdomsårene, men også voksenalderen. Vi kan oppleve noe traumatisk når som helst i livet og det preger oss. Vi bærer det med oss. Og det kan være ufattelig tungt og det kan slite oss ut.

Forestill deg at du går ut på en fjelltur langs en sti med 20 kg ekstra på ryggen. Du skal ikke trenge å gå så altfor langt før du merker at ryggen blir vond. Sakte kryper smerten oppover i skuldrene, nakken blir stiv av all de spenningene og hodepinen starter. Eventuelt vil du kjenne tyngden i hoftene dine og i hvert fall i beina. Føttene begynner å bli vonde og såre. Du ønsker å ta deg en skikkelig pause for å hvile, men du kan ikke. Du må gå ferdig denne turen i det tempoet du har satt som mål, enten det er fordi du har fått beskjed om det av andre eller bestemt deg for det selv. Smertene blir sterkere og du kjenner at det begynner å gå utover humøret. Du blir irritert og kjenner at du er så forferdelig sliten. Men, du får fortsatt ikke lov til å kvitte deg med de ekstra kiloene. Og du kan heller ikke snu for å avbryte denne turen. Du må videre, du må rett fram. Tårene presser på, men du kan ikke bare brekke sammen og gråte nå. Du må fortsette.

Det eneste du får lov til å gjøre med de ekstra kiloene er å pakke dem ut av sekken for å ta en nærmere titt på dem. Hvis du tør, det er nemlig tunge ekstra kiloer. Sammensatte, vanskelige gåter som krever mye av deg. Kan du løse den første får du lov til å legge den fra deg og starte på den neste. Men å løse disse gåtene tar tid, og noen kan du ikke løse før du har fått samlet inn de rette verktøyene til det. Disse vil du forhåpentligvis finne langs den stien du går. Finner du dem ikke får du ikke løst dem og dermed ikke kvittet deg med den ekstra tyngden. Du får lov til å ta i mot hjelp til å finne passende verktøy, hvis du igjen finner den rette hjelpa.

Jeg regner med at du skjønner at denne turen ikke er avsluttet etter bare noen timer, noen dager eller uker. Som regel vil den vare i minst flere år, hvis ikke mange og kanskje slutter den ikke før du tar ditt siste åndedrag. Klarer du å lette noe av bagasjen i løpet av den turen er du heldig.

Hørtes dette tungt og komplisert ut? Ja og det er det. Det finnes ingen enkle løsninger når det kommer til kropp og sjel og de belastningene de må tåle. Og det går i hvert fall ikke fort. Er det fysisk sykdom så må den utredes, diagnoser er det ikke alltid lett å komme fram til og behandlingen er ikke alltid den rette med en gang. Det prøves, det feiles og forhåpentligvis lykkes det etterhvert. Psykiske belastninger er heller ikke enkle å finne ut av og å behandle, men det er mulig. Det er bare en lengre og krevende prosess, og det er denne kampen mange mennesker rundt omkring i verden kjemper. Er det så rart at disse menneskene er så slitne? At kroppen på et eller annet tidspunkt ikke klarer mer, men ikke bare kroppen – sjelen også! Den vil nemlig også melde sin fortvilelse og kan få hele mennesket til å briste.

Vi mennesker er ufattelig sterke, vi takler det mest utrolige, klarer å klatre ut av de mørkeste og dypeste daler og reiser oss opp selv om det tilsynelatende ikke er noen krefter igjen. Selv om vi er så sterke så kan denne turen være for tøff for noen, bagasjen for tung. Noen mennesker velger å forlate denne verden. Det er ufattelig trist og smertefullt, spesielt for de som sitter igjen.

Men mange prøver så godt de kan å komme seg videre og å få løst alle disse gåtene. For å kunne løse en del av dem er det nødvendig å stoppe opp og hvile, selv om en ikke vil det selv eller noen andre mener at et er feil. Kroppen må få lov til å samle inn nye krefter, det samme må sjelen. 

Å kjempe er viktig, men ingen vinner en kamp ved å gi tre hundre prosent, det vil si minst to hundre prosent mer enn det den har.