Beklager dere

Jeg må vel beklage for å ikke skrive noe for tiden. Lysten er ikke der og energien strekker ikke til. Etter de siste to månedene med en alvorlig syk Saga i huset er jeg utslitt. Attpåtil har jeg måtte gå over på nye medisiner, og disse kan bruke opptil 14 uker før de eventuelt har noe virkning. Den gamle er på god vei ut av kroppen og det kjennes. Jeg har mer smerter igjen og sover veldig dårlig.

Saga er heldigvis stabil i magen akkurat nå, så vi slipper å løpe ut både dag og natt i tillegg. Men hun har vært mer urolig ellers i det siste. Jeg tror det kan ha sammenheng med lengre turer og mer løping. Vi prøver å finne ut av hva og hvor mye hun tåler. Hun eksploderer nemlig nesten av energien, men tydeligvis er det ikke heldig for henne å kvitte seg med den. Samtidig så er jeg jo litt bekymret for at den energien egentlig er mer stress og et tegn på at hun har mer vondt enn jeg kan se.Vi får bare bruke tiden framover til å se hva hun takler bra og hva som blir for mye. Humøret hennes er i hvertfall på topp, matlysten og kosebehovet også.

Kiwi er den enste her i huset som er i ordentlig god form, hun er midt i løpetiden, men lite preget av det. Vel ok, hun må vaske seg litt oftere. Men utover det er hun like ramp og kosete som vanlig. Hun har faktisk bodd hos oss i litt over et år nå, jeg har bare ikke rukket å lage et innlegg om det enda. Det kommer etterhvert.

De siste dagene har jeg satt i gang med en del syprosjekter igjen. Det er noen gutter som ønsket seg hockeydrakter til hundene sine, og den der lille "valpen" min har vokst såpass mye i løpet av det året hos oss at hun ikke passer i klærene sine fra i fjor. Draktene er ferdig og Kiwi har fått seg noen dekken, men alt det må jeg vise fram i et senere innlegg.

Nå er det på tide å komme seg ut på en tur med jentene før jeg skal se gjennom en del bilder og begynne å sy nye dresser også.

Ha en fin lørdag dere!

Oppdateringer fra pasientfronten

Nå har det gått over en måned siden Saga ble akutt syk. Det har vært en heftig måned med mye bekymringer og påkjenninger. Jeg vet ikke hvor mange timer vi har sovet sammenhengende i gjennomsnitt den siste måneden, det kan ikke være flere enn tre. Hvor mange ganger i døgnet vi har løpt ut i hagen vil jeg ikke tenke på heller. Det har i hovedsak handlet om å få i seg selv mat til riktige tider og å prøve å sove så mye som mulig mellom løpingen. Samtidig som jeg har vasket håndklær og vaskefiller som en turbo, hengt opp og lagt sammen igjen. Så har det vært å få i Saga mat, medisiner og salve, samt å løpe og å vaske enda mer.

Men de siste dagene har vært mye roligere, vi har til og med sovet en hel natt og hatt noen der vi bare måtte ut en gang. Det kommer lite til ingen blod. Pasienten har god matlyst og virker stort sett fornøyd. Smerter har hun nok innimellom, men der virker som det er mye mindre. Hun er roligere, samtidig som jeg ser at hun har en del energi igjen som må ut. Hun har gått på nye medisiner i snart to uker og jeg håper utviklingen de siste dagene er et tegn på at de hjelper.

Jeg må jo innrømme at jeg er litt redd for å håpe for mye siden vi har hatt noen små oppturer og skikkelige nedturer før. Men, generelt sett er hun i bedre form enn hun var for bare noen uker siden.

Det ble en runde på Veterinærhøgskolen for to uker siden, etter en heftig nedtur igjen. Der ble vi tatt i mot av et hyggelig team som var tydelige på å gjøre sitt beste for å finne ut av hva som feilet Saga, og skulle ta godt vare på henne. Hun måtte bli igjen en natt og det skal jeg innrømme var helt grusomt for meg. Samtidig som jeg visste at det ikke var noe mer jeg kune ha gjort selv på det tidspunktet. Hun trengte væske igjen og jeg var helt utslitt. Natta før hadde vi vært oppe hele natten, så til slutt turte jeg ikke å legge meg ned og lukke øynene noe mer. Vi måtte jo uansett ut igjen noen minutter senere. Heldigvis hadde jeg med meg ei god venninne som kjørte oss, jeg vet faktisk ikke om jeg burde kjørt selv den dagen heller, så det var godt noen tok det på seg og ikke minst var det godt å ha med en støtte.

På NVH var hun gjennom en kolo- og en gastroskopi, ultralyd og fikk tatt en hel haug med blodprøver. Dagen etter fikk jeg hente henne hjem igjen, også denne gangen var det en snill venninne som kjørte meg. På vei ned til Oslo ringte veterinæren for å fortelle om funnene under skopiene. Det hadde blitt litt komplikasjoner så de ikke fikk sett så mye av tynnyarmen hennes. Men de fikk sett på og tatt prøver av både tykktarm og magesekk. Alt var kraftig betent. Svarene på vevsprøvene skulle ikke komme før noen dager senere, så vi fikk beskjed om å prøve en annen type antibiotika før vi hadde noe sikkert svar og kunne begynne med andre medisiner. Hun skulle også begynne med Vi-Siblin som skulle binde sammen avføringen og gi oss litt ro. Det har det gjort.

Prøvesvarene kom etterhvert og de var ikke noe hyggelige: hun har alvorlige kroniske betennelser.
 
Som nevnt over har hun begynt med nye medisiner og venter nå bare på at de skal virke godt. Så mye mer enn det kan vi ikke gjøre og vi kan dessverre heller ikke være sikre på at disse nå er de rette. Vi har noen andre vi kan prøve om de ikke fungerer, så håpet er fortsatt der. Hun får fortsatt Vi-Siblin og vi er forsiktige ift for mye stress og aktivitet. Med andre ord, vi prøver å slappe av mye, nyter tiden med hverandre og venter på at Saga blir en god del bedre igjen!

7 år med deg - vil jeg få 8?

Min kjære lille venn, 

akkurat nå ligger du ved siden av meg i sofaen og sover godt. Pusten din er rolig og innimellom beveger ørene dine seg. I bakgrunnen klinger musikken fra høytalerne. Jeg ser på kalenderen og vet at det er akkurat syv år siden du kom i mitt liv. 7 år siden livet fikk en ny mening, og jeg fikk en sjelevenn ved min side. En følgesvenn gjennom dette livet som til tider er så tøft. Det har vært gode stunder og det har vært vonde, både for deg og meg, for oss. Vi har kommet oss gjennom alle hittil og blitt en smule eldre, litt klokere og kanskje sterkere. Akkurat nå er det en av de vondeste og mest vanskelige vi noen gang har vært i.

Du er syk. Det har du vært før også og ikke minst har du hatt med deg noen sykdommer som en fast følgesvenn de siste årene, men nå er det mye mer alvorlig enn før. Det kan hende at dette er den siste tiden vi har igjen sammen. Jeg er livredd for å mist deg. Jeg er livredd for at din plass ved min side blir tom. En dag vil den bli det, det vet vi alle godt, men det er for tidlig enda. Du fylte jo nettopp år. 

Jeg er livredd for å miste det kjæreste jeg har i dette livet. For det er du. 

Det er noe rart med hvor nær et kjæledyr kan komme et menneske, hvor sterkt båndet kan bli og hvor høyt en kan elske et lite bjeffende vesen med hår på. Jeg føler meg hjelpesløs og avmektig for tiden. Denne gangen er det ikke bare noen enkle medisiner som du vil trenge resten av ditt liv, men som med stor sannsynlighet holder sykdommen godt under kontroll og vil gi deg en god livskvalitet. Denne gangen vet vi det ikke. Vi vet ikke en gang om du blir bedre, frisk blir du nok aldri igjen, men det sies at denne sykdommen er til å leve med når den er godt medisinert. Tilbakefall blir det ofte.

Alt vi kan gjøre nå er å vente og å håpe på at vi finner riktig medisin til deg. Og at den kan gi deg noen flere fine år. Denne ventinga spiser meg nesten opp. Å ikke vite, å ikke kunne gjøre noe mer, å vente. Jeg holder på å bli gal.

Du er tøff, tøffere enn tusen tog. Du har klart deg gjennom mye hittil og jeg håper du vil klare deg gjennom dette også. Livsgleden stråler fortsatt fra øyne dine og det gir meg et håp om at dette kan gå bra. 

Jeg elsker deg Saga. Og jeg vil ikke miste deg.