Kan du bli litt til?

Til deg som vil gi opp i dag:

Her står vi;

Ved kanten, du er klar til å hoppe.

Du er klar til å forlate oss.

Et øyeblikk for deg;

- En evighet for oss.

«Hvorfor ikke,

hvem vil savne meg?»

«Det går fort;

vil det være vondt?»

«Det er det beste for alle,

er det ikke det?»

Her står vi;

Ved kanten, du er klar til å ta siste steget.

Du er klar til å forlate oss.

Du har det vondt.

Du orker ikke mer.

Dine øyne forteller meg det.

Jeg legger min hånd på din skulder,

kan du bli litt til?

 Copyright Lisa Lang

Joda, vi lever altså!

Det føles som jeg ikke har skrevet noen ting her inne på år og dag, og det er jo forsåvidt lenge siden sist. Jeg tror jeg skriver det omtrent hver gang og lover bedring - vel, jeg prøver så godt jeg kan, men energien strekker ikke til til alt jeg har lyst til å gjøre.

Det har vært mye smerter hittil i år og jeg har, som vanlig, hatt altfor mange baller i luften på en gang. Nå har jeg tatt litt tak og redusert på noe, jeg må, ikke minst fordi den største ballen snart flytter inn: lille Cleo. 

Med en valpesak i huset blir det nok å drive med, men samtidig endelig en god avledning fra livet med kroniske smerter igjen. Misforstå meg rett, Kiwi er awesome og verdens beste støtte – vi bare mangler en. Og det er vi veldig enige om. Jeg kunne kanskje kanskje kaaanskje ha trivdes med kun en hund, men Kiwi mistrives som alenehund. Og jeg trives best med to stykker, det har jeg alltid gjort. Jeg håper Kiwi vil bli like glad for en lillesøster i huset som jeg er, men som jeg kjenner henne vil hun storkose seg med en lekekamerat og ikke minst selskap i livet igjen. Forberedelsene er i gang, ok da, hvis jeg er helt ærlig har alt vært klart for en lillesøster i lang tid allerede.

Ellers er formen veldig opp og ned. Som sagt er smertene intense til tider og jeg blir veldig sliten av det. I tillegg sover jeg fryktelig dårlig, smertene hjelper lite der. Tarmen er godt behandlet enn så lenge, men endometriosebehandlingen kunne vært bedre for tiden. Siden en del medisiner ikke kan leveres for tiden måtte jeg bytte ut en og den virker jeg ikke til å tåle noe bra. Kjedelig, men jeg får ikke gjort stort med det. Det blir en annen til den som funker best er tilbake igjen.

Jeg svømmer fortsatt mer eller mindre regelmessig, men kjenner jeg er i en periode der jeg er fryktelig lei av å måtte gjøre det for å holde smertene i sjakk. I tillegg klarte jeg å trigge fram en voldsom smertereaksjon i skuldrene og nakken på onsdag. Egentlig syntes jeg at svømmeøkta gikk veldig bra, men kroppen er tydeligvis ikke enig. Så de neste dagene er det nok bare ro, forsiktig bevegelse, varme og smertestillende til det har roet seg igjen og jeg sover litt mer om natta.

Kiwi har det stort sett veldig bra. Hun lengter etter sommeren og håper vinteren er over før den begynner. Hun har begynt å nekte å gå ut noe mer enn plenen utenfor huset, en meksikaner tåler ikke mindre enn 8 grader pluss! Jeg regner med at det blir litt mer interessant å bli med ut igjen når lillesøster kommer. Vi trener mye for tiden og den lille apekatten min har blitt skikkelig flink. Hun elsker oppgaver og utfordringer, hun trenger en del av de faktisk, så jeg får utfordret kreativiteten min en del . For tiden er vi med i en challenge i husbandry, der vi øver på at hun frivillig er med på å ta vaksine. Det har gått over all forventning og hun storkoser seg med den treningen. Jeg skal lage et eget innlegg om det senere en gang.

Kiwi er ikke fornøyd med kulden....

Det var en liten oppdatering fra oss, som sagt - vi lever. Været er ganske fint ute i dag, så etter en liten hvil nå håper jeg å få tatt meg en tur ut i sola. Dere får ha en riktig fin dag :)

4 år - hvor blir det av tiden?

Kiwi har visst plutselig blitt et år eldre og jeg kan ikke forstå hvordan... Hvor blir det av disse årene?

I dag fyller hun 4 år og vi kan vel påstå at hun begynner å bli en voksen dame. Mye har skjedd i den vesle kroppen i løpet av det siste året. Rampeungen har blitt enda tryggere i seg selv og mere selvsikker. Verden er ikke fult så skummel lenger og det er jammen godt å se. Hun har blitt mere bestemt på det meste og viser enda tydeligere hva hun liker, og hva hun ikke liker.

I løpet av det siste året har hun fått seg flere nye hundevenner og begynt med rundering, en aktivitet vi nok skal gjøre mye av i år og framover. Nosework er selvfølgelig også fortsatt en favoritt. Barn har blitt kulere, de skjønner nemlig ikke hvor liten hun og hvor store de godbitene de dytter i henne er. Dessuten er det mange som er flinke til å klø der hun vil bli klødd. Kiwi har blitt gårds- og hestehund, i hvert fall på deltid, og synes det er stas å være med på det meste som må gjøres rundt disse store dyrene. Vi er der altfor lite, heller ikke blogger vi stort, og det er to av de tingene som skal endres på framover.

Jeg er som hvert år evig takknemlig for å ha det lille trollet ved min side og uendelig glad i henne. Gratulerer til deg, min lille venn, husk at du skal leve lenge til!

Tre tibeter på fotoshot

Konrad blir plassert og shinet!

Egentlig hadde jeg tenkt å sette meg foran pcen og fortsette med å redigere ferdig bildene fra shooten på fredag, men så må jeg nok ta en runde med kalibrering av skjermene før det. For de som ikke skjønner hva jeg snakker om: jeg skal dobbelsjekke at fargegjengivelsen på skjermene mine stemmer. Det gjør jeg for å være sikker på at det jeg ser på skjermen senere blir det dere skal se på deres, og ikke minst at det blir samme resultat på trykk. Litt sånn småkjedelige greier, men ganske viktig og egentlig tar det ikke så lang tid. Skjermen må bare ha fått varmet seg opp, og det hadde den ikke enda.

Derfor blir det et innlegg om shooten jeg hadde på fredag. Jeg fikk nemlig mulighet til å ta bilder av noen flotte og trivelige tibetansk terrier gutter. De tre var nybadet og børstet, mye jobb for eieren, men en fryd å se på. En velstelt pels er bare utrolig fin. Jeg er jo, som mange vet, veldig svak for langhårete hunder og spesielt denne rasen. Helst ville jeg hatt en egen en i huset igjen med en gang, men jeg får smøre meg med litt tålmodighet.

Modellen må ordnes underveis

På fredag møttes vi på et museum der det er mange fine gamle hus. Jeg hadde tidligere tatt noen bilder der av Kiwi og hadde lyst til å ta lignende med noen lange pelser. Innimellom har en liksom et bilde i hodet som en ønsker å gjenskape. Noen av disse gamle husene har veldig flotte farger som jeg ønsket å bruke som bakgrunn. Etter jeg hadde fortalt eieren om noen av mine ideer var hun begeistret og stilte gledelig opp med sine pelsprinser.

Otto ønsker velkommen

Jeg fikk utfordret hjernen på å få til det jeg ønsket meg, samtidig som jeg ønsket å få fram den enkelte hundens uttrykk. For å få til noen av bildene lå jeg nede i snøen eller klatret rundt på noen bjelker, dagens yogaøvelser. I tillegg er ikke alle hunder like drevne som fotomodeller, så en å spiller alle kort en har. Folk rundt må tro det er noe galt med meg der jeg ligger i snøen og lager merkelige lyder eller vifter med armene. Men det får de bare synes – det er verdt det!

Det ble nok litt over et par timer ute i snøen som endte med våte føtter og halvfrosne fingre, to slitne mennesker og fornøyde pelser, men jammen synes jeg resultatene av shooten ble nydelige. Det synes eieren heldigvis også. Etter vi var ferdige ble det en liten tur på restaurant, det måtte fylles på med drivstoff før eieren startet den lange turen hjem igjen.

Astor knuser bare alle hjerter!

Jeg hadde heldigvis ikke så langt å kjøre og plukket opp Kiwi på vei hjem. Hun er midt i løpetiden nå og er prinsesse hormonella i sin egne verden, så det var greiest å ikke utsette guttene for det. Ikke minst er det for kaldt for henne å være ute eller i bilen så lenge, og jeg hadde fått klage om at barnevakten ikke hadde hatt besøk på en stund. Så hun holdt dem med selskap mens jeg kunne fokusere på mitt.

Nå er skjermene klare, så jeg får ta meg av dem og jobbe videre. Noen av bildene får dere selvfølgelig se allerede, resten finner dere etterhvert på Facebook. Ha en flott søndag!

 

Jeg er helt lost!

Om sjokolademousse, smerter, bølleføll og gravide venninner

Perfekt bilde, sant!

Egentlig hadde jeg tenkt å dele oppskriften på en fantastisk god sjokolademousse med dere i dag, men så finner jeg jammen meg ikke igjen et eneste av de bildene jeg tok av den. Bare det ene der moussen er dekket av sjokoladebiter og nøtter. Resten har jeg virkelig null anelse hvor jeg har gjort av, men har en mistanke om at de kan ligge på den mobilen jeg klarte å mose. Jeg satt meg nemlig på den. Rumpa mi var visst too much for den så den takket for seg.  Hvil i fred.

Så siden det ikke blir dessert, får jeg vel skrive om noe annet. Kroppen er kranglete om dagen, både mage og muskler kunne jeg helst byttet ut, men dessverre er det visst ikke mulig. Jeg har mye smerter i ryggen igjen i tillegg til de vanlige i nakke/skulder/hode. Det suger energien ut av meg og legger en demper på humøret. Det er ikke alltid like lett å bare avlede seg. I går kveld klarte jeg knapt å stå oppreist, til slutt ble det smertestillende og heldigvis fikk jeg sove greit, bare veldig sent. Jeg blir så våken av medisinene. Magen tåler de dårlig, men jeg skal ikke klage for mye.

I det siste har jeg hørt mye på mine gravide venninner og ledd så jeg griner. Det er tydeligvis mye rart en skal tåle av kroppslige og psykiske forandringer, og til tider kan det være ganske underholdende å høre på. Hun ene har heldigvis endelig presset ut sin nå og det var nok veldig greit. I hvert fall for en lei mamma, jeg hadde det utrolig morsomt.

Babyen kom før termin og ifølge mor som et lyn, selv om jeg må si at det tok fryktelig lang tid fra jeg fikk beskjed om å holde meg i beredskap til hun kom. Jeg skulle nemlig være "liksommamma" til storesøstra på ti. Det gikk strålende fint. Jeg måtte minne henne om å drikke, ellers hadde hun lett tørket ut, innimellom dra hun vekk fra dataen eller mobilen og tvinge henne til å snakke med meg i mer enn tre ord om gangen. Ikke hele tiden da, hun la faktisk bort teknologien innimellom og snakket med meg frivillig. Men jeg spør visst mye. Er det rart da, folkens!? De sier jo så lite! I tillegg var det tegn til en begynende omgangssyke da jeg overtok kidden, men heldigvis slapp vi unna og formen hennes var bare litt redusert de første to dagene. Jeg hadde henne hjemme fra skolen, dere vet - 48-timers regelen, så det var litt å sjonglere for å få kabalen til å gå opp. Men det gikk bra og 10-åringen er fortsatt i godt behold. Jeg fikk i den nok mat, drikke og til og med leverte jeg den fra meg i ren tilstand. Bare det der med lekser har jeg ikke helt dreisen på enda.

Siden en 10-åring ikke kan dra på sykehuset alene for å besøke den nye verdensborgeren, måtte jo selvfølgelig barnevaketn være med. Dermed var jeg en av de første som fikk hilse på og det var selvfølgelig stas. I går var jeg innom, leverte dataen til storesøster (hun holdt på å dø av kjedsomhet) og nusset litt på bittelille lillesøster igjen. Oxytocin er fantastisk!

Bølleføllet

Etterpå var jeg innom hestene jeg passet i sommer. Jeg har faktisk kommet meg på hesteryggen noen ganger og det er fantastisk, men skuldra mi er ikke så medgjørelig om dagen. Heldigvis er de glade i kos og litt oppmerksomhet, så jeg dro ut for å besøke dem og ta noen bilder. Det bør jeg definitivt gjøre oftere, sjela har godt av det. Bølleføllet, som jeg er så forelsket i og helst vil adoptere (jeg mangler bare penger og helse, men tar gjerne imot tips om rike, single og kjekke menn!), var lite opptatt av å være modell, hun ville heller kose og lukte på meg. Heldigvis stilte noen av de andre hestene opp.
For tiden passer jeg på en hund og hadde selvfølgelig med meg begge. De fikk springe på ridebanen og fikk ut bra med energi, før vi så litt på hestene. Kiwi tørr jo å gå ganske nærme hestene, hun vil bare ikke bli luktet på, men holder likevel en grei sikkerhetsavstand. Hunden jeg passer mente den avstanden måtte være minst 5 meter mer enn hva Kiwi synes er greit. Helt i orden for min del, vi satt oss bare ned i snøen og kikket litt på dem før hundene fikk slappe av i en lunken bil og jeg knipset litt.