HUNDEKAOS

 Visste du at jeg har drevet med veldig mye rart innen hund det siste året og har utdannet meg ikke bare innen atferd, men også ernæring?

Ta en titt på nettsiden min www.hundekaos.no 

 

Celleprøven fra helvete

Jeg har lenge tenkt over om jeg skal skrive dette innlegget eller ikke fordi dette er både et intimt tema og i tillegg veldig sårt for meg. Men siden jeg synes vi må være mer åpne om fysisk og psykisk helse, skal jeg belyse et veldig viktig, men også for mange andre så sårt tema: den gynekologiske undersøkelsen.

Det er nok få kvinner som gleder seg til å ta turen til legen for en gynekologisk undersøkelse og den regelmessige celleprøven i utgangspunktet. Sjekk deg kampanjen har fått mye oppmerksomhet de siste årene og i mange legekontorer finner vi plakatene som minner oss på hvor viktig det er å sjekke seg. Oppdager man celleforandringer tidlig kan man nemlig behandle det godt. Men selv om det ikke bør være en stor sak å få tatt den, er det for mange et rent helvete. Noen av oss kvinner tar den aldri, noen kun i narkose og andre lider seg gjennom den ca hvert tredje år.

Det er litt over tre år siden jeg tok min siste gynekologiske undersøkelse på sykehuset i regionen her. Etter mange år med kroniske smerter som en del av min hverdag og en rekke ulike undersøkelser av underlivet, har jeg sammen med gode gynekologer erfart hvordan en gynekologisk undersøkelse kan gjennomføres uten unødvendige smerter eller ubehag. Dette er godt beskrevet i journalen min. Jeg hadde tidligere hatt flere negative erfaringer på sykehuset, men visste at denne undersøkelsen var mulig å gjennomføres uten smerter. Derfor sa jeg i fra hva som måtte til for at også denne skulle bli en grei opplevelse.

Ifølge sykepleieren var jeg tydelig og veldig bevisst på hvordan vi kunne få til dette, og ga som nevnt tydelig beskjed om at jeg trengte pauser for å puste meg gjennom smertene. Selv om legen hadde lest mine tidligere journaler og var klar over mine utfordringer tok hun ikke hensyn til disse. Hun mente at hun hadde gjennomført undersøkelsen på mest mulig skånsom måte. Det er bare rart at jeg opplevde det så annerledes. Ingen sted i svaret på klagen min til Pasient- og Brukerombudet svarte hun på hvorfor hun ikke stoppet opp for å gi meg en pause, men bare fortsatte tiltross for tydelige tegn på at hennes pasient opplevde smerter og stort ubehag.

Relativt fort etter hun begynte undersøkelsen klarte jeg nemlig ikke å puste lenger fordi smertene var så overveldende. Sykepleieren ble bekymret og kommenterte at jeg ristet i hele kroppen og til slutt hyperventilerte, tårene trillet i tillegg. Jeg sa at det var forferdelig vondt hvorpå legen bare svarte «at det var mye motstand» mens hun fortsatte å presse opp instrumentet. Hun fortsatte altså bare uten å stoppe opp et eneste sekund. I etterkant snakket jeg med sykepleieren og hun forstod godt at jeg hadde opplevd undersøkelsen som en voldtekt. Svaret på klagen min inneholdt ikke det minste tegn til ydmykhet eller forståelse fra legen.

Resultatet av den siste undersøkelsen ble vonde minner som har ført til mange mareritt siden, enda mer smerter og ingen tillit til den delen av spesialisthelsetjenesten. Selvfølgelig sitter jeg igjen med mye sinne, for dette var absolutt ikke nødvendig å måtte oppleve, men enda større er det spørsmålet om hvorfor det er så ulike opplevelser så mange kvinner har med ulike gynekologer blitt.

Etter noen år med redsel for en ny undersøkelse turte jeg for litt siden å ta den hos min relativt nye fastlege. Jeg grudde meg noe voldsomt og hadde klart å lure meg unna dette lenge, før hun til slutt bare stoppet foran «den døra» og spurte om vi skulle starte timen der. En liten stund senere gikk jeg ut av det rommet igjen med en enorm lettelse. Ikke bare hadde jeg greid meg gjennom det, det hadde heller ikke vært vondt i det hele tatt! Legen tok seg tid, gikk frem forsiktig og var klar til å stoppe opp med en gang jeg trengte det, men det behøvdes ikke. 

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som har dårlige og til og med traumatiske opplevelser fra gynstolen. Legen som undersøkte meg på sykehuset sist har også flere andre rundt meg reagert på. De har nok uheldigvis ikke sendt noe klage og jeg kan forstå det, det fører jo ingen sted bortsett fra enda flere tanker på noe man helst vil glemme. Denne legen har nå begynt i privat praksis, og jeg må si at jeg er bekymret for at andre skal måtte oppleve det samme. Rykter kan spre seg fort, men det betyr ikke at de når de som trenger å bli advart mest. Da tenker jeg selvfølgelig på alle de andre kvinnene som har smerter i underlivet, for det er dem dette er verst for. Smertestilstander i skjeden og skjedeåpningen som vaginisme eller vestibulitt og genitale hudlidelser har store konsekvenser for disse allerede, trenger de dårlige erfaringer av behandliner hos legen i tillegg? Men så er det flere kvinner uten noen som helst problemer som beretter om lignende erfaringer, hva er forklaringen på det?

Mange kvinner klager ikke, men bærer på disse ubehagelige opplevelsene alene. Som betyr at leger ikke får nødvendige tilbakemeldinger heller. Min egen klage ga ingen gode resultater. Jeg tror at det kunne vært nyttig med en form for kvalitetsmåling av kvinners opplevelser.

Jeg har gått til gynekolog ganske så jevnlig siden jeg var 14 år gammel, og har erfart at denne undersøkelsen absolutt ikke behøver å være noe vond eller ubehagelig. Noen leger har fått det til uten noe som helst ubehag, andre har ikke vært like flinke. I en periode var det ganske vondt, kort tid etter fikk jeg diagnosen endometriose, men jeg kunne puste meg gjennom smertene og var ikke redd dem. Etter mange år klarer man å leve sammen med dem. Likevel har opplevelsene med de ulike legene igjen vært så svært forskjellige. Noen er forsiktige, går frem sakte og tar hensyn. Andre leger virker til å ville få gjort unna undersøkelsen på raskest mulig måte og virker ikke til å bry seg om hvordan pasienten opplever den. Smerter blir bagatellisert med «såpass må du tåle», «nei, det er ikke vondt» eller «ta deg sammen». I tillegg hører jeg stadig vekk at pasienter opplever å høre legen si «åh, det er såpass ja», selv om de i forkant har gitt beskjed om at undersøkelsen kan være svært smertefull for dem.

For min del har alle disse negative erfaringene ført til en økt angst for denne typen undersøkelser, mer smerter og generelt svekket tillit til at mine behov blir tatt på alvor og tatt hensyn til i en slik situasjon. Det er ille nok å ha en så traumatiserende erfaring med en lege, men at systemet ikke tar klagen til etterretning svekker tilliten min til helsetjenesten ytterligere og får meg til å lure på om de tenker at dette er god pasientbehandling. Det bekymrer meg at så mange andre kvinner har lignende erfaringer. Det får meg til å lure på om det er sånn at kvinner bare skal nøye seg med å bli undersøkt og å få behandling, men ikke skal stille krav til hvordan opplevelsen skal være. Oppdatert kunnskap om ulike smertetilstander og evne til å behandle disse på en tilfredsstillende måte for pasienten bør alltid stå i hovedfokus. Har ikke gynekologer en felles opplæring i hvordan de skal gjennomføre en gynekologisk undersøkelse på en tilfredsstillende måte på kvinner som har smertetilstander eller andre utfordringer knyttet til disse undersøkelsene?

Jeg har aldri blitt spurt av noen av de behandlerne (lege, fysioterapeut, uroterapeut,...) jeg har vært hos, og det er dessverre en god del nå, om hvor fornøyd jeg er. Føler jeg meg godt ivaretatt, føler jeg at samarbeidet fungerer eller er det noe jeg ikke er fornøyd med? Ikke en eneste gang. Og jeg lurer virkelig på HVORFOR.

Bør ikke pasientens vel og være alltid være hovedfokuset?

Cleo har begynt å snakke

Reklame siden innlegget inneholder linker

Som noen sikkert har fått med seg så har Cleo begynt å snakke, og det ikke lite. Hvordan skal det være mulig? Det har jeg tenkt å fortelle deg litt mer om i dette innlegget.

Cleo har selvfølgelig ikke begynt å si ord selv, men hun har begynt å bruke knapper som spiller av ulike ord til å uttrykke forskjellige ting. Det kan være at hun må ut, at hun er sulten eller vil at jeg skal bli med og legge meg. Hun gir også uttrykk for at hun vil spise noe annet, at jeg skal bli med henne ut i hagen eller forteller meg at hun mener jeg er ferdig med å støvsuge.

Knapper som lager lyd?

Ja, du leser helt riktig. Hun bruker buzzere som det er spilt inn lyd på. Den lyden spiller jeg inn selv og det kan være enkelte ord som «UT», «SPISE», «KOSE» eller «FERDIG». Knappene har jeg bestilt online. Barn med språkvansker kan ofte bruke skjermer med symboler på til å kommunisere, og det hadde jo vært flott om hunden kunne det, buzzerne er dog enklere for den å bruke.

ASK og hunder

Cleo har lært å benytte seg av samme prinsippet til hjelpemiddel som vi bruker på personer uten språk eller med utilstrekkelig språk. Ved å bruke det er det mulig å kunne kommunisere på et tilfredsstillende nivå. Prinsippet bak dette kalles for AAC, på norsk forkortet til ASK. Mer om det litt lengre ned.

Jeg ble oppmerksom på dette via et innlegg på Facebook der hunden Stella fortalte sin eier at hun ville gå ut og leke i hundeparken. Dette gjorde hun ved å trykke på knapper som spilte av ord. Christina Hunger, som eieren heter, er utdannet logoped og jobber med barn i ulike aldre og med ulike funksjonsnivåer. Det finnes barn som ikke utvikler noe verbalt språk, eller der utviklingen eventuelt tar lenger tid enn forventet. Disse barna har stor nytte av å bli introdusert for AAC, som da som regel er en skjerm med ulike symboler på. Trykkes det på disse blir ordet spilt av og dermed kan barnet forme setninger og uttrykke seg til tross for manglende tale.

Da Hunger fikk en valp i huset vokste spørsmålet, om ikke hunder kunne lære seg å kommunisere på lignende måter med oss, frem i henne.

“Not being able to speak is not the same as not having anything to say.” –Rosemary Crossley

Hun sier at hvert menneske, uansett om det har et verbalt språk eller ikke, har to måter å beherske språk på: den reseptive og ekspressive. Den reseptive beskriver ferdigheten av å forstå det en annen uttrykker/beskriver. Det kan være i form av ord, setninger eller spørsmål, men også kroppsspråket den andre bruker. Det ekspressive derimot omfatter ferdighetene til å kunne uttrykke seg selv på, å gjøre seg forstått. Også her snakker vi om ord vi bruker, signaler/tegn med kroppen, tekster vi skriver – altså alt vi kan bruke for å gjøre oss forstått. Når noen ikke kan snakke, som jo bare er en av mange måter å kommunisere på - dog en av de enklest forståelige for de fleste - trenger en å hjelpe vedkommende med å kommunisere på andre måter. En av disse kommunikasjonsmåter er AAC.

Hva er AAC eller ASK

AAC står for «Augmentative and Alternative Communication» og kalles «Alternativ og Supplerende Kommunikasjon» i norske fagmiljøer. ASK er en samlebetegnelse for kommunikasjonsmåter som kan benyttes når personer ikke har språk eller ikke har et tilstrekkelig nok språk for å kunne gjøre seg forstått på en tilfredsstillende måte.

Det skilles generelt mellom ikke-hjulpet og hjulpet kommunikasjon. Ved ikke-hjulpet kommunikasjon bruker personen sitt eget kroppsspråk, lyder eller håndtegn til å kommunisere med omverdenen sin på. Det kan til tider by på utfordringer siden disse signalene kan tolkes ulikt av andre, derfor er det viktig å ha tydelig definerte tegn/signaler for hver egen bruker.

I hjulpet kommunikasjon bruker personen et hjelpemiddel til å gjøre seg forstått. Det kan være ulike systemer med tegn på kort eller symboler på en skjerm, eller taster/knapper som lager ulike lyder/ord. Ved hjelp av dette kan vedkommende uttrykke seg på en mer avansert og spesifikk måte, men det krever også en høyere kognitiv utvikling.

For de som vil lese mer om ASK er dette en fin side å gå inn på:(http://www.isaac.no/fagstoff/om-ask/)

Knappene vi bruker går altså under definisjonen av hjulpet kommunikasjon, og gir hunden muligheten til å kunne kommunisere med oss på et ganske så avansert nivå.

Hunder sier ikke ord, men de snakker for det

Vi vet fra før at hunder relativt lett lærer seg hva enkelte ord betyr og kan til og med forstå litt mer avanserte beskjeder. De har ikke det samme verbale språket som oss mennesker, men til tross for det bruker de en del andre måter til å gjøre seg forstått. De bjeffer, de knurrer, de uler, hopper, biter og de bruker kroppen på mange andre måter til å kommunisere med hverandre, men også med oss på.

Til og med uten et verbalt språk, som vi mennesker har, klarer de dette. Hva ville skjedd om de fikk ord å bruke? 

Det spørsmålet bestemte Hunger seg for å se mer på og introduserte sin egen hund for språkknapper. Det gikk ikke altfor lang tid før Stella forstod at hun kunne bruke den knappen de startet med og ikke minst til hva. Hunger og mannen la til flere knapper relativt fort og la merke til at Stella begynte å bruke knappene til flere funksjoner og mer abstrakte konsepter. Hun kommenterte på aktiviteter eierne drev med, ga uttrykk for at hun var uenig, at noe manglet og faktisk at rutiner hadde blitt endret. I dag kombinerer hun flere knapper til å forme enkelte setninger og Christina sier hun stadig vekk blir overrasket over hunden.

Den kommunikative utviklingen til Stella har vært enorm og viser enda en gang hva dyr er i stand til å lære. Dog er det egentlig ikke overraskende. Forskning viser at en hund gjennomsnittlig forstår og kan skille mellom omtrent 165 ulike ord. Noen hunder har til og med blitt trent til å kunne skille mellom 250 ord og tegn. Kognitivt og lingvistisk sett kan en hund dermed sammenlignes med et barn på cirka 2 år. Hverken Stella eller Cleo, eller noen av de andre hundene som i dag bruker knapper til å fortelle eierne sine om ønsker, følelser eller andre tanker, er de første dyrene til å løre seg kommunikasjonssystemer. Koko, den berømte gorillaen, lærte seg over 1000 ord i det amerikanske tegnespråket av sin trener Penny Patterson, og forstod i tillegg 2000 engelske ord. Også Koko satt samen flere av disse tegnene og viste et lingvistisk og kognitivt nivå av et ungt barn.

Nå snakker altså Cleo

Jeg synes dette er et utrolig spennende felt. Fra før har jeg erfaring med noe som heter «tegn til tale», der barnet bruker ulike håndtegn til å kommunisere med andre på. I utgangspunktet hadde jeg tenkt at det kunne vært nyttig for Kiwi å få muligheten til å uttrykke seg mer spesifikt ved hjelp av knapper, men hun viser faktisk relativ liten interesse i dette. Jeg har en mistanke om at hun ikke ser hensikten ved å bruke de når vi allerede, over de nesten 5 årene sammen, har utviklet vår måte å kommunisere på. 

Cleo derimot har sett meg bruke knappene fra hun flyttet inn og begynte så å bruke dem selv etterhvert. I starten prøvde hun dem veldig mye og flere etter hverandre, det virket til å være ganske tilfeldig og en del lek, men nå er hun målrettet i hvilken knapp hun vil utløse og virker til å ha forstått prinsippet. Hun har i det siste begynt å bruke knappene til å kommunisere med andre enn meg også. Det gjorde hun ikke i starten, men siden noen av vennene mine også begynte å bruke dem i kommunikasjonen med henne, har hun nok skjønt at andre mennesker også kan forstå henne ved hjelp av disse.

Cleo har per dags dato disse knappene: spise, ut, tur, sove, leke, trene, mamma, Kiwi, Cleo, ferdig, ja, nei og kose. 
 

Hun bruker de til å be om det den spesifikke knappen sier, men har også begynt å bruke den samme knappen til å uttrykke annet. For eksempel kan hun trykke på «spise» igjen om hun ikke vil ha det jeg serverer henne. Likedan kan hun komme inn igjen og trykke på «ut» for å fortelle meg at jeg også skal bli med ut i hagen. Jeg bruker «ferdig» knappen når de har varslet på at for eksempel naboen kommer hjem og jeg synes de er ferdige, nå har hun ved flere anledninger trykket på den samme knappen når jeg for eksempel støvsuger, vasker gulvet eller snakker i telefon. Er hun misfornøyd med noe trykker hun gjerne på «nei». «Sove» har hun trykket på for så å legge seg i sofaen og å sove, men også for å få meg med i senga. 

Noen knapper er jeg sikker på at hun bruker bevisst og ganske målrettet, med noen andre er jeg litt usikker enda. Innimellom kan det virke som hun tilfeldigvis kombinerer de veldig passende i en situasjon, men jeg er ikke helt sikker – kanskje skjønner hun allerede mer enn jeg har fått med meg, det er vel bare å vente og se.

Har du lyst til å vite mer om hvordan du kan lære din egen hund dette? Les mer i neste innlegget som kommer snart!

Kilder:

https://www.hungerforwords.com

http://www.isaac.no/fagstoff/om-ask

3 måneder med valperampen

Nå har det allerede gått to måneder siden forrige innlegg, Cleo har nå bodd hos oss i tre måneder – når skjedde det?! Det føles jo som hun alltid har vært hos oss.

Hun utvikler seg fortsatt fint og vokser som bare det. Hun har bikket 6 kilo og er dermed ikke bare høyere, men også tyngre enn Kiwi. Cleo er fortsatt en utadvendt og sosial sak, like nysgjerrig og utforskende og enda mer eventyrlysten.

Hun har vært med på ganske mye rart de siste månedene og takler det meste på strak arm. Hun har kjørt tog, buss, bil, møtt forskjellige andre hunder, noen andre dyr og mange forskjellige mennesker (de finnes jo i ganske mange størrelser og med ulik utseende, og ikke minst oppførsel). Hun har vært med i butikker, på kafe, restaurant, i stasjonshallen, i skogen, ved stranda, i bykjernen, på en kunstutstilling og også på besøk hos venner. Vi har møtt på barnevogner, mennesker på krykker, mennesker i ulike rullestoler og med rullatorer, mennesker på skøyter, på ski og på sykkel, barn som leker og som skriker. Vi har gått turer med andre hunder, der vi har lekt og løpt, søkt etter godbiter sammen, sittet rolig i sola eller snust på alt som kunne snuses på. Alle de tingene har vi gjort både med storesøster og uten, for lilletassen må jo lære seg å takle verdenen på egenhånd også.

Når jeg leser gjennom det siste avsnittet synes jeg selv at det høres ganske mye ut, og det er jo generelt en ganske variert hverdag hun opplever. Derfor passer jeg alltid på at hun får godt med hvile. Som regel har vi maksimalt en stor aktivitet per dag, men faktisk har vi også dager der det skjer ingenting. Og da mener jeg virkelig at vi ikke gjør mer enn å lufte oss, hun spiser på tyggebein og leker litt med seg selv, vi koser og slapper av. I og med at kroppen min ikke alltid vil som meg, er det faktisk ganske viktig at hun venner seg til ganske rolige dager. Hittil er det ingen problem for henne.

I tillegg til å sørge for nok ro er jeg veldig opptatt av at alt vi gjør er noe hun mestrer godt. Selvfølgelig er det innimellom situasjoner som kan være mer utfordrende enn jeg hadde trodd, men da passer jeg på å få tilpasset/snudd de eller komme oss ut av de så fort som mulig og heller øker avstanden og gir henne mer rom og tid til å utforske og erfare at det går bra. Ingen miljøtrening eller sosialisering er verdifull når hunden ikke mestrer de. Mestring styrker individet og det er målet mitt. Hun skal få flere gode verktøy i den verktøykassa si, så hun kan benytte seg av de allerede nå og som voksen.

Jeg har ikke lært henne stort med kommandoer og faktisk ingen triks hittil. Hun kan en fin kontaklyd, som jeg kan bruke i ganske mange miljøer allerede, hun har lært seg en ganske bra innkalling, og hun har lært seg å være i ro på pleddet sitt (det tar vi med på restaurant for eksempel). Jeg har brukt tid på å jobbe med pelsstellet: bading, føning og børsting – pelsen vokser jo like fort som resten av henne. Hun er ganske flink til de ulike tingene og kloklipp og å sette opp håret er heller ingen problemer. Det er sikkert en eller to småting til som jeg ikke tenker over at hun kan nå. Men jeg synes faktisk at det er nok. 

Hun er tross alt bare 5 måneder gammel og skal først og fremst bli kjent med og trygg i den store verdenen. Selvfølgelig må hun lære at hun ikke alltid kan gjøre akkurat som hun vil. Barn skal helst få bli stående på to bein, og ikke alle liker å bli slikket i ansiktet, vi kan ikke løpe bort til alle andre, innimellom må vi vente en liten stund selv om ikke det er topp, og taklampe får ikke brukes som huske. Men hun trenger ikke å kunne så veldig mye mer enn det jeg har nevnt for å få til en behagelig hverdag sammen. Så fram til jeg ser at hun trenger å kunne flere kommandoer fortsetter vi med dette og sjekker ut the big wide world.

Vi er blitt tre igjen

Egentlig tenkte jeg jo at det skulle vært skrevet og publisert et valpeinnlegg FØR Cleo flyttet inn, men tiden bare fløy avgårde og nå har hun allerede bodd her i litt over en måned. Jepp, kan dere tro det!

En hel måned har vi nå hatt valpesaken i huset og det går overraskende bra, mye bedre enn jeg hadde håpet på. Vi har funnet gode rutiner og løsninger på det meste.

Jeg har jo ikke all verdens med overskudd og søvn er et stort problemområde, så akkurat det var jeg litt bekymret for. Men jeg hadde nok ikke trengt å bekymre meg for det. Cleo sover nå godt gjennom hele natta og vekker meg forsiktig om morgenen, når hun mener det er på tide å få servert frokosten. Hun sover omtrent 9 timer sammenhengende, så, selv om jeg ikke sovner like lett som henne, får jeg mange nok timer.

Hun er glad i å være ute og liker å tusle på turer med meg, om de så er korte på grunn av kulda. Vi er stort sett alene på tur. Kiwi er, som jeg sikkert har nevnt tidligere, ingen vinterhund. I tillegg kan hun synes noen ting er skumle, det trenger ikke Cleo å få med seg før hun selv er trygg ute i den store verdenen. Og, ikke minst, er det jo viktig for Cleo å venne seg at det innimellom bare er oss. Det fine med det er jo også at vi får alenetid og jeg kan jobbe intenst med henne.

Vi trener ikke på så mye enda, men kontaktlyden bruker jeg mye tid på. Den bruker jeg også til båndtreningen. Innkallingen er også noe jeg alltid starter tidlig med, såvel som noe "vent" og "slipp" kommando, for min del noe av det viktigste i hverdagen. Utover det har jeg mye fokus på å etablere gode rutiner for pelsstellet. Pelsen blir bare lengre og senest når de første flokene kommer må den børstes hver dag, bades regelmessig og den må fønes. Det er utrolig viktig å begynne med det så tidlig som mulig, når hun først er i den alderen der flokene kommer, er det for ofte en stor utforfring å ikke ha en hund som er godt vant til det. Jeg har tenkt å ha henne i full pels, så hun øver altså på å legge seg på siden, bli tatt på, bli børstet og selvfølgelig å bli badet og fønet. Dette går også ganske bra. Jeg bygger det opp sakte, så hun hele tiden har høyest mulig sjanse for å lykkes.

Vi er med på valpesosialisering og Cleo klarer seg bra der også.Vi er også med på et onlinekurs og har så vidt begynt med noen av øvelsene derfra. Hovedfokuset mitt for tiden ligger på sosialiseringen, miljøtreningen og hverdagsrutinene.

Hun elsker å snuse og å utforske ting, så jeg gleder meg til å starte med Nosework med henne, jeg tror hun vil digge det. Hun er åpen mot andre hunder og mennesker, og møter utfordringer med en fin dose nysgjerrighet. Barn har hun også hilst på og virker til å like de veldig, men er rolig og vennlig rundt dem. Det er jeg selvfølgelig veldig glad for, det kommer nok flere tanteunger i løpet av de neste årene, og da er det en stor fordel.

Valpebitingen var bra heftig de første ukene, men har blitt mye mindre nå. Jeg skal innrømme at jeg er litt glad for det. Bilkjøring sliter vi med. Cleo blir nemlig veldig kvalm. Det vil hun forhåpentligvis vokse av seg, så jeg kjører så lite som mulig med henne. Må vi kjøre får hun kvalmestillende, det er en grei nødløsning, så tar øver vi mer på å vente i bilen når vi kan kjøre oftere.

Hun og Kiwi går godt overens hittil. Kiwi leker mye med henne, og virker til å like å ha selskap i huset igjen. Nå får lillesøster ikke bare ligge inntil, det har hun forsåvidt gjort i noen uker allerede, men hun får ørevask også! De leker søtt og fint sammen, men Kiwi setter tydelige grenser for sin frekke lillesøster. Det kan til tider være frustrerende at Cleo ikke får viljen sin, men hun godtar grensene greit.

Akkurat nå ligger de ved siden av meg i sofaen og småleker. Jeg skal få gjort litt mer med årets julegaver, men nå har det i hvert fall blitt noen ord fra oss. Ha en flott uke!