Vær den du trengte da du var liten

For noen dager siden leste jeg dette utsagnet: «Vær den du trengte da du var liten» og har tenkt en del på det i etterkant. Ja - vær akkurat den du trengte da du var liten. Hvorfor? 

Fordi jeg tror det er akkurat den mange andre barn, men mange voksne også, trenger.

Hva trenger disse små? Gode voksne. Voksne som ser, som bryr seg og som tar seg tid. Voksne som går fram som gode eksempler og som er trygge veiledere. Voksne som respekterer hverandre og de små. Som respekterer at det finnes grenser og som setter grenser. 

Gode voksne som aksepterer hverandre og de små for akkurat dem de er: individer med sine særegenheter. 

Gå litt inn i deg selv, hva eller hvem hadde du trengt da du var liten? En mor som trøstet deg når du gråt? En far som tok seg tid til å lære deg å bruke en sag eller å stå på ski? En tante som kom på besøk og leste en godnatthistorie eller bare en nabo som sa hei og smilte til deg? Kanskje det lille barnet ditt, som vi alle har i oss, får noe godt ut av at du er den det hadde trengt da også?

Jeg ser daglig barn tuslende i gatene, jeg går jo jevnlige turer med hundene til forskjellige tider på dagen. Noen av disse ler høyt og tøyser med andre barn mens andre sykler forbi i full fart for å komme seg hjem fortest mulig. Noen krangler høyt, men klarer å å finne en løsning. Andre går alene. Ofte ser jeg det ene barnet som så gjerne vil være med de andre og prøver så hardt, men som misslykker så sterkt. Han eller hun er ikke med i gjengen. Noen barn prøver å inkludere, men det er ikke alltid lett når det barnet er så annerledes og kanskje oppfører seg merkelig. Andre viser tydelig at de ikke vil ha noe å gjøre med vedkommende.

Er det ikke mitt ansvar som voksen å inkludere ham eller henne når jeg stopper opp og snakker med de andre? Det er meg disse barna ser opp til og som de høyst sannsynlig hermer etter. Det er jeg som har levd på denne kloden i så mange flere år og som forstår så mye mer enn disse små. Jeg vet så godt hvor ubehagelig den følelsen av å være ensom er. Jeg har på et eller annet tidspunkt vært den ingen ville leke med, om så bare en gang så er den følelsen vond og vi vet i dag at dette kan sette sine spor. Om du ikke har opplevd å bli ekskludert så har du helt sikkert følt deg skikkelig ensom en gang. Unner du denne følelsen til et lite barn?

Det gjelder ikke bare min oppførsel ovenfor barn, men andre mennesker generelt. Og kanskje dette handler om enda mer, for eksempel om hvem jeg vil være? Hvordan ønsker jeg at andre skal se meg? Hvem trenger jeg å være for meg selv i dag? Hvordan ønsker jeg andre mennesker skal være mot meg og andre? Er jeg fornøyd med hvordan samfunnet i dag utvikler seg og hva er min rolle i det hele? Hva kan jeg gjøre for å påvirke?

Vær den som går fram som et godt eksempel. Vær den du trengte da du var liten, en god voksen. Si hei, spør kanskje hvordan det går og ta deg tid til å lytte. Ikke spør om du ikke er villig til å høre etter. Smil, det koster deg så lite og kan bety så mye for en annen. Vær høflig og behandle andre med respekt. Spør noen om hjelp, så strekk ut en hånd. Bry deg og ikke være redd for å si fra når du skjønner at noe er galt. Det er vårt felles ansvar å ta vare på hverandre, og spesielt å ta god vare på de yngste i samfunnet.

Kilde til nøkkelbildet: https://healingfromcomplextraumaandptsd.files.wordpress.com/2015/07/younger.jpg?w=436&h=302

Travle uker og riktige valg

De siste ukene har vært travle og fult med mye forskjellig. Etter Nala ble borte kastet jeg meg i valgkampen for å slippe å føle så mye. Det har fungert greit, og nok vært nødvendig for å ikke dette i et sort hull. En stund etterpå trengtes jeg hos min søster og jeg reiste spontant nedover til henne for å trøste og å støtte, og å bli trøstet og støttet selv. Det var utrolig godt. Vi fikk mange fine stunder sammen og ikke minst ordentlig «søstertid», noe som ikke er så lett å få til når søskene mine ellers er på besøk her oppe sammen med kjærestene sine.

Relativt fort etter Nala døde kjente jeg at dette var så forferdelig feil, det var så tomt – det skulle jo være to nå. Søstra mi kom med ideen om å se etter en valp/unghund i nærheten og den tanken føltes faktisk ikke så feil. Vi dro så til noen oppdrettere for å se om det var noe aktuell hund til salgs. Etter tiden med Nala, som var en veldig redd type (spesielt ift mennesker), var jeg ganske klar over hva slags valp jeg ville ha. Den skulle være en trygg og sosial valp, etter friske foreldre selvfølgelig og helst en tispe igjen. Valget falt på en liten frøken som allerede hadde blitt såpass gammel og fått alle vaksinene i orden at hun kunne bli med meg hjem igjen med en gang. Litt rart å holde et lite nurk i armene igjen og kalle det for min, men jammen meg for en fantastisk god følelse. Det tok en liten stund før hun fikk seg et navn, men vi fant nå ut av det til slutt: Kiwi.

Kiwi er en morsom, livlig og glad frøken. Mennesker elsker hun så langt, uansett om de er store eller små. Hun har hilst på en del andre dyr og selvfølgelig noen andre hunder. Det er litt små skummelt, men jammen meg så spennende også. Saga og hun går veldig fint overens og hun har fort falt til ro hos oss. Hun er allerede en skikkelig ramp og jeg tror hun kommer til å kreve sitt som ungdom. Akkurat som Saga også gjorde. De er faktisk ganske like og det synes jeg er både morsomt og spennende. Jeg gleder meg veldig til å se utviklingen hennes, til nå er hun veldig kul. Sånn innimellom, når det ikke er noe hun skal utforske, tygge på eller leke med er hun en skikkelig kosegris. Og hun elsker mat, jeg tror hun hadde blitt en ball om hun hadde fått spise alt hun ville.

I løpet av den korte tiden med henne har hun gitt meg følelsen av at dette var et riktig valg. Jeg var litt usikker først, det er jo ikke lenge siden vesle Nala ble borte. Og Nala er absolutt ikke glemt. Det er heller ikke sånn at sorgen over å ha mistet henne er borte, men jeg kjenner det er godt å ha en liten tass i huset som avleder med jevne mellomrom. Og som fyller den fysiske plassen. Den i hjertet vil alltid være Nala sin, men der har jeg mye plass og Kiwi har fått sin egen. Saga har fort gitt inntrykk av å synes det er ålreit med en baby i huset igjen, og det forsterker følelsen av at jeg har tatt et riktig valg. Jeg er jo egentlig ikke så spontan, vanligvis må ting tenkes over en god stund før jeg så revurderer alt igjen og til slutt tar en avgjørelse som jeg så tviler litt på en stund. Men med Kiwi har det vært som med Saga – hjertet har bare sagt JA!

Velkommen lille Kiwi, vi skal kose oss i mange mange år framover og jeg gleder meg!

6 år med Saga

6 år har gått siden jeg hentet hjem denne pelsdotten og jammen meg må jeg si det har gått fort. Det har vært starten på noe fantastisk, noe magisk og noe uendelig kjærlig - et vennskap som jeg ikke ville vært foruten. Saga mitt hjerte, takk for nydelige 6 år. Jeg elsker deg for den du er!

Det er ikke lett å miste noen for hunden heller

Etter Nala ble borte var Theo hos oss en god stund. Det var plutselig så tomt og rart. Theo og Saga er veldig gode venner og det virker som Saga liker å ha han på besøk. Jeg tror det var godt for henne også å ha han hos oss dagene etter. 

Forrige helg tok jeg de to med meg på jordet så de kunne løpe fra seg. Denne gangen virket det endelig som Saga syntes det var godt å være på tur igjen, på turen noen dager tidligere var hun ikke helt i humør. Kan hende hun bare ikke var helt i form, men jeg har hatt følelsen av at hun ble veldig preget av å miste Nala hun også. Hun har reagert på noen biler som har kjørt forbi oss på tur, det har hun ikke pleid å gjøre før. Men hun har spist og oppført seg vanlig ellers. 

Siden vi ikke akkurat kan sette oss ned og snakke om det er det bare de små tingene jeg kan se etter, og følge magefølelsen min. Jeg kjenner henne jo heldigvis godt og skjønner når noe er galt. Det er ikke alltid lett å vite hva som må til for å gjøre det bra igjen, men det er ofte ikke så mye mer enn litt tid og god omsorg som må til. Og det får hun selvfølgelig. 

Her er noen bilder fra turen vår, jeg kjenner jeg begynner å glede meg til høsten med alle de fine fargene nå :)

Saga har fått seg egen koffert

Saga har altså fått sin egen lille koffert. Jeg klarte bare ikke å la være å kjøpe den da jeg så den på Søstrene Grene for noen dager siden. En ekte hundekoffert! Den måtte hun jo bare få. Jeg kjøpte også en sånn stabil handlepose i samme mønsteret.

Vi reiser en del både til utlandet og til fjells, og da må hun ha med seg litt diverse. Til nå har jeg bare stappet tingene hennes i en veske eller en ryggsekk, men i en liten koffert trenger en ikke å rote like mye for å finne tingene. Så det bir nok mere praktisk. Dessuten klarer hun ikke å åpne den selv så lett for å forsyne seg av godbiter og annet.

Hva Saga pakker med seg i kofferten? Det er sevfølgelig litt avhengig av hvor vi skal og hvor lenge. Skal hun være hos noen mens jeg er borte så er det enda litt annerledes jeg pakker kofferten hennes. Men sånn generelt tar hun med seg dette:

- Medisiner
- Godbiter (både til medisinene og til ellers)
- Mat og skål
- Regndekken/-dress og refelksvest
- Håndkle
- noe å tygge på
- ekstra hårspenner og - strikker
- og gjerne en børste

Jeg pleier som regel å sende med en sele og et bånd ekstra også, det blir jo fort vått og kan bruke litt tid på å tørke. Også senga tar hun med seg, selv om jeg er litt usikker på hvor mye hun faktisk bruker den hos andre. Hjemme ligger hun jo der hun vil, som regel i sofaen eller under stuebordet.

Har hundene deres en egen koffert?