Om sjokolademousse, smerter, bølleføll og gravide venninner

Perfekt bilde, sant!

Egentlig hadde jeg tenkt å dele oppskriften på en fantastisk god sjokolademousse med dere i dag, men så finner jeg jammen meg ikke igjen et eneste av de bildene jeg tok av den. Bare det ene der moussen er dekket av sjokoladebiter og nøtter. Resten har jeg virkelig null anelse hvor jeg har gjort av, men har en mistanke om at de kan ligge på den mobilen jeg klarte å mose. Jeg satt meg nemlig på den. Rumpa mi var visst too much for den så den takket for seg.  Hvil i fred.

Så siden det ikke blir dessert, får jeg vel skrive om noe annet. Kroppen er kranglete om dagen, både mage og muskler kunne jeg helst byttet ut, men dessverre er det visst ikke mulig. Jeg har mye smerter i ryggen igjen i tillegg til de vanlige i nakke/skulder/hode. Det suger energien ut av meg og legger en demper på humøret. Det er ikke alltid like lett å bare avlede seg. I går kveld klarte jeg knapt å stå oppreist, til slutt ble det smertestillende og heldigvis fikk jeg sove greit, bare veldig sent. Jeg blir så våken av medisinene. Magen tåler de dårlig, men jeg skal ikke klage for mye.

I det siste har jeg hørt mye på mine gravide venninner og ledd så jeg griner. Det er tydeligvis mye rart en skal tåle av kroppslige og psykiske forandringer, og til tider kan det være ganske underholdende å høre på. Hun ene har heldigvis endelig presset ut sin nå og det var nok veldig greit. I hvert fall for en lei mamma, jeg hadde det utrolig morsomt.

Babyen kom før termin og ifølge mor som et lyn, selv om jeg må si at det tok fryktelig lang tid fra jeg fikk beskjed om å holde meg i beredskap til hun kom. Jeg skulle nemlig være "liksommamma" til storesøstra på ti. Det gikk strålende fint. Jeg måtte minne henne om å drikke, ellers hadde hun lett tørket ut, innimellom dra hun vekk fra dataen eller mobilen og tvinge henne til å snakke med meg i mer enn tre ord om gangen. Ikke hele tiden da, hun la faktisk bort teknologien innimellom og snakket med meg frivillig. Men jeg spør visst mye. Er det rart da, folkens!? De sier jo så lite! I tillegg var det tegn til en begynende omgangssyke da jeg overtok kidden, men heldigvis slapp vi unna og formen hennes var bare litt redusert de første to dagene. Jeg hadde henne hjemme fra skolen, dere vet - 48-timers regelen, så det var litt å sjonglere for å få kabalen til å gå opp. Men det gikk bra og 10-åringen er fortsatt i godt behold. Jeg fikk i den nok mat, drikke og til og med leverte jeg den fra meg i ren tilstand. Bare det der med lekser har jeg ikke helt dreisen på enda.

Siden en 10-åring ikke kan dra på sykehuset alene for å besøke den nye verdensborgeren, måtte jo selvfølgelig barnevaketn være med. Dermed var jeg en av de første som fikk hilse på og det var selvfølgelig stas. I går var jeg innom, leverte dataen til storesøster (hun holdt på å dø av kjedsomhet) og nusset litt på bittelille lillesøster igjen. Oxytocin er fantastisk!

Bølleføllet

Etterpå var jeg innom hestene jeg passet i sommer. Jeg har faktisk kommet meg på hesteryggen noen ganger og det er fantastisk, men skuldra mi er ikke så medgjørelig om dagen. Heldigvis er de glade i kos og litt oppmerksomhet, så jeg dro ut for å besøke dem og ta noen bilder. Det bør jeg definitivt gjøre oftere, sjela har godt av det. Bølleføllet, som jeg er så forelsket i og helst vil adoptere (jeg mangler bare penger og helse, men tar gjerne imot tips om rike, single og kjekke menn!), var lite opptatt av å være modell, hun ville heller kose og lukte på meg. Heldigvis stilte noen av de andre hestene opp.
For tiden passer jeg på en hund og hadde selvfølgelig med meg begge. De fikk springe på ridebanen og fikk ut bra med energi, før vi så litt på hestene. Kiwi tørr jo å gå ganske nærme hestene, hun vil bare ikke bli luktet på, men holder likevel en grei sikkerhetsavstand. Hunden jeg passer mente den avstanden måtte være minst 5 meter mer enn hva Kiwi synes er greit. Helt i orden for min del, vi satt oss bare ned i snøen og kikket litt på dem før hundene fikk slappe av i en lunken bil og jeg knipset litt.

Overlevd julekaoset?

Gjesp! Vi har krøpet ut fra under den varme dyna, drukket en kopp te, vært ute en liten tur og fortært frokosten. Nå sitter mor foran pcen mens pelsbarnet ligger under et pledd i stolen og sover søtt. Ute skinner solen i en del minusgrader og fuglene spiser ivrig frøene som ligger i det lille fuglehuset.

Freden har senket seg med andre ord. Julestresset er over og vi tar det med knusende ro. Nå har vi ikke stresset mye i jula heller. Det tok sin tid å få laget ferdig noen av julegavene, jeg hadde en strålende ide, som bare tok mye mer tid enn jeg tenkte over. Men de ble fine, kanskje viser jeg dere noe av det senere, den siste gaven er bare ikke levert enda.

Juleaften tilbragte Kiwi og jeg med fadderbarnet mitt og familien hans. Foreldrene hadde ordnet istand en veldig god og fin middag, pyntet så fint i stua og det var veldig koselig å komme dit som vanlig. Barna var mest opptatt av å endelig få pakket opp gaver, mat var ikke like interessant og det var vanskelig å vente, men også det overlevde de. Det er utrolig hvor lang tid det tar å pakke opp gaver, og jeg var glad for at vi ikke hadde enda flere, men det er like stas hvert år å se hvor mye barna gleder seg over det de får. Kiwi synes det hele var helt ok, det er liksom litt kjedelig å være hund opp i det hele, så da sover en.

Første dag jul fikk jeg besøk av to små jenter, bestemor og fem hunder. De skulle tas bilder av og jammen meg må jeg innrømme at det var koselig å ha barn foran linsa, selv om 2-åringen fort var sliten. På ettermiddagen stakk jeg på besøk til ei venninne som bor i nærheten av der vi bodde i julen. Vi passet jo gamlefar og hårballen til tante B. Det ble en god middag og en koselig stund med te, noe godt å spise på og masse skravling. I tillegg ble det en god porsjon av hundekos, det var nemlig ganske så mange hunder med på vår lille "feiring". Kiwi taklet det fint til tross for noen ivrige gutter, hun fortrekker dog disse høflige damene.

Andre juledag fikk jeg besøk av venner, som også ønsket fine familiebilder, og som ble til middag. Juletaco er tingen altså. 4-åringen hadde masse energi igjen til tross for en tur i bassenget før dem kom hit. Hundene likte godt å ha besøk, bli matet ved bordet (ehem..) og å få masse kos.Sent på kvelden hentet jeg tante B på togstasjonen.

Vi er fortsatt her ute, men drar nok hjem i dag, det er bare så vanskelig å motivere seg til å pakke sammen og inn i bilen igjen. Resten av helgen blir nok ganske rolig også, det kan hende at vi får en overnattingsgjest i miniutgave en av dagene og så kommer jo snart nyttårsaften. Egentlig skulle vi ha besøk av en liten hund, men den har visst endret planene, så Kiwi og jeg blir alene. Altså, vi må nå bare bestemme oss for hvor vi vil feire hen.

På en måte gleder jeg meg til hverdagen igjen. Kroppen sier tydelig ifra at jeg må komme meg i bassenget igjen og jeg må også fortsette med et sunnere kosthold. Det har blitt noen (planlagte) utskeielser i julen. Kiwi er i grei form, hun får fortsatt smertestillende på grunn av ryggen sin, men virker til å være i god humør og fornøyd med å bo i et stort hus med enda større eiendom rundt i julen. Desssuten tror jeg hun liker å ha en "storesøster" å henge seg på. Leela har det forresten helt strålende også, hun spiser godt, leker masse og virker til å ha funnet seg godt tilrette i den nye familien. Hva mer kan jeg egentlig ønske meg denne julen?

God jul og det der!

Jeg er bare en relativt liten tur innom bloggen for å ønske dere en Riktig God Jul!

Vi tar det ganske så med ro i år og tilbringer julen i Norge. Tradisjonen når jeg er i Norge i julen har de siste årene vært å feire selve juleaften med fadderbarnet og familien hans, og det blir det i år også. Kiwi skal være med og forhåpentligvis ikke spise opp en katt til julemiddag. Slapp av! Katta skal sikres, og Kiwi også. Første dag jul blir også i hyggelig selskap og andre dag får det eventuelt dukke opp spontane planer, ellers slapper vi av i sofaen og hviler etter mye god mat.

Det er snø ute og trivelig julestemning, passe kaldt er det forsåvidt også. Jeg er i mål med alle gaver, men venter på noen pakker både fra Tyskland og Norge til meg selv. De får jeg nok pakke opp etter jul. Jeg ha allerede fått et par julegaver, så jeg skal overleve å ikke pakke opp alle i morgen.
Siden vi hverken bor eller feirer hjemme i julen har jeg ikke pyntet noe til jul i leiligheta. Vi passer heim og dyr til ei venninne og sover ikke hjemme igjen før et sted i romjulen. Helt greit egentlig, da trenger jeg ikke å rydde det bort igjen.

I morgen skal jeg altså ta på meg finstasen (jepp, du leste riktig!) og komme til dekket bord og ribbe. Etter maten blir det gaver, som antageligvis blir tunge å pakke opp etter altfor mye god mat. Jeg får ikke vært borte i så veldig mange timer siden jeg er passer for en gammell kar på fire bein og en til med en øyeskade som trenger dråper regelmessig, men noen timer blir det.

Dere får ha en god jul og kose dere masse, husk å beholde litt plass til desserten og kjør forsiktig på glatte veier!

Infusjon, røntgen og sofakos

Nå har det vært mange temainnlegg om hund og det er flere under produksjon, men nå er det vel på tide å skrive litt om oss igjen, altså Kiwi og meg.

Kiwi med de nye søstrene til Leela

Det er snart tre uker siden vi kom hjem igjen fra den nye familien til Leela. Det virker til å gå veldig bra med henne der og det er en stor lettelse. Selvfølgelig er det sårt, men samtidig føler jeg det er en bekreftelse på at det er et riktig valg for alle. Kiwi er som vanlig, jeg må aktivisere henne litt mer igjen, men utover det virker hun til å synes det går veldig greit å være alene igjen. Hverdagen er mere normal igjen og det merker jeg på henne. Hun virker mer fornøyd. Bare ikke med at det er kaldere ute, kunne hun valgt ville vi bodd i syden. Andrevalget er å ligge under varmepleddet i sofaen, men der kan vi ikke være hele dagen heller.

I sommer fant vi ut at hun har noen vondter i skulder/nakke og rygg og på kontrollen nå viste det seg til å ha blitt verre. I utgangspunktet gikk vi ut ifra at smertene "kun" var muskulære og skulle avvente med å undersøke mer., og heller prøve å få løst opp i det. Men så var det en dag hos barnevakten i forrige uke der hun ikke hadde kontroll på vannlatingen, så vi endte opp hos veterinæren for en grundig sjekk. Urinen ble undersøkt grundig, men det var ingen tydelige tegn på en infeksjon. Vi går ut ifra at det antageligvis var en infusjon på vei, men immunforsvaret klare å kicke den ut selv. Derfor valgte vi å se an om det ble flere problemer før vi satt i gang med noen medisiner.

Smerter er bæsj!

Jeg tok selvfølgelig opp det med ryggen hennes også, jeg var jo redd det eventuelt kunne ha en sammenheng. På kllinikken kom vi til en veldig behagelig og trivelig veterinær som faktisk er utdannet kiropraktor på hund. Jeg følte at hun tok mine bekymringer og den informasjonen jeg ga på alvor og fikk undersøkt Kiwi grundig. Hun var enig i det vi hadde oppdaget tidligere og ønsket å ta noen røntgenbilder for å utelukke noe i skjellettet før hun ville behandle henne. I tillegg ønsket hun å ta ultralyd av buken for å blant annet utelukke en lukket livmorbetennelse, Kiwi mistet nemlig kontrollen igjen mens vi var der. Jeg er ganske sikker på at det var på grunn av redsel, men det har ikke skjedd tidligere og det er bedre å sjekke en gang for mye enn for lite.

Kiwi ble sedert og røntgenbilder og ultralyd ble tatt. Ingen av delene viste noe unormalt. Hele ryggsøylen og hoftene ser fine ut og magen inneholdt akkurat de organene den skal  i den tilstanden de skal være i. Dermed kan vi konkludere med at smertene kommer fra musklene, det er ikke bare bare det heller, men jeg er tusen kilo lettere etter undersøkelsene. Hun får smertestillende i en periode nå og skal få kiropraktisk behandling framover.

Årsaken til plagene hennes er vi ikke så mye klokere på. Den eneste logiske forklaringen jeg har er en kombinasjon av mindre aktivitet og mye stress de siste månedene. Jeg har jo sett at Kiwi har mistrivdes med situasjonen. Om hun eventuelt kan ha skadet seg på noe måte kan jeg heller ikke utelukke. Hun hopper og spretter jo som en tulling i blant, men det har aldri vært noe tydelig. I sommer ble jeg jo ganske overrasket over de spenningene og låsningene i kroppen hennes, jeg hadde ikke trodd at det var noe der utifra hvor sprek hun hele tiden har vært. Før den siste kontrollen nå skjønte jeg at noe ikke var som det skulle. Hun ville nemlig ikke hoppe opp i sofaen eller senga selv og virkert til å feilberegne en del, noe som aldri har skjedd før. Jeg sitter og tenker en del på hva som gjør at hun har fått disse plagene, men tenker vi nå skal konsentrere oss om å få løst opp i det og å pusle med ting Kiwi liker. Så er hun nok helt på beina igjen fort.

Pledd, sofa, sove

Jeg har det passe greit selv om dagen. Kroppen krangler, men tarmen er ganske fornøyd med infusjonene. Det er godt at medisinen virker så bra, ikke minst at tiden i fosterstilling i senga og med skjelving og tårer sprutende på do er over. Det er rart å tenke tilbake på det, jeg skjønner ikke hvordan jeg kom meg gjennom de dagene. Men her sitter jeg. Musklene krangler mest om dagen, hodet er mye vondt, nakke og skuldre anspent. Jeg prøver så godt jeg kan å svømme regelmessig og å variere aktiviteten. Det er ofte lettere sagt enn gjort, når smertene først herjer er det vanskelig å dra seg opp. Jeg kjenner vel at det siste halvåret har påvirket meg en del fysisk også. Siden vi kom hjem igjen har jeg faktisk så vidt testet ut nye aktiviteter og det virker til å gå bra hittil. Det er bare litt vanskelig å holde den gode balansen mellom hvile og aktivitet. Jeg vil så mye mer enn hva jeg kan, så egentlig er alt som vanlig.

Jeg har kastet meg på karbobølgen

Eller rettere sagt lavkarbobølgen. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe stort om dette her, men så er dette jo en blogg om Livets kaos - altså alt det kaotiske og ikke-kaotiske som skjer i livet mitt. Mat er en del av det, og ikke minst tanker og følelser om kropp og vekt. Som mange har fått med seg har jeg gått opp en god del kilo de siste årene. Jeg tror at jeg aldri har veid så mye før i mitt liv. Vektoppgangen skyldes mye medisinene som jeg har måtte ta de siste årene, noen av de tar jeg fortsatt, og selvfølgelig livsstilen. Selv om kostholdet ikke har vært så annerledes enn årene før snek det seg nok inn en del raske karbohydrater og uvaner. Livet med kroniske sykdommer betyr mye utmattelse og slitenhet og lite energi til det meste.

Jeg har ikke trivdes i det hele tatt med en del kilo ekstra på kroppen. Jeg har rett og slett følt meg skikkelig uvel og til tider mislikt kroppen min. Fryktelig dumt, for det er jo fortsatt meg i denne kroppen. Det er en ting at sykdommene begrenser livet mitt mye og har tatt fra meg en del av de drømmene jeg hadde før jeg ble syk, å miste kontrollen over vekta og se kroppen bli større og større gjorde det ikke bedre. Lenge har jeg prøvd å spise annerledes, mindre, mer salat, ikke dette og dette, men ingenting gjorde noe forskjell. Heller ikke å svømme enda mer hjalp.

Etter hvert ble jeg tipset om noen kostplaner, som baserer seg på lavkarbo, og sjekket de opp. Jeg bestilte en og begynte. Vektnedgang var hovedmålet mitt og selv om det var usikkert hvor mye det ville hjelpe meg, ville jeg prøve. Mange av de som går på denne typen dietter/livsstilsendring synes de får masse energi. Det våget jeg ikke å håpe på så veldig, jeg tror det håpet forsvant for noe år siden. Jeg kan ikke skryte av å ha fått masse energi heller, kanskje litt mer, dog ikke mye. Men, det jeg kan skryte av er en vektnedgang, og det er jeg veldig fornøyd med. Endelig kan jeg påvirke den delen av livet mitt igjen. Og det faktisk uten å sulte.

Jeg har altså startet med lavkarbo. I tillegg følger jeg noe som heter lav FODMAP, som vil si at jeg har kuttet matvarer som er såkalt høy FODMAP, og er kjent for å gi plager i mage og tarm. Mange med irritabel tarm eller tarmsykdommer har prøvd denne dietten og har god effekt. Jeg har prøvd den tidligere uten å kjenne noe forskjell, men nå, med en mye friskere tarm, er forskjellen stor. Jeg er nå på det stadiet der jeg reintroduserer noen av matvarene med FODMAP og det fungerer greit. Noe vil nok alltid gi meg plager, mens annet kan jeg trygt ha som en del av kostholdet.

Lavkarbodietten går også ganske greit. Starten var tøff, kroppen var nok fryktelig avhengig av sukker og skrek etter det. Jeg vil si det verste var de første ukene, men når de først var over gikk det veldig fint. Maten kan være litt kjedelig innimellom, men den trenger ikke å bli det. Det hjelper dog å være litt kreativ, synes i hvert fall jeg.

Etter omtrent 4 måneder med omlegging av kosthold og endring av livsstil, noen kilo mindre og kanskje bittelitt mer energi kan jeg nok trygt si at jeg kommer til å fortsette med dette her. Magen er jo så mye mer fornøyd, og noe som jeg også synes er veldig interessant, er at betennelsesverdien min aldri før har vært så lav. Kanskje det er noe sannhet at maten kan ha en sammenheng med det?