Og plutselig var det høst

Det er rart hvor fort tiden flyr forbi meg om dagen. På en måte går alt så fryktelig fort, samtidig som tiden står stille. Det høres rart ut, jeg vet. Med en hund i huset som har en del utfordringer, og ikke trives med livsstilen vi har, er hverdagen snudd på hodet og det er rett før jeg blir gal. Det er en utfordring å legge tilrette og dekke behovene til alle, faktisk umulig. Men jeg gjør mitt beste og hittil er ingen av oss blitt lagt inn noe sted. Det er bare det der med tiden som føles så uvirkelig. Når en blir så innestengt og isolert føles det som den står stille og ikke vil gå, samtidig som det skjer masse rundt oss.

Jeg gleder meg til det blir en forandring på dette og jeg kommer meg ut igjen. Jeg tror Kiwi er veldig enig, selv om det nå går mot kaldere tider igjen og hun ikke er stort begeistret for det. Svømminga går det litt dårlig med siden jeg er så låst for tiden, men kroppen sier tydelig ifra at jeg må få det til bedre framover, før smertene blir for ille.

Jeg har nettopp hatt besøk av familien og storkost meg med et fantastisk skønt tantebarn! Det er grusomt hvor fort han vokser og utvikler seg. Det kunne gått litt saktere, så tante klarer å få med seg det meste... Det er jo lov å drømme. Etter at han har kommet inn i mitt liv må jeg si det plutselig ble fryktelig langt til Tyskland. Jeg vil så gjerne være der hver dag, men det hadde ikke vært så lett om jeg bodde nærmere heller. Jeg får prøve å dra ned igjen om ikke så altfor lenge.

Det er lite planer for høsten hittil, rart egentlig, men samtidig er det godt. Jeg må nok ta tak i å få tilbake en mere vanlig hverdag med regelmessig svømming igjen, men utover det tror jeg dagene skal bare få gå som de gjør. Bortsett fra en del smerter i musklene er resten av sykdommene under ganske grei konntroll. Medisinene virker og jeg er uendelig glad for det.

Nå er det en liten frøken her som ber pent om oppmerksomhet og jeg skal prøve å få noen solstråler før mørket kommer igjen.

Vi tastes!