I dag kapitulerer jeg

Ok kropp, jeg kapitulerer. Du er utslitt, jeg forstår det. Jeg har nok ikke vært like flink til å ta signalene dine på alvor og å gi deg den roen du har trengt de siste dagene, kanskje til og med ukene. Det hjalp tydeligvis ikke å ta det med ro i velværeavdelingen i går, eventuelt ble til og med det for mye for deg og gjorde ting bare verre.

I dag er du hissig, skikkelig sint og forbannet. Smertene herjer og hverken en stor dose med smertestillende eller strøm hjelper. Jeg har prøvd å sove mye for å se om du blir mer fornøyd da, men likevel vil du ikke la meg stå oppreist lenge om gangen. Jeg har avlyst alt av avtaler i dag og husarbeidet må få bli liggende. Heldigvis klarte du å holde ut en liten tur med jentene, ellers måtte jeg ha bedt om hjelp til å få luftet dem. Bra de er så tålmodige og gode på å holde meg med selskap på sånne dager som denne. Og flaks at jeg har matrester fra i går og kjøleskapet er passe fult, i dag vil du virkelig ikke, og å kjøre noe sted kan jeg glemme etter så mye medisiner.

Jeg forstår at du er utslitt altså, virkelig. Du hadde ikke trengt å komme med så heftige smerter, i hvert fall kunne du ha latt meg få en pause når jeg faktisk gjør så godt jeg kan med å ta hensyn, la deg hvile og prøver å gi også deg en liten pause med smertestillende. Jeg prøver å få fokuset bort fra smertene og over på andre ting for å se om det kan gi meg en liten pause. Men det hjelper lite og jeg begynner å bli virkelig sliten. Og lei.

Så kjære kropp, nå krabber vi tilbake under dyna og sover litt til. Kanskje kvelden blir litt bedre etter noen timer til i senga? Hvis du lar meg sove da....