Jeg har kastet meg på karbobølgen

Eller rettere sagt lavkarbobølgen. Egentlig hadde jeg ikke tenkt å skrive noe stort om dette her, men så er dette jo en blogg om Livets kaos - altså alt det kaotiske og ikke-kaotiske som skjer i livet mitt. Mat er en del av det, og ikke minst tanker og følelser om kropp og vekt. Som mange har fått med seg har jeg gått opp en god del kilo de siste årene. Jeg tror at jeg aldri har veid så mye før i mitt liv. Vektoppgangen skyldes mye medisinene som jeg har måtte ta de siste årene, noen av de tar jeg fortsatt, og selvfølgelig livsstilen. Selv om kostholdet ikke har vært så annerledes enn årene før snek det seg nok inn en del raske karbohydrater og uvaner. Livet med kroniske sykdommer betyr mye utmattelse og slitenhet og lite energi til det meste.

Jeg har ikke trivdes i det hele tatt med en del kilo ekstra på kroppen. Jeg har rett og slett følt meg skikkelig uvel og til tider mislikt kroppen min. Fryktelig dumt, for det er jo fortsatt meg i denne kroppen. Det er en ting at sykdommene begrenser livet mitt mye og har tatt fra meg en del av de drømmene jeg hadde før jeg ble syk, å miste kontrollen over vekta og se kroppen bli større og større gjorde det ikke bedre. Lenge har jeg prøvd å spise annerledes, mindre, mer salat, ikke dette og dette, men ingenting gjorde noe forskjell. Heller ikke å svømme enda mer hjalp.

Etter hvert ble jeg tipset om noen kostplaner, som baserer seg på lavkarbo, og sjekket de opp. Jeg bestilte en og begynte. Vektnedgang var hovedmålet mitt og selv om det var usikkert hvor mye det ville hjelpe meg, ville jeg prøve. Mange av de som går på denne typen dietter/livsstilsendring synes de får masse energi. Det våget jeg ikke å håpe på så veldig, jeg tror det håpet forsvant for noe år siden. Jeg kan ikke skryte av å ha fått masse energi heller, kanskje litt mer, dog ikke mye. Men, det jeg kan skryte av er en vektnedgang, og det er jeg veldig fornøyd med. Endelig kan jeg påvirke den delen av livet mitt igjen. Og det faktisk uten å sulte.

Jeg har altså startet med lavkarbo. I tillegg følger jeg noe som heter lav FODMAP, som vil si at jeg har kuttet matvarer som er såkalt høy FODMAP, og er kjent for å gi plager i mage og tarm. Mange med irritabel tarm eller tarmsykdommer har prøvd denne dietten og har god effekt. Jeg har prøvd den tidligere uten å kjenne noe forskjell, men nå, med en mye friskere tarm, er forskjellen stor. Jeg er nå på det stadiet der jeg reintroduserer noen av matvarene med FODMAP og det fungerer greit. Noe vil nok alltid gi meg plager, mens annet kan jeg trygt ha som en del av kostholdet.

Lavkarbodietten går også ganske greit. Starten var tøff, kroppen var nok fryktelig avhengig av sukker og skrek etter det. Jeg vil si det verste var de første ukene, men når de først var over gikk det veldig fint. Maten kan være litt kjedelig innimellom, men den trenger ikke å bli det. Det hjelper dog å være litt kreativ, synes i hvert fall jeg.

Etter omtrent 4 måneder med omlegging av kosthold og endring av livsstil, noen kilo mindre og kanskje bittelitt mer energi kan jeg nok trygt si at jeg kommer til å fortsette med dette her. Magen er jo så mye mer fornøyd, og noe som jeg også synes er veldig interessant, er at betennelsesverdien min aldri før har vært så lav. Kanskje det er noe sannhet at maten kan ha en sammenheng med det?

Og plutselig var det høst

Det er rart hvor fort tiden flyr forbi meg om dagen. På en måte går alt så fryktelig fort, samtidig som tiden står stille. Det høres rart ut, jeg vet. Med en hund i huset som har en del utfordringer, og ikke trives med livsstilen vi har, er hverdagen snudd på hodet og det er rett før jeg blir gal. Det er en utfordring å legge tilrette og dekke behovene til alle, faktisk umulig. Men jeg gjør mitt beste og hittil er ingen av oss blitt lagt inn noe sted. Det er bare det der med tiden som føles så uvirkelig. Når en blir så innestengt og isolert føles det som den står stille og ikke vil gå, samtidig som det skjer masse rundt oss.

Jeg gleder meg til det blir en forandring på dette og jeg kommer meg ut igjen. Jeg tror Kiwi er veldig enig, selv om det nå går mot kaldere tider igjen og hun ikke er stort begeistret for det. Svømminga går det litt dårlig med siden jeg er så låst for tiden, men kroppen sier tydelig ifra at jeg må få det til bedre framover, før smertene blir for ille.

Jeg har nettopp hatt besøk av familien og storkost meg med et fantastisk skønt tantebarn! Det er grusomt hvor fort han vokser og utvikler seg. Det kunne gått litt saktere, så tante klarer å få med seg det meste... Det er jo lov å drømme. Etter at han har kommet inn i mitt liv må jeg si det plutselig ble fryktelig langt til Tyskland. Jeg vil så gjerne være der hver dag, men det hadde ikke vært så lett om jeg bodde nærmere heller. Jeg får prøve å dra ned igjen om ikke så altfor lenge.

Det er lite planer for høsten hittil, rart egentlig, men samtidig er det godt. Jeg må nok ta tak i å få tilbake en mere vanlig hverdag med regelmessig svømming igjen, men utover det tror jeg dagene skal bare få gå som de gjør. Bortsett fra en del smerter i musklene er resten av sykdommene under ganske grei konntroll. Medisinene virker og jeg er uendelig glad for det.

Nå er det en liten frøken her som ber pent om oppmerksomhet og jeg skal prøve å få noen solstråler før mørket kommer igjen.

Vi tastes!

Er vi tilbake igjen?

Jeg vet ikke helt om jeg er fult tilbake igjen på bloggen. På mange måter savner jeg å skrive her og har mange tanker jeg kunne tenkt meg å dele, men samtidig føles det så rart og lysten er ikke helt på plass igjen enda. På den tyske bloggen har jeg såvidt begynt å skrive litt igjen, men også der er jeg ikke sånn riktig i gang igjen enda. Dere får nok bare være tålmodige litt til og jeg får bruke tiden.

Det går litt bedre med oss igjen generelt vil jeg si. Både Kiwi og jeg har fanget oss igjen etter Saga ble borte for litt over et år siden. Spesielt i løpet av de siste ukene har det skjedd mye med oss begge, jeg har nemlig vært rundt noen hester igjen og jammen meg har det en positiv effekt på hele meg. Det er noe jeg har savnet veldig, men hele tiden gått utifra vil være for tungt for kroppen. Og kanskje er det det, det vil tiden vise. Akkurat nå får jeg bare suge opp det gode og nyte det. Dessuten får jeg bare prøve meg fram litt forsiktig og huske på å ta mange nok pauser. Som jo er min aller største styrke, liksom. Men, det er litt som det har vært med svømminga, små steg om gangen så blir meterne til kilometere.

For de som ikke har fått det med seg, så har vi fått en liten lillesøster i huset, Leela. En 1-år gammel omplassering, som har med seg en god del bagasje. Men som er et morsomt, sprettent og veldig mildt vesen. Hun er en bichon havanais, men i mikroutgaven. Hun veier nemlig bare «nesten» 3 kilo og kommer nok aldri til å bli en kjempe. Det er helt greit for oss, hun blir så stor som hun blir. Leela skal selvfølgelig få sin egen plass i menyen etterhvert.

Kiwi og Leela liker hverandre veldig godt. Og i det store og hele fungerer de fint sammen også. Siden Leela har med seg mye mer bagasje enn jeg trodde har vi en del utfordringer foran oss. Og på noen få områder er det ikke lett med de to sammen, siden Kiwi har noen «byggeområder» hun også og jeg ser at Leela sine utfordringer kan påvirke henne negativt. Samtidig er nok ikke Kiwi den hunden Leela ideelt sett hadde trengt ved sin side. Begge hadde hatt best av en skikkelig stødig støttekontakt. Men, sånn er det nå ikke. Vi får bare gjøre det beste ut av det og jobbe for at begge takler den andres utfordringer bedre og ikke minst har færre og færre hver.

Ellers er det en stille sommer, familien er ikke på besøk i år (de kommer i høst) og det skjer relativt lite rundt oss. De fleste er på ferie eller opptatt med sitt. Jeg har fått ryddet en del i ting og tang, vært noen turer på hytta, slappet av en del og vært litt på besøk. Selv om det til tider er småkjedelig så er det litt godt også, en liten pause fra hverdagen trengs innimellom. De siste ukene har jeg jo hjulpet til en del i en stall, så noe nyttig har jeg også gjort. Kiwi og Leela er veldig flinke rundt hestene og blitt to små gårdshunder. Bare det der med kattene er en sånn sak for seg selv, så nå må de tullingene ha på seg bånd der kattene bor. Alle skal jo få lov til å sove i fred, sant?!

I går kveld var vi på gården igjen og jentene fikk nok i seg en del rart, blant annet hovrester, så i dag ligger Kiwi under senga mi, vil ikke spise, men bare sove. Jeg tror magen hennes er litt vond og hun trenger en del ro. Jeg får rydde litt i heimen, på bloggen, jobbe med en ny layout litt bloggen og vaske litt klær. 

Om dere forresten har lyst til å se mer av hva vi drive med, så er vi mer aktive på Instagram om dagen. Både på min, men spesielt på Kiwi sin. Linken finner dere i menyen.

Ha en fin dag dere, jeg får sette i gang her!

Nå er rakkerungen tre år!

Nå er det akkurat et år siden jeg har skrevet noe på denne bloggen, de fleste vet hvorfor. Det er på tide å gjøre noe med det og Kiwi sin bursdag er en fin anledning.

Hun fyller nemlig hele 3 år i dag! Gud, som tiden har flydd avgårde. Jeg kan knapt tro at den lille rakkerungen allerede har nådd en alder der vi kaller en hund for voksen. Det er tydeligvis ingen som har fortalt det til Kiwi, hun er like rampete, oppfinnsom og frekk som alltid. Kanskje hun er litt roligere enn før, kanskje. Hun er nok litt mer moden også. I hvert fall har det skjedd veldig mye det siste året og hun har stort sett taklet det strålende.

Dagen skal tilbringes ute. Kjøttbeina er tint og Kiwi er mer enn klar til å spise de. Bursdagsgaven er selvfølgelig pakket opp: spesialsolbriller som forhåpentligvis hjelper på hennes lysfølsomme øyne. Hun kunne heller tenkt seg enda mer godbiter og tyggebein istedenfor, men jeg synes hun bør være glad for å ikke ha fått en ny klosaks.

Jeg håper på mange år til med denne lille rare og morsomme kreaturen og ser fram til flere rampestreker, kosestunder og fine minner. Jeg er uendelig glad i deg lille venn!

Rakkerungen fyller to år!

Hvor blir tiden av? I dag fyller Kiwi to år og det kan umulig være nesten to år siden jeg tok med meg en liten valp hjem. Hun flyttet ikke inn til oss før hun var 4 måneder, men det betyr jo likevel at hun har bodd her en god stund nå.

Hun har momenter der hun kan virke ganske så voksen, men som regel er hun en fryktelig utspekulert rampehund med de utroligste ideer. Hun er kosete til det uendelige, hun elsker oppmerksomhet og vet hvordan hun får den. Jeg har aldri møtt en hund som er så glad i mat som henne, hun er som en mini-labrador, og det hadde kanskje forklart forkjærligheten hennes for vann også. Hun er et arbeidsjern med en stor utholdenhet og elsker å lære og prøve nye ting. Hun skulle nok egentlig ha blitt en brukshund, en aussie kanskje, eller en husky. Kanskje det er ulven i henne som kommer fram når hun joiner andre hunder i ulingen fra tven eller dataen. Med hele kroppen og full innsats!

Hun elsker å gå turer og aller best er det å løpe og leke skikkelig. Noe hun også har blitt veldig glad i er å være med på kajakktur og å svømme.

Kiwi er veldig ekte og ærlig når det kommer til hvordan hun føler seg. Er hun misfornøyd med eller usikker på noe kan du være sikker på at du skjønner det, det samme gjelder når hun synes noe er ekstra kult eller hun har lyst på noe. Med den oppfinnsomheten sin fyller hun huset med mye latter og liv og lyser opp tunge stunder. Hun har blitt så voksen og moden på noen ting, mens hun på andre områder kan være fryktelig valpete og leken. Innimellom kan jeg knapt vente til hun blir ordentlig voksen, men når jeg tenker meg om håper jeg at hun alltid vil være litt «baby», litt leken og rampete. Og aldri mister sin kreativitet!

Jeg elsker dette lille vesenet og alle de rare, morsomme og småirriterende sidene ved henne. Jeg elsker å bli utfordret og å måtte være like kreativ tilbake for å gi den rampen et godt liv. Jeg gleder meg til mange år framover sammen med henne, der jeg blir vekket av å ligge på et tyggebein, må passe på å rydde vekk alle kulepennene mine og tape-dispenseren og der jeg hver dag ser inn i verdens fineste Kiw-øyne.

Gratulerer med dagen rampeungen min, jeg elsker deg!