To tunge måneder

Det er faktisk allerede to måneder siden jeg har blogget. Jeg har hatt hverken energi eller lyst til å skrive stort. Formen min har vært og er fortsatt dårlig og det har vært mange bekymringer rundt Saga.

Hun har nemlig ikke hatt det noe bra de siste månedene og jeg har ærlig sagt prøvd å forberede meg på at kampen kanskje er tapt og tiden for å la henne få gå har kommet. Hun har vært kronisk syk med lavt stoffskifte og kraftige allergier i mange år, og etter den heftige runden med tarmbetennelser i fjor høst kom hun seg ikke helt på beina igjen. Tarmen hennes er bra igjen nå og hittil har de kroniske betennelsene ikke kommet tilbake. Men likevel har hun vært fryktelig urolig, bitt og slikket seg til blods på labbene, stresset og peset mye og rett og slett gitt uttrykk for at noe er galt.

Vi har vært i kontakt med veterinæren hele veien. Hun ble sjekket nøye med tanke på smerter i musklene og fikk litt behandling med laser og masasje. Selv om hun ble friskmeldt fra noen smerter i bakre del av ryggen ble uroen ikke borte og til slutt klarte hun å bite seg til blods i løpet av en natt. Det ble derfor enda en tur til veterinæren.Vi antok at hun hadde begynt å reagere allergisk på enda noe annet i tillegg og hun ble derfor satt på nye allergimedisiner. Først en type som hun ikke tålte bra og så en annen. De hadde en begrenset virkning, hun var likevel fryktelig urolig. Det var opptil flere timer med pesing, vandring og bjeffing og jeg må ærlig innrømme at jeg holdt på å bli gal selv. Ingenting jeg prøvde hjalp og jeg begynte å bli veldig fortvilt.

Jeg sjekker jentene regelmessig, tenner, øyne, ører, poter og kjenner godt over hele kroppen. Om jeg ikke gjør dette daglig, så blir det annenhver til hver tredje dag. Atferden dems har jeg også en god oversikt over og følger nøye med på, spesielt når en av dem virker til å plages av noe. Saga har jo vært syk i mange år, så jeg har vært vant til å måtte det. Desto mer har det plaget meg å ikke finne en tydelig årsak på atferdsendringen hennes.

Men forrige uke fikk jeg endelig et svar og fant nok årsaken: hun må ha hatt forferdelig vondt!

Sent på mandagskveld sjekket jeg tennene hennes og oppdaget at en av de bakerste var delt i to, på langs! Jeg er sikker på at den skaden ikke var der da jeg sjekket tennene på lørdag, så hun må ha tatt knekken på den med et bein hun gnaget på både på lørdag og på søndag. Noe de får regelmessig og som de nå hadde fått fordi jeg synes hun hadde begynt å få belegg på tennene litt fortere enn vanlig. På søndag la jeg merke til en ånde fra helvete, men antok at den kom fra magen hennes. Hun har nemlig slitt med en del dårlig ånde når den har vært i ubalanse. Da jeg sjekket tennene nøye igjen på mandag og oppdaget den tanna skjønte jeg jo at lukta antageligvis kom fra den.

Hun fikk smertestillende med en gang og veterinæren ble ringt morgenen etter. Der var det dessverre fullt kaos pga sykdom, så de hadde ikke mulighet til å operere henne før på onsdag. Jeg kunne ha prøvd å få en time et annet sted, men valgte å heller smertestille henne godt og få operert henne der på onsdag. Livstruende tilstander er en ting, der hadde jeg ikke hatt noe valg. Men når jeg har mulighet til å velge vil jeg helst bruke klinikken som vi kjenner til, og som kjenner oss og Saga's sykehistorie. Hun har jammen meg blitt operert der hele fire ganger nå.

Jeg leverte henne dermed på onsdag, ventet til hun hadde sovnet og fikk sett på tanna sammen med veterinæren. At den måtte være vond var det ikke noe tvil om. Jeg dro, Saga ble operert og tatt vare på.

Da jeg kom for å hente henne fikk jeg beskjed om at den tanna nok hadde vært et problem en stund. Den så ikke ut innvendig, var kraftig betent og hadde råtnet helt ned på kjevebeinet. Lukta som kom fra munnen hennes var helt grusom, spesielt etter de hadde fått tatt den ut. Vi antar at det har vært en liten, ganske så lite synlig sprekk i den som har sluppet inn bakterier og dermed gitt grobunn til dette. Skallet til tanna har antageligvis kapslet inn den lukta godt. For den hadde jeg garantert lagt merke til, og har aldri vært sånn før.

Jeg tok med meg frøken "uten tann" hjem igjen og hun fikk hvile etter narkosen og operasjonen. Hun spiste bra og kom seg fort å beina igjen samme kvelden. Smertene de første dagene etter inngrepet var det litt vanskelig å få kontroll på, men nå trenger hun ganske lite smertestillende og jeg regner med at smertene snart er borte. I helgen gikk selvfølgelig stingene opp, så det er jammen meg et dypt hull opp i der, men på kontrollen i dag så det ok ut. Hun går på antibiotika og jeg følger med på såret. Om en uke skal vi til en ny kontroll. Jeg håper dette gror uten problemer nå, hun har virkelig hatt nok nå. Veterinæren var imponert over hvor snill hun fortsatt er og det må jeg si meg enig i.

Jeg irriterer meg fryktelig over at disse firbeinte ikke kan peke på stedet som er vondt, siden de liksom ikke kan snakke. Det hadde vært så mye lettere og de kunne fått hjelp mye tidligere.

Det er en tanke som jeg har sittet en del med de siste dagene og som jeg synes er viktig å dele med dere. Det er utrolig viktig å huske på at også en kronisk syk hund kan få helt "vanlige" skader, som en tannfraktur jo er. 

Jeg føler det kanskje ble skyldt på allergiene, som allerede var der, for fort da uroen meldte seg, noe som jeg tenker ikke er unaturlig. Men hadde vi sett på symptomene alene, uten å tenke på den allergien, hadde det kanskje blitt sjekket nøyere og vi kunne (kanskje) ha oppdaget tanna før.

Jeg tar med meg den erfaringen videre og kommer til å være enda mer våken og jeg håper selvfølgelig at du som leser dette vil lagre det et lurt sted i hjernen. Det trenger ikke å være din egen hund som endrer atferd. Forsåvidt trenger det ikke å være en hund, det kan være et annet dyr eller til og med et menneske også. Et kronisk sykt individ kan få andre sykdommer og helt vanlige skader.